THE GLOBAL STRUGGLE OVER AI SURVEILLANCE

Chinese companies remain at the forefront when it comes to providing advanced artificial intelligence/machine learning (AI/ML) tools that enable governments to carry out mass surveillance. These firms are seeking out new markets vigorously, and state subsidies often support their efforts. Governments around the world have eagerly adopted the low-cost imports enabled by these policies: Surveillance cameras manufactured by Hikvision and Dahua now account for “nearly 40 percent” of the global market .Chinese surveillance technology is used in over eighty countries spanning every region of the world.

PRC surveillance exports build on the continuing development of these technologies at home . Despite international outrage over surveillance practices in Xinjiang, firms such as Huawei and Dahua have been working with the Chinese government to pilot new systems that include emotion recognition software (applications that purport to infer an individual’s emotional state) and ethnic identification techniques (programs that use information from facial scans to infer conclusions about race) targeting China’s Uyghur minority population . Researchers indicate that the PRC has a “burgeoning market for emotion recognition technologies” with little oversight or public consultation.

Read more

GEOPOLITICAL IMPLICATIONS OF AI AND DIGITAL SURVEILLANCE ADOPTION

The increasing sophistication and spread of artificial intelligence (AI) and digital surveillance technologies has drawn concerns over privacy and human rights. China is indisputably one of the leaders in developing these technologies both for domestic and international use. However, other countries that are active in this space include the United States, Israel, Russia, multiple European countries, Japan, and South Korea. U.S. companies are particularly instrumental in providing the underlying hardware for surveillance technologies.

In turn, these technologies are used in a range of settings. Some of its most severe use cases include helping to spy on political dissidents, and enabling repression of the Uyghur and Turkic Muslim popula- tions across China. However, concerns arise even in its more “mundane” uses, which include one-to-one verification at banks and gyms. The higher quality of the data collected can help companies improve the accuracy of their facial recognition technology. Over time, these increasingly effective technologies can be used elsewhere for authoritarian purposes.

Read more

‘Win Without Fighting’: The Chinese Communist Party’s Political and Institutional Warfare Against the West

When compared to Western forms of diplomatic conversation and strategic discussion, phrases emanating from Beijing and the Chinese Communist Party (CCP) can appear peculiar, platitudinous, and so ambiguous as to be devoid of practical content. China’s paramount leader Xi Jinping speaks frequently about a ‘community of shared future,’ a ‘common destiny for mankind’ as part of his ‘China dream,’ or of his country’s ‘rejuvenation.’ He promises to pursue and achieve a ‘new type of great-power relations’ with the United States that will ‘expand the converging interests of all and build a big global family of harmony and cooperation.’ 

Yielding to the temptation to dismiss these phrases as glib and meaningless or as empty promises to the world would be a serious mistake. Emerging as the victorious side after the world was reshaped in the aftermath of the Second World War, and, more recently, the formal end of the Cold War, the United States and its allies have generally enjoyed dominance in all forms of power. The challenge and threat of China is largely understood in the context of its increase in material power, which is relatively easy to understand and quantify. In contrast, far less attention is being paid to non-material power, which is, admittedly, more nebulous and difficult to assess. 

Read more

John P. Burns: The Chinese Communist Party in Hong Kong

The CCP in Hong Kong has come a long way as it emerges from the shadows in Hong Kong. From its united front work beginnings, the party in Hong Kong now wields direct de facto authority over the Hong Kong government as it “supervises, guides, coordinates, and supports” the HKSAR to play a more integrated role with the mainland. But the party does not have access to the most important tool it uses on the mainland—a substantial network of loyal party members. Building such a network in Hong Kong is a long and difficult process. Identifying, evaluating, testing, further evaluating, and testing again, and so forth is a lengthy and costly process. Yet this is what the party is now doing with accelerated speed.

Read more

China’s Political System in Charts: A Snapshot Before the 20th Party Congress

This report provides a visual representation of China’s leading political institutions and current leaders in the form of 16 CRS-created organization charts and accompanying explanatory text. The charts present China’s political system as it emerged from the Communist Party of China’s (CPC’s) 19th Congress in October 2017 and the First Session of China’s 13th National People’s Congress in March 2018. The CPC is scheduled to convene its 20th Congress in the second half of 2022. Communist Party General Secretary Xi Jinping is widely expected to seek to extend his time in power at that congress, possibly by seeking a third term as general secretary. That would break a norm established by his two predecessors that general secretaries serve two terms and then step down. Xi is also widely believed to be seeking appointment to a third term as state president at the First Session of the 14th National People’s Congress in March 2023.

