I forrige uke sprakk nyheten om at forsvarsminister Li Shangfu (65) er satt på sidelinjen. Det skjer bare to måneder etter at utenriksminister Qin Gang (57) ble avsatt. Begge ble spådd en lysende framtid i det kinesiske lederskapet. Nå er de ferdige, begge etter kort tjeneste i regjeringen.
Ingen begrunnelser er gitt. «Jeg har ingen informasjon å gi», sa talskvinnen i Kinas utenriksdepartement på sin pressekonferanse sist fredag. Vanlige kinesere får heller ikke vite noe. Naturligvis, de er jo vant til å være statister i sitt eget land. Ledelsen i Beijing ber verden om å ha tillit til Kina. Men hvordan kan verden ha tillit til et land og et lederskap som er hermetisk lukket for innsyn?
Siden har overtok som partisjef i 2012, har Xi Jinping sparket et stort antall medarbeidere. Noen er blitt funnet skyldige i korrupsjon og satt bak lås og slå. Politbyråmedlemmet Bo Xilai er et godt eksempel. Både han og hans kone ble tauet for retten og dømt til livsvarig fengsel. Andre er bare forsvunnet.
Nå florerer ryktene. Kilder i Beijing som flere nyhetsbyråer viser til, hevder at Li Shangfu er under etterforskning for korrupsjon, og at flere andre kan bli med i dragsuget. Li ble valgt som medlem av kommunistpartiets sentralkomité i 2019, men har først og fremst hatt en militær løpebane. Folkets frigjøringshær har i mange år hatt ord på seg for å være nokså korrupt. Derfor er ikke en korrupsjonsanklage utenkelig.
Når to så sentrale ledere skiftes ut på kort tid, kan det også ha politiske årsaker. Som president og partisjef har Xi Jinping klart å legge seg ut med et stort antall land. Også i Beijings indre sirkler kan det være noen som mener at han spiller kortene sine dårlig. Xis aggressive atferd i Taiwan-stredet og Sør-Kinahavet koster Kina dyrt, ikke minst i tider som disse, hvor økonomien svikter og det meste går i stå. Behovet for en kursendring synes akutt.
Vi vet ikke hvilke diskusjoner som foregår på kammerset i Beijing. Høyst sannsynlig holder Xi Jinping en lammende hånd over det meste. Men i et system som det kinesiske, kan selv forsiktige ytringer få alvorlige følger.
Både Qin Gang og Li Shangfu ble vurdert som særdeles kompetente da de ble utnevnt. Qin hadde vært ambassadør i USA og ble ansett for å kjenne "fienden" særdeles godt. Li hadde gått gradene i Folkets frigjøringshær, studert raketteknologi og tatt en doktorgrad i samme emne. Som medlem av generalstaben og forsvarsminister skulle han modernisere landets rakettforsvar og utstyre det med ny teknologi.
Begge utnevnelsene fikk naturligvis Xi Jinpings godkjenningsstempel. Enhver som kommer så høyt på strå i Kina, blir først fingransket av sentralkomiteens mektige organisasjonsavdeling. Både faglig dyktighet, politisk lojalitet og personlige økonomiske forhold blir satt under lupen. Til slutt får Xi det siste ordet. Derfor rammes også han av det som nå skjer.
Offisielt hylles Xi Jinping på samme måte som før. Partipropagandaen vil ha det til at han er det største menneske under himmelen, og liten som stor pålegges å studere hans "tanker" med stor flid. Men i realiteten har han mistet mye av sin glans. Måten som Xi og partiet håndterte pandemien på, ble en vekker for kineserne. Plutselig mistet millioner av mennesker jobbene sine, og mange måtte streve for å skaffe seg sitt daglige brød.
Da nedstengingen opphørte etter to lange år, håpet kineserne at partiet og regjeringen skulle få fart på hjulene. Men oppgangen har latt vente på seg. I fjor hadde Kina en målsetting om en BNP-vekst på 5,5 prosent. Resultatet ble bare 3 prosent, den laveste siden 1976, det året formann Mao gikk bort.
I år sikter regjeringen mot en en vekst på 5 prosent, men også den kan vise seg å bli for ambisiøs. De siste månedene har landets statistiske byrå unnlatt å publisere viktige økonomiske data, åpenbart fordi de ikke passer inn i regjeringens offisielle suksessfortelling. Blant de data som holdes skjult, er ledighetstallene.
Arbeidsledigheten er særlig høy blant ungdom i alderen 16 til 24 år. I juni ble den oppgitt til 21,3 prosent. Senere har regjeringen valgt å hemmeligholde tallene. Det tyder på at arbeidsmarkedet utvikler seg fra vondt til verre. Vi snakker om minst 100 millioner mennesker som er helt eller delvis uten arbeid. Hittil har de holdt seg i ro. Men hva skjer den dagen de knytter nevene og marsjerer ut i gatene?
I Kina stikker frykten for "luan", for kaos, dypt. Ikke minst i partiet, som har ansvaret for å holde et stort og sammensatt land sammen. Under Kulturrevolusjonen (1966- 1976) klarte en ustyrlig Mao å sette landet på hodet. På et tidspunkt var situasjonen så alvorlig at partiet så ut til å gå opp i limingen. Til slutt klarte de væpnede styrker å gjenopprette borgfreden.
Xi Jinping har bestemt seg for at noe tilsvarende aldri mer skal skje. Likevel ser han med frykt på muligheten for protester som skal utvikle seg til noe større. Derfor bruker regjeringen i dag like mye på det indre forsvaret som på det ytre. Under Xi har landet fått mobile sikkerhetsstyrker som skal kunne slå ned opprør hvor de enn måtte oppstå. I både bygd og by monteres videokameraer som følger innbyggernes minste bevegelser.
Overvåkingen i partiet og dets ledende organer er ikke mindre intens. Xi Jinping har etablert et sikkerhetsapparat hvor hver og én uansett rang er under oppsyn. I dette fryktbaserte systemet er partitoppenes private og politiske handlingsrom ytterst begrenset. Også Xi lever som en systemfange og beskyttes døgnet rundt av et årvåkent vaktkorps. Under så bisarre forhold er det ikke lett å vite hvem som er de største synderne.
Da G20-landene forleden holdt sitt årlige møte i New Delhi, valgte Xi å sitte hjemme. Fraværet kan forklares på minst to måter. Han likte kanskje ikke tanken på å havne i skyggen av møtets stolte vert, statsminister Narendra Modi. Men det kan også tenkes at han fant de hjemlige utfordringene viktigere. Nå venter både kineserne og verden spent på fortsettelsen. Vil den økonomiske nedturen fortsette, eller vil Kina reise seg på ny?
Det verste som kan skje, sett fra Xi Jinpings ståsted, er at landet stagnerer, og at kineserne havner i den såkalte middelinntektsfellen. Det vil si at Kina ikke klarer å ta det avgjørende spranget fra å være middels rikt til rikt. Skjer det, vil Xis løfter, nedfelt i hans talløse taler og artikler, fordufte som dugg for sol.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 18.09 2023
