«Når det blir fred, skal jeg kjøpe en kylling og lage kyllingsuppe til barna mine», sa en håpefull kinesisk mor i 1945.
I Europa kapitulerte Nazi-Tyskland 8. mai, men i Kina fortsatte krigen de neste tre månedene. Japanernes invasjon hadde begynt så tidlig som i 1937. Åtte år senere lå nesten tjue millioner kinesere igjen på slagmarken. De som ennå levde, lengtet bare etter fred og kyllingsuppe.
«Det lå vårgalskap i luften», rapporterte to amerikanske journalister, Annalee Jacoby og Thedore White, fra Chongqing. Byen hadde under krigen vært nasjonalistregjeringens hovedstad. Som et tegn på den gryende optimismen fikk alle byens rickshaweiere påbud om å male vognene i lyse og vennlige farger.
«Løfte etter løfte strømmer som konfetti fra Chiang Kais-shek og nasjonalistregjeringens lepper», fortsatte de to.
Det strenge ettpartisystemet som president Chiang hadde innført under krigen, skulle opphøre. Landet skulle få en fri og uavhengig fagbevegelse, og ingen skulle arbeide mer enn åtte timer daglig. Selv bøndene ble lovet et nytt og lykkelig liv.
Ennå hersket japanerne over 200 millioner kinesere, mest i kystprovinsene. Regjeringen i Chongqing styrte over nesten like mange, mens kommunistene kunne skilte med vel 90 millioner. Formann Mao følte seg sterkere enn noensinne. Fra å være en liten flokk hadde kommunistpartiet vokst til 1,2 millioner medlemmer, og partiets røde hær talte ifølge Mao vel 900 000 soldater.
«Et nytt Kina vil snart bli født. La oss hilse den store dagen!» ropte han.
Det var liten tvil om at Mao og hans menn hadde tjent stort på japanernes invasjon. Ved å fremstille seg som ekte demokrater og innbitte nasjonalister hadde de fått en uventet stor følgeskare. Men ville det være plass til to soler på den samme himmelen? Både Chiang Kai-shek og Mao Zedong?
Det var spørsmålet mange stilte sommeren 1945. På tehusene i Chongqing bølget diskusjonene fram og tilbake. Byen, som talte to millioner innbyggere, klorte seg fast til flere åsrygger der elvene Yangtsekiang og Jialing møttes. Deler av den var ødelagt av japanernes bombefly. Da krigen begynte, hadde ikke byen ett eneste bomberom. Da den var over, var åsene gjennomhullet som en sveitserost og fylt med kommandosentraler, våpendepoter, kornlagre, sovesaler og fødestuer.
I juni var det klart for alle at japanerne ville tape krigen, men det skulle gå nye to måneder før de kapitulerte. Over Chongqing hvilte sommervarmen som et fuktig teppe. «Mødre var i ferd med å legge barna sine, og langs elvebredden spaserte en ustanselig strøm av unge mennesker», rapporterte Jacoby og White.
Og så – et budskap til nasjonen! I et radiostudio i byens sentrum grep president Chiang ordet for å kunngjøre det gladeste av alle budskap. Straks han var ferdig, var byen som «en vulkan av larm og jubel». Tusener av mennesker strømmet ut i gatene, og de amerikanske soldatene som var stasjonert i byen, fikk dispensasjon til å delta i feiringen. «Folk kastet seg i armene på dem, ropte hurra og kvalte dem nesten.»
I seierens stund falt det naturlig å minnes de døde. Vel tre millioner kinesiske soldater hadde falt. I tillegg kom de sivile tapene. Noen anslo dem til mellom sytten og atten millioner. Nesten like mange var såret, og en femtedel av befolkningen hadde på ett eller annet tidspunkt flyktet hjemmefra på grunn av krigshandlingene.
De materielle skadene var så store at de knapt lot seg beregne. Veier, broer og jernbanelinjer var ødelagt, og millioner av bygninger lå i grus.
Da juni gikk mot slutten, møttes representanter for femti land i San Francisco for å signere en helt ny samarbeidsavtale, FN-pakten. Fra nå av skulle små og store land løse sine konflikter gjennom dialog. Også Kina deltok på konferansen. Men paktens edle tanker var mest myntet forholdet landene imellom, og ikke de indre forholdene.