Read more

Female Representation in the Chinese Leadership Prior to the Party Congress

Since the founding of the People’s Republic of China (PRC) in 1949, the Chinese Communist Party (CCP) has consistently declared that the “equality of men and women” should be a key feature that distinguishes the new Communist state from “old China.” Prejudice––and discrimination—against women in Chinese Confucian society undoubtedly dies hard. But the Mao-era slogan, “Women hold up half the sky,” seemed to reaffirm that the improvement of the socio-economic status of women in the PRC should be considered “one of the least controversial of legacies” of CCP rule, as a BBC reporter observed almost a decade ago.

It is perhaps also just as uncontroversial within the China studies community to assert that female representation in the Party leadership has always been inadequate or even negligible. As Valarie Tan, a Singaporean analyst, has bluntly asserted, “Women hold up half the sky, but men rule the Party.” Women are significantly underrepresented at all levels of the Chinese leadership. 

Women account for 48.7 percent of the population and 44.5 percentof the labor force in present-day China. There are 30 women among the 376 full and alternate members of the Central Committee (7.9 percent). Only one woman serves on the current 25-member Politburo (4 percent), and no woman has ever served on the Politburo Standing Committee (PSC), the supreme decision-making body in the country.

Read more

Chinese Communist Party Influence Operations: From benign to malign influence

In early January 2022, Britain’s domestic intelligence agency alerted legislators that Christine Lee, a lawyer with law offices in China and the United Kingdom, was attempting to “covertly interfere” in Britain’s political process on behalf of the Chinese Communist Party (CCP). The British intelligence agency accused Ms. Lee of working in concert with the CCP’s United Front Work Department (UFWD) to facilitate political donations on “behalf of foreign nationals” with the intent of influencing political outcomes.1 This incident is yet another data point in the growing body of reporting detailing CCP United Front work efforts. These efforts attempt to subvert, shape, or sabotage domestic agendas within foreign countries to further the CCP’s interests. 

Read more

Torbjørn Færøvik: Annus horribilis hjemsøker Kina

Fortidens kinesiske keisere hevdet at de hadde fått sitt mandat fra ”himmelen”. Derfor var de nøye med å utføre de foreskrevne ritualer for å tekkes de himmelske makter. Om våren dro de i høytidelig prosesjon til Himmelens tempel for å be om gode avlinger. Om høsten gjentok de ritualet for å takke for avlingene.

Uår, flom og tørke ble tolket som tegn på at keiseren hadde mistet sitt himmelske mandat. I 1976 ble industribyen Tangshan rammet av et kraftig jordskjelv. Mer enn to hundre tusen mennesker omkom. For millioner av kinesere var tragedien varsel om at den sykelige formann Maos tid var forbi. Vel en måned senere døde han.

Igjen tisker og hvisker kineserne, ikke om det som var, men om det som kan skje. Står dagens ”keiser”, den overmåte mektige Xi Jinping, virkelig for fall? Allerede nå kan vi fastslå at kineserne vil huske året 2022 som et ”annus horribilis”. I flere måneder har bøndene speidet mot himmelen og tryglet gudene om regn, men gudene har ikke latt seg påvirke. I stedet ligger store jordbruksområder mer eller mindre brakk. Blir ”himmelen” snillere til neste år? Kanskje ikke, for klimaskiftet er kommet også til Kina.

Lengre tørkeperioder og kortere, men kraftigere monsuner kan få dramatiske følger for landet. Klarer ikke bøndene å opprettholde matproduksjonen, blir Kina tvunget til å kjøpe mer korn og andre fødevarer utenfra. Det vil i sin tur drive matvareprisene i været og forstyrre det globale matforsyningssystemet. At flere andre land er i nesten samme situasjon, gir bare enda mer grunn til uro.

Samtidig som kornet visner og tusener av vannårer tørker inn, opprettholder regimet sin strenge nullstrategi i kampen mot koronaviruset. Snart tre år er gått siden de første tilfellene ble oppdaget. Siden da har flere hundre millioner arbeidsføre kinesere vært mer eller mindre uvirksomme. Bare et fåtall koronasmittede er nok til å utløse de strengeste tiltak. Nedstengningen av storbyen Chengdu 1. september rammet 21 millioner innbyggere. Tidligere i år ble Shanghai, en by med 25 millioner innbyggere, nedstengt i to måneder.

Mange spør hvordan Kina skal karre seg ut av pandemien. Mens resten av verden har vendt tilbake til normalen, virker det som om regimet har bestemt seg for å slåss mot viruset til siste slutt. Kostnadene stiger fra måned til måned. I mars varslet statsminister Li Keqiang en økonomisk vekst på 5,5 prosent i inneværende år. Nå tror eksperter at veksten kan ende på tre prosent eller mindre. Krisen rammer i særlig grad de unge. I aldersgruppen 16–24 år er rundt tjue prosent arbeidsledige. I Kinas nyere historie har misfornøyd ungdom vist seg i stand til å lage mye bråk.

Gjeldskrisen som hjemsøker landet, er nok et faresignal. I juli samlet flere tusen rasende mennesker seg utenfor en bank i Henan-provinsen. De ville ha pengene sine tilbake og nektet å betale avdrag på eiendom de hadde kjøpt. Ingen land har flere spøkelsesbyer enn Kina. Griske utbyggere har i årevis solgt leiligheter og boliger de ikke har ferdigstilt. Ennå er femti millioner boligenheter usolgte. Mangelen på finansiell styring har skapt en spiral av gjeld som truer både enkeltmennesker, bedrifter og banker.

Den hjemlige eiendomskrisen er bare en del av bildet. Også utenfor landets grenser har regimet og dets håndlangere kastet bort milliarder på dårlig funderte prosjekter. I 2013 lanserte Xi Jinping sin ambisiøse plan om å bygge en ny ”Silkevei” mellom øst og vest. Tanken var – intet mindre – å skape en helt ny infrastruktur i Asia og verden. Noen av prosjektene er blitt realisert, men mange er gått i stå. Nå slikker de kinesiske statsbankene sine sår, likeså de engstelige landene som ble med på spleiselaget. Ifølge et anslag har disse landene nå en samlet gjeld til Kina på rundt 385 milliarder amerikanske dollar. Fattige Pakistan, som de siste ukene har badet i flomvann, skylder sine kinesiske långivere rundt 30 milliarder dollar.

Kinas aller største trussel kommer imidlertid fra kvinnene, det vil si de av dem som er i fruktbar alder. I fjor økte landets befolkning med bare 480 000. Det er ikke mange år siden økningen var på 8-10 millioner i året. Xi Jinping og hans mannsdominerte politbyrå bønnfaller kvinnene om å føde både to og tre barn, men de vil ikke. Kina urbaniseres, og folk flest bor trangt. Arbeidspresset er større enn før, og utgiftene ved å ha barn har skutt i været. Shanghais vitenskapsakademi tror at folketallet heretter, i gjennomsnitt, vil falle med 1,1 prosent i året. Det betyr at Kina vil ha 587 millioner innbyggere i 2100, mindre enn halvparten av dagens befolkning.

Vitenskapsakademiets spådom er kanskje for pessimistisk. Uansett går Kina inn i en periode med en sterk befolkningsreduksjon. Dette skjer samtidig med at India til neste år passerer Kina og blir det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha vel 1,4 milliarder innbyggere.

En stor og sterk økonomi trenger ikke nødvendigvis mange mennesker. USA er et godt eksempel, Japan et annet. Kinas problem er at landet også er inne i en fase med akutt forgubbing. Mens arbeidsstyrken krymper, blir pensjonistene stadig flere. I dag er andelen eldre over seksti år vel atten prosent, i 2060 vil den være dobbelt så høy. Regningen blir formidabel. Noe kan gjøres for å dempe effekten av forgubbingen, som å heve pensjonsalderen og effektivisere arbeidslivet. Kinesisk økonomi vil likevel bli hardt rammet og miste sine to viktigste fortrinn, rikelige tilgang på arbeidskraft og lave lønninger. Allerede i dag koster den kinesiske arbeideren dobbelt så mye som den vietnamesiske.