Chiang og Mao var begge like oppsatt på å høste fruktene av seieren, og faren for borgerkrig var overhengende. På amerikansk initiativ ble Mao invitert til forhandlinger i Chongqing. Ville det mot alle odds være mulig å etablere en koalisjonsregjering? Mao, som på den tiden bodde i den lille byen Yan’an i landets nordvestlige del, hadde aldri reist i fly og fryktet at det skulle bli utsatt for sabotasje. Floken ble løst da USAs ambassadør i Kina, Patrick Hurley, tilbød seg å følge ham på reisen, begge veier.
Vel fremme i Chongqing inviterte Chiang sin motpart på en storslått middag. De to rivalene hadde møtt hverandre en gang før, i 1926. Begge smilte dannet, og i hver sin tale uttrykte de håp om at nasjonalister og kommunister måtte bli i stand til å samarbeide på fredelig vis, slik de hadde gjort på 1920-tallet. «Jeg behandlet Mao med største høflighet», skrev Chiang i dagboken sin.
Forhandlingene ble i stor grad overlatt til partenes representanter, mens Chiang og Mao trakk i trådene i kulissene. Nå og da møttes de til nye middager. Begge var falskspillere av rang, ikke minst Mao, som til stadighet reiste seg og ropte: «Lenge leve Chiang Kai-shek!»
I virkeligheten hatet de hverandre, og etter hvert som dagene gikk, innså de at de ville forbli fiender til siste slutt. Chiang lette etter en løsning som innebar at landet igjen ble samlet under én ledelse. I så fall måtte Mao oppgi sitt territorium og la sin røde hær inngå i en felles nasjonal hær. Det var i teorien et rimelig forslag, men Mao ville ikke si ja uten å få motytelser og håndfaste garantier. I motsatt fall risikerte kommunistene å bli dolket i ryggen, slik de ble i 1927, da Chiang plutselig brøt samarbeidet og vendte sine våpen mot dem.
Et annet stridsspørsmål var Maos krav om en vidtgående jordreform. I århundrer hadde millioner av jordløse bønder svettet for godseiere og føydalherrer. «Jorda til den som dyrker den!» lød Maos slagord. Men Chiang strittet imot og var lite villig til å gjøre vesentlige endringer.
Mens forhandlingene pågikk, forsøkte begge parter å posisjonere styrkene sine så godt de kunne. Chiang var særlig opptatt over å gjenvinne kontrollen over de viktige kystprovinsene. I de nordlige og nordøstlige delene av landet drev kommunistene sitt eget spill, med stadige angrep på nasjonalisthærens svakere støttepunkter.
Om de hadde villet, kunne partene i denne følsomme fasen ha holdt seg i ro. Men ingen av dem trodde at forhandlingene skulle føre fram, og fristelsene i terrenget ble for store.
Mao ble værende i Chongqing i seks uker. Forhandlingene munnet ut i en vagt formulert felles uttalelse hvor partene forpliktet seg til å unngå borgerkrig. Den gjensidige mistenksomheten hadde svevd som en ond ånd over tekoppene, og tallrike uløst spørsmål hang i luften da Mao dro sin vei.
Tilbake i Yan’an gjorde han sitt ytterste for å bagatellisere uttalelsen; den var jo bare et stykke papir: «Folkets våpen, hvert eneste våpen og hver eneste kule, må beholdes og ikke overlates til fienden.» Til sine nærmeste sa han at Chiang hadde behandlet ham som en ussel bonde, og de neste ukene trakk han seg tilbake for å tenke ut neste skritt.
Etter en tid sto han fram og sa at krigen ville fortsette så sant nasjonalistpartiet nektet «folket» å styre. Da året gikk mot slutten, var borgerkrigen et faktum. De neste tre årene bølget den fram og tilbake, og igjen ble millioner av mennesker rammet av lidelse og død. Barna som i 1945 ble lovet kyllingsuppe, rakk bare så vidt å smake på den før de igjen ble overmannet av sult.
Resten av historien er kjent. I 1949 seiret Mao på alle fronter, og Chiang Kai-shek – og to millioner andre kinesere – flyktet over havet til Taiwan.
Illustrasjon: Runa Førde.
MINE LESETIPS:
Torbjørn Færøvik: Midtens rike – En reise på livets elv, Cappelen Damm, Oslo 2009, og senere utgivelser
Rana Mitter: China’s War with Japan, 1937 – 1945. The Struggle for Survival, Allen Lane, London 2014
Iris Chang: The Rape of Nanjing. The Forgotten Holocaust of World War II, Basic Books, London 2012
Hans van de Ven: China at War. Triumph and Tragedy in the Emergence of the New China, Harvard University Press, Boston 2018