Om en knapp måned åpner det kinesiske kommunistpartiet sin 20. kongress. Den forrige, for fem år siden, ble holdt i en optimistisk tone. Xi Jinping hevdet at Kina stormet seierrikt fram på alle områder og ble belønnet med rundhåndet applaus. Hva sier han nå? I en fersk bok, Danger Zone. The Coming Conflict with China, skriver forfatterne Hal Brands og Michael Beckley, at Kina har nådd høyden av sin makt. Men, tilføyer de, et Kina som er på vei nedover, vil fremdeles være farlig, for avmakt kan avle desperasjon.

Er Xis stilling truet? Neppe på kort sikt. Som tidligere herskere har Xi Jinping forskanset seg bak tykke murer. Lag på lag av beilere beskytter ham mot resten av samfunnet. Hele systemet er gjennomsyret av frykt og tydelige forventninger om at ”keiseren” har krav på respekt. I et slikt system er opposisjon forbundet med fare, i verste fall fengsel og død. 

Kina og verden må derfor belage seg på fem nye år med ”rormann Xi”.

Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 20.09 2022

Anders Magnus: Vi synes det er tøffe tider nå. Men det kan bli verre – hvis Kina går til krig

Se for deg at Kina invaderer Taiwan. Vi må velge side, slik vi gjorde da Russland angrep Ukraina. Men sanksjoner mot Kina og mindre handel med landet vil svi mye mer for Norge. Bør vi begynne å forberede oss? Vi står overfor en krevende høst med skyhøye priser på strøm og mat. Mye skyldes virkningene av Russlands angrep på Ukraina og følgene av sanksjoner og stans i handelen. Disse virkningene kan fort synes nokså ubetydelige dersom Kina blokkerer eller angriper Taiwan. Da kan våre hverdagsliv stå foran mye større og tøffere endringer.

Les mer

Torbjørn Færøvik: Taiwan takker nei til Xi Jinpings tanker

Kinas ambassadør i Frankrike var i det ublide hjørnet da han forleden sto fram i fransk fjernsyn. «Innbyggerne på Taiwan trenger både gjenforening og omskolering», sa han. «Hvorfor sier jeg omskolering? Fordi myndighetene på Taiwan har drevet et program for å av-kinesifisere befolkningen, i praksis ved å indoktrinere og forgifte den.»

Uttalelsen vakte både oppsikt og bestyrtelse, ikke minst på Taiwan. Så dette blir fremtiden for øya? Først innlemmelse i Folkerepublikken Kina, så en runde med omskolering. Millioner av mennesker på skolebenken, opptatt med å studere «Xi Jinpings tanker» og hans «sosialisme med kinesiske særtrekk», den eneste sanne tro.

Ordet «omskolering» har en dårlig klang, ikke bare på Taiwan, men også på det kinesiske fastlandet. Siden revolusjonsåret 1949 har den ene omskoleringskampanjen etter den andre skyllet over landet. Akkurat nå er det uigurene i den vestlige Xinjiang-regionen som får svi. Siden de ikke er patriotiske nok, sitter en million av dem i store fangeanstalter rundt om i regionen, krumbøyd over Xi Jinpings tanker i utvalg. Uigurer som ikke er i fangenskap, får også sine daglige doser, selv skoleelever og barnehagebarn.

Kina vil neppe invadere Taiwan, til det er kostnaden for høy. En form for langsom kvelning er mer hensiktsmessig. Uansett ligger det i kortene at øya før eller senere vil måtte kapitulere for overmakten. Så hva slags styre kan de 23 millioner øyboerne vente seg?

«Ett land, to systemer», svarer lederne i Beijing. Innbyggerne på Taiwan vet imidlertid så inderlig vel at de over tid får det samme systemet som fastlandets. Hongkong ble lovet «ett land, to systemer» i 1997, da Kina overtok etter britene. Men det gikk ikke mange årene før Beijing begynte å blande seg inn i styre og stell, og nå sitter også Hongkong-kineserne på skolebenken. Målet med undervisningen er å gjøre dem til «gode patrioter». De som ikke er det, og som til alt overmål taler Beijing midt imot, risikerer både arrestasjon og fengsel.

Innbyggerne på Taiwan er på langt nær så «patriotiske» som Beijing skulle ønske. Jevnlige meningsmålinger viser at en økende andel oppfatter seg mer som «taiwanske» enn «kinesiske». I den første målingen som ble gjennomført, i 1992, svarte bare 17,6 prosent at de anså seg som utelukkende «taiwanske». I den foreløpig siste målingen, fra april i år, er andelen 80,1 prosent. Stadig færre omtaler seg som «kinesiske» eller «begge deler», det vil si både «taiwanske» og «kinesiske».

Forskerne peker på flere årsaker til stemningsskiftet. Den ene er tidens ubønnhørlige gang. De fleste av dem som flyktet fra fastlandet til Taiwan på slutten av 1940-tallet, rundt to millioner mennesker, har gått i graven. Alle drømte om å vende tilbake til sitt tapte rike, eller «gjenerobre» det, som det lenge ble sagt. Drømmen ble båret oppe av den standhaftige Chiang Kai-shek, som måtte gi tapt for Mao i 1949, og som styrte øya til sin død i 1975. Når en drøm ikke lenger lar seg oppfylle, faller det naturlig å dreie blikket mot andre mål.

For det andre har Taiwan vært en økonomisk suksess. Hele perioden fra 1949 til i dag har vært en materiell opptur, i rak motsetning til utviklingen på fastlandet, hvor Maos uforstand førte til hungersnød og millioner av menneskers død. Selv i det nye årtusen, etter at Folkerepublikken Kina har gjort kraftige byks på statistikkene, er Taiwans brutto nasjonalprodukt nesten tre ganger høyere enn på fastlandet. Velstanden har gitt øyboerne utfoldelsesmuligheter de ikke vil gi fra seg.

Den tredje årsaken er at Xi Jinpings Kina har liten eller ingen appell for unge, moderne mennesker. De ønsker seg mer frihet, ikke mindre. De ønsker et fritt Internett, frie skoler og frie universiteter og frie politiske debatter. De ønsker å gå til valgurnene i frie valg, og tanken på at ett og samme parti har en selvskreven rett til å styre til evig tid, som på fastlandet, er dem fremmed. For unge taiwanere er Xis tanker kun interessante som et fenomen, og ikke noe mer.

I pakt med stemningsskiftet har nasjonalistpartiet Guomindang mistet mye av sin velgeroppslutning. Før Mao grep makten, styrte partiet over hele Kina; nå har det nok med å vinne en og annen valgkrets på Taiwan. Øyas lovgivende forsamling har 113 seter. Den grønne koalisjonen som nå sitter ved makten, har 63 seter, mens den blå, anført av Guomindang, må nøye seg med bare 40.

De grønne legger ikke skjul på at de ønsker et friest mulig Taiwan. Likevel tør de ikke å krysse Beijings «røde linje» og erklære øya som selvstendig stat. Det er heller ikke nødvendig, for Taiwan er selvstendig uansett, argumenterer president Tsai Ing-wen. Tsai representerer Det demokratiske fremskrittspartiet, selve grunnstammen i den grønne koalisjonen. Mange tror at lokalvalgene i november vil styrke Tsai og hennes parti.

Uansett virker det som om Taiwan lever på lånt tid. Med sin maktdemonstrasjon de siste dagene har Kina flyttet kniven nærmere øyas strupe. Det betyr ikke nødvendigvis at Kina vil gå til invasjon. For som den kinesiske militærstrategen Sun Zi skrev for 2400 år siden: «Den er klokest som ikke kjemper, men allikevel vinner.»

En regulær invasjon vil med stor sannsynlighet bli uhyggelig kostbar for ledelsen i Beijing. Tusener av unge soldater vil komme hjem i kiste. Og selv om Folkets frigjøringshær vil seire til slutt, vil landet lide et smertefullt internasjonalt omdømmetap. Sitt største noensinne.

Derfor vil Xi og hans kolleger heller benytte seg av en kombinasjon av virkemidler, både økonomiske, diplomatiske og militære. Målet er å tvinge Taiwan til forhandlingsbordet. I en slik fase hvor fremtiden henger i en tynn tråd, vil mange taiwanere velge å forlate øya. De rike og mektige, akademikere og yrkesprofesjonelle. Det vil skade Taiwans økonomi, men for Kina er gjenforening viktigere enn alt annet. De kinesiske lederne føler seg trygge på at de skal kunne blåse nytt liv i Taiwan, om ikke med én gang, så på sikt. Øya ligger tross alt i det travleste farvannet for skipstrafikken i det østlige Asia.

De ukjente x-ene er likevel så mange at enhver spådom må tas med en klype salt. Det eneste som er sikkert, er at den nåværende ledelsen i Beijing aldri vil oppgi sin ambisjon om å gjenforene landet. Mao planla å invadere Taiwan i 1950, men måtte skrinlegge prosjektet da Korea-krigen brøt ut i juni samme år. På partikongressen til høsten får Xi Jinping fem nye år i førersetet.

Skal Xi klare det som Mao, «den store lederen for alle verdens folk», ikke klarte? 

Denne artikkelen sto på trykk i Verdens Gang 16.08 2022

Partition: Why was British India divided 75 years ago?

When Britain granted India independence, 75 years ago, the territory it had ruled over was divided, or partitioned, into India and the new state of Pakistan (with East Pakistan later becoming Bangladesh). This created an upsurge of violence, in which approximately 15 million people were displaced and an estimated one million died. India and Pakistan have remained rivals ever since.

Read more

India and Pakistan: 'Partition pain like an heirloom to carry'

Torbjørn Færøvik: - Kina kjem til å bli ein superspreiar av verdiar vi bør hate som pesten

- Vi har i dag mange typar akademisk samarbeid med Kina. Noko er bra, andre ting forkasteleg, seier Torbjørn Færøvik i intervju med Khrono. Den prisløna forfattaren og tidlegare utanriksjournalisten har i fleire år vore ein av dei skarpaste kritikarane av det han oppfattar som ei naiv tilnærming til det kinesiske regimet – også i kunnskapssektoren.

Færøvik meiner akademikarar ofte slit med å sjå korleis arbeidet deira går inn i ein større samanheng.

- Eg trur mange forskarar, norske inkludert, lid av tunnelsyn. Dei er mest opptatt av sitt eige, vesle fagområde og forstår ikkje alltid dei politiske implikasjonane av arbeidet sitt. For mange er Kina berre ei spennande moglegheit. Derfor er det så viktig at PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstenesta kjem på banen med både gule og raude kort.

På papiret er Kina fortsatt eitt av Noregs hovudsamarbeidsland, gjennom Panorama-strategien, slik Russland har vore. Men dei norske tryggleikstenestene har lenge åtvara mot spionasje, seinast i februar. Då vart nettopp desse to landa utpeikt til dei største truslane. Universitet og forskingsinstitutt er «nærast regelmessig blitt utsett for innbrot». Noreg er eit attraktivt mål, og leiande på forsking, teknologi og utvikling på område Kina sjølv ønsker å utvikle, ifølgje E-tenesta.

Med Russlands krig i Ukraina er situasjonen i ferd med å gå frå vondt til verre. Kina og president Xi Jinpings tette band til Russland og president Vladimir Putin har fått EU og Nato til å skjerpe tonen.

Les mer

The Big Question: Will US-China Tensions Boil Over?

The Big Question is a regular feature in which Project Syndicatecommentators concisely address a timely topic. Recent failures to manage deep bilateral differences risk taking Sino-American relations into dangerous new territory. As the superpower rivalry intensifies, earlier hopes of effective cooperation on tackling issues such as climate change and pandemic preparedness have given way to increasing fears of a possible war over Taiwan.

In this Big Question, we ask Brahma Chellaney, Bonnie Glaser, Keyu Jin, Joseph S. Nye, Jr., Minxin Pei, and Kevin Rudd whether the United States and China can avoid a potentially catastrophic military confrontation.

Read more

Torbjørn Færøvik: Litauen står opp mot Putin

Det er ikke fred å få for Arunas Borisas og hans lange pekestokk. Turister fra fjern og nær presser seg ned i de kjølige kjellergangene i KGB-museet i Vilnius for å lytte til ham. «Her ser dere noen av ofrene», sier han og stanser foran et uhyggelig svart-hvitt-bilde. «Noen av flere titusener».

Litauen var en sovjetisk republikk fra 1945 til 1990. Den røde armé rykket inn allerede i 1944, idet Nazi-Tyskland begynte å knele over hele Europa. Mange litauere hilste de sovjetiske soldatene med ovasjoner, men gleden ble fort avløst av sorg og fortvilelse.

KGB-museet ligger sentralt i byen, nær en grønn park med et fargerikt tivoli. Barna fryder seg over sommeren og livet, men i museets torturkjeller er det tungt å puste. Bildene og informasjonen vi får, gjør ikke opplevelsen lettere. Arunas Borisas tar oss fra det ene torturkammeret til det andre. «Dette er ikke bare et museum», sier han. «Det var her det skjedde – nøyaktig her».

Les mer

Professor Øystein Tunsjø: Taiwan-krisen rammer også Norge

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må ta høyde for at Norges viktigste allierte, USA, vil bli enda mer opptatt av Kina og prioritere mer ressurser til rivaliseringen med Kina i Øst-Asia. Det er ekstra utfordrende når Ukraina-krigen fortsatt raser i Europa og Russland truer NATO-land. Da må Norge og andre europeiske NATO-land ta større ansvar for sikkerhet i Europa. Taiwan-krisen setter også spørsmålstegn ved grunnlaget for en norsk frihandelsavtale med Kina. Det er gode grunner for at denne avtalen nå legges på is.

Når USA-Kina forholdet blir mer konfliktfylt, vil Norge i økende grad møte press fra USA om å velge side. Den fjerde Taiwan-krisen er en ytterligere faktor som setter spørsmålstegn ved grunnlaget for en norsk frihandelsavtale med Kina. Det er gode grunner for at denne avtalen nå legges på is. Det vil i årene som kommer bli vanskeligere å ivareta samarbeid med et mer aggressivt Kina som er på kollisjonskurs med USA.

Les mer

Torbjørn Færøvik: Ta det med ro. Det blir ingen krig.

Kina raser. Landet beskylder USA for å «hisse til krig» og varsler «militære svar» på Nancy Pelosis besøk på Taiwan. Men ta det med ro. Det blir ingen krig mellom USA og Kina om Taiwan. Ikke i dag, ikke i morgen og neppe heller i overskuelig framtid. Det er flere grunner til det.

Her er noen av dem:

KINA TENKER LANGSIKTIG OG HAR GOD TID

Det går an å si mye negativt om de kinesiske lederne, men de er ikke kjent for å handle på impuls. Tvert om, de tenker seg nøye om. Fortidens kinesiske keisere tenkte i de lange tidsbaner. Derfor brukte de nesten to tusen år på å bygge Den store muren. I Sørkinahavet flytter de sine merkesteiner stille og nesten umerkelig år for år. Det samme gjør de på alle kontinenter. Beijings plan for Taiwan går ut på bryte ned motstanden mot gjenforening over tid med et bredt spekter av virkemidler, både diplomatiske, økonomiske og militære. Militært press i form av truende militærøvelser er OK, men ikke et militært angrep. Kina er ennå ikke der.

TAIWAN OG USA ER MILITÆRT STERKE

Den kinesiske militærstrategen Sun Zi skrev for 2400 år siden at en dyktig hærfører aldri går til krig mot en overmektig fiende. Det samme sa Mao Zedong. USA er ennå en mektig militær kraft i Stillehavet og Kinahavet, og Taiwan er rustet til tennene. Selv om Kina haler inn på USA på de fleste militære områder, er det ikke gitt at et massivt kinesisk angrep vil ende med seier. Det vet lederne i Beijing. De er også klar over at kostnadene, uansett utfall, vil bli uhyrlige. Taiwan byr på en vanskelig geografi som vil sette enhver angriper på store prøver. Tusener eller titusener av unge kinesiske soldater vil vende hjem i kiste, og Kinas forhold til USA og resten av verden vil ta alvorlig skade. «Den ypperste krigskunst består i beseire fienden uten å kjempe», skrev Sun Zi.

NANCY PELOSI ER IKKE VIKTIG NOK

Nancy Pelosi, speaker i Representantenes Hus, er en viktig politiker, men ikke viktig nok til å rettferdiggjøre en krig. Hun er 82 år gammel, og selv om hun er aldri så dyktig, er hun på vei ut. Det samme er Joe Biden, selv om han merkelig nok har varslet at han kan være interessert i en ny presidentperiode. Lederne i Beijing er opptatt av å se bortenfor både Pelosi og Biden. De ønsker et bedre forhold til USA, ikke et dårligere, og helst så fort som mulig. Særlig på grunn av den skrantende økonomien, men også av andre grunner.

LÆRDOMMENE FRA UKRAINA

De kinesiske lederne og deres kobbel av militærstrateger følger Russlands krig mot Ukraina med argusøyne. Allerede nå har de trukket noen viktige konklusjoner. Den viktigste er enhver krig må forberedes nøye. Alt må være på plass. Det glemte Putin. Like viktig er det å være klar over at en antatt svakere motstander kan vise seg vanskelig å nedkjempe så sant han har bred oppslutning i befolkningen og stor støtte utenfra. «Det finnes ikke noe eksempel på at en nasjon drar nytte av en langvarig krig», skrev Sun Zi. Ukraina får massiv militær bistand fra USA og andre vestlige land. USA har ingen forsvarspakt med Taiwan, og amerikanerne har til gode å røpe hva de vil gjøre hvis Kina angriper. Men muligheten for at USA engasjerer seg til fordel for Taiwan er så absolutt til stede.

KINA HAR NOK MED SINE EGNE PROBLEMER

Etter mange år med solid økonomisk vekst har kinesisk økonomi begynt å stagnere. I en periode tidlig på 2000-tallet lå landets årlige BNP-vekst på rundt ti prosent. På Folkekongressens sesjon i mars varslet statsminister Li Keqiang en økonomisk vekst på rundt 5,5 prosent i inneværende år. Nå tror ekspertene at veksten kan ende på rundt fire prosent. Kina har gjennomgått to og et halvt år med pandemi, og fremdeles rammes kineserne av stadige nedstengninger og tvungen massetesting. Ledigheten er økende, særlig blant de unge, noe som tærer på folks politiske lojalitet. Krisen i eiendomsmarkedet er ennå ikke over og kan fort bli verre. Under slike forhold vil det være hasardiøst å gå til krig.

PARTISJEF XI JINPING HAR EN KONGRESS Å TENKE PÅ

Det kinesiske kommunistpartiet holder til høsten sin 20. partikongress. Forberedelsene har pågått i lang tid, og de fleste brikkene er trolig på plass. Alt tyder på at Xi Jinping ønsker å bli gjenvalgt som partiets generalsekretær. I så fall tar han fatt på sin tredje termin. Bare Mao var freidig nok til å drive partiet på samme vis. Xi er 69 år gammel og har i motsetning til Biden tiden for seg. Men han kan fort rote det til for selv hvis han vikler Kina inn i et militært mareritt med USA. Derfor vil han trå forsiktig og avstå fra handlinger som kan forstyrre gjennomføringen av den forestående kongressen.

Til slutt:

Den militære situasjonen i Taiwan-stredet er spent, og partene ruster opp. I verste fall kan en mistorståelse eller et lite feilgrep utløse en militær konfrontasjon, skjønt neppe en varm krig. Derfor er det så viktig at partenes politiske og militære ledere snakker med hverandre. I en moderne tid hvor ord og bilder flyr verden rundt i løpet av sekunder burde ikke det være et problem - om bare viljen er til stede.

Torbjørn Færøvik: Når himmelen går fra vettet

Sol og sommer. Ingenting er bedre, og ingenting er verre. Kina og India er gode eksempler. De kinesiske lederne samles på denne årstiden i Beidaihe, en badeby tretten mil øst for Beijing. Formålet er å forberede høstens viktige partikongress, den 20. i rekken. Normalt får de liten tid til å plaske i det våte element, men denne gang har de neppe noe valg. For heten hviler som et kvelende teppe over det ganske land.

Les mer

NTNU får kritikk for samarbeid med kinesisk forsvarsuniversitet

Dagbladet kunne denne helge. melde at siden 2015 har internasjonale vitenskapelige tidsskrifter publisert 15 forskingsartikler hvor forskere ved NTNU er oppført som medforfattere sammen med forskere med tilknytning til det kinesiske universitet National University of Defence Technology (NUDT).

NUDT er direkte underlagt Den sentrale militærkommisjon i Kina.

— Det er forkastelig, sier forsker og høyskolelektor Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen til Dagbladet. — Norges holdning til Kina er generelt altfor slapp når det gjelder risikoer knyttet til forskningssamarbeid. Jeg syns definitivt det er veldig problematisk, fortsetter han til avisen.

Flere internasjonale forskere som Dagbladet har snakket med hevder at å samarbeide med NUDT er som å samarbeide med det kinesiske militæret. Samtidig påpeker forskingsleder ved Forsvarets forskningsinstitutt, Joakim Flathagen, at han ikke ser for seg at innholdet i de 15 artiklene kan ha militære anvendelser. Men han er likevel skeptisk. — Jeg mener dette er uheldig, og at NTNU bør se seg om etter andre samarbeidspartnere, sier han blant annet til avisen.

Les mer