Indias statsminister Narendra Modi var forleden den stolte vert for G20-landenes møte i Delhi. I møtesalen satt han foran et navneskilt hvor det sto «Bharat». Både i sin åpningstale og senere omtalte han vertslandet som Bharat, og den stilige middagsinvitasjonen til de langveisfarende gjestene kom fra «Presidenten i Bharat».
Den indiske grunnlovens artikkel 1 likestiller de to navnene: «India, det vil si Bharat, er en union av stater.» Internasjonalt har imidlertid Iandet alltid presentert seg som India. Inntil nå. Indiske kommentatorer skriver at navneskiftet innvarsler en ny tid, og Modi, stadig like ambisiøs, er nok enig med dem. Bharat er et navn som stammer fra urgamle vediske tekster. Disse tekstene dannet etter hvert mye av grunnlaget for hinduismen, som lenge har vært Indias dominerende religion. I dag er rundt åtti prosent av landets 1,4 milliarder innbyggere hinduer, mens muslimene utgjør femten prosent.
Statsminister Modi, som styrer på tiende året, synes å ha to overordnede mål. Det ene er å fremme hinduflertallets sak på bekostning av andre religiøse retninger, i første rekke islam. Hans ambisjon oppfattes av mange som et farlig brudd med Indias sekulære tradisjon. For Jawaharlal Nehru, det selvstendige Indias første statsminister, var det innlysende at landet måtte bli sekulært og likebehandle alle trosretninger. Hvilket ble fastslått i grunnloven av 1950.
Modis strategi går ut på å uthule den sekulære tradisjonen og flytte grensene, ikke med ett slag, men gradvis. Stedsnavn kan ha stor symbolsk betydning. Modi er derfor opptatt av å endre et stort antall veletablerte navn. Millionbyen Allahabad («Allahs by») har for eksempel fått tilbake navnet Prayagraj, som den het før de muslimske mogulene erobret landet på 1500-tallet. Over hele India er hindunasjonalistiske politikere av Modis støpning travle med å fjerne navneskilt og sette opp nye.
Oppryddingen rammer også britene, som styrte landet i en lang periode fram til 1947. Bombay er for lengst blitt Mumbai, Madras er blitt Chennai og Calcutta heter Kolkata. For statsminister Modi har navnet India en kolonial klang, selv om det i likhet med Bharat har gamle røtter. Det synes å være nok at britene brukte det. At «India» er en avledning fra navnet til den store elven Indus, spiller mindre rolle. I nasjonalforsamlingen har tilhengere av Modi ved flere anledninger foreslått å fjerne India-navnet fra grunnloven.
Den halvmilitære organisasjonen RSS, som Modi var leder for i en periode fram til 2001, har lenge ivret for å forkaste navnet. Som den nåværende formannen, Mohan Bhagwat, uttalte forleden: «Vi behøver ikke tenke på om utenforstående vil forstå et navneskifte eller ei. Vil de, så vil de, men det er ikke vårt problem … Verden trenger oss, men vi trenger ikke verden.»
Utsagnet røper en arroganse som selv Modi kan få problemer med å overgå. RSS sies å ha opp mot seks millioner medlemmer. I bygd og by over hele landet egger organisasjonen til kamp for sine fanesaker, og som oftest er det muslimene som får unngjelde.
I en fersk kommentar skriver Nitasha Kaul, indisk forsker ved det engelske University of Westminister, at Modi dyrker en ideologi basert på myter fra en hindufortid hvor menneskene skal ha praktisert en høyere moral.
Historien er full av eksempler på at myter som gjenopplives og forstørres, utløser krig og konflikt. I India har forholdet mellom hinduer og muslimer lenge vært spent. Et sitat av Mohan Bhagwat kan passe også her: «Voldtekter finner ikke sted i Bharat, bare i India.»
Islam har spilt en viktig rolle i India i mer enn tusen år. Mogulenes styre på 1500-tallet og senere representerte en storhetstid i landets historie, vel å merke inntil britene kom og koloniserte det. Akbar den stores styretid fra 1556 til 1605 omtales som et høydepunkt, ikke minst på det kulturelle området. Mogulkeisernes sans for de skjønne kunster kom særlig til uttrykk i arkitekturen. Derfor kan turister som i dag besøker India, nyte synet av Taj Mahal og andre mesterverk fra mogultiden.
Desto mer påfallende er det at hindunasjonalistene vil forminske eller omskrive denne epoken i historiebøkene. Tidligere i år godkjente regjeringen nye skolebøker hvor viktige deler av mogulstyrets historie er fjernet. Sucheta Mahajan, som er professor i historie ved Nehru-universitetet i Delhi, mener at den nåværende regjeringen bruker historien som et ideologisk våpen for å fremme sin politiske dagsorden. Andre anklager Modi for å ville omskrive historien på samme måte som de diktatoriske lederne i Kina.
Modis sensurfremstøt har utløst en heftig debatt i India, men applauderes av hans oppglødde tilhengere. RSS-leder Mohan Bhagwat går et skritt videre og hevder at Taj Mahal ble reist på et sted hvor det opprinnelig sto et hindutempel. Påstanden er ennå ikke bevist. Feider av denne typen har i årevis forårsaket blodige sammenstøt mellom hinduer og muslimer, til og med tap av menneskeliv.
Ingen hindunasjonalister har heldigvis tatt til orde for at Taj Mahal bør rives. Derimot foreslår de å gi helligdommen et annet navn, for eksempel «Tejo Mahalaya». Det skal klinge bedre i hinduenes ører.
Statsminister Modi struttet av ambisjoner på G20-møtet i Delhi. Tidligere i år ble India erklært som verdens mest folkerike land. På det økonomiske området har det ennå en lang vei å gå, men Modi hevder han har en plan for å få fart på økonomien. I en tid hvor utenlandske investorer rygger ut av Kina, ønsker han de samme investorene hjertelig velkommen til «Bharat». På G20-møtet fortalte han med stolthet at Bharat, Saudi-Arabia, Israel, andre land i Midt-Østen og EU i fellesskap skal utvikle en ny og bedre infrastruktur. India er et av få asiatiske land som har takket nei til det omstridte kinesiske Vei- og belteprosjektet (BRI).
Det er godt mulig at India, eller Bharat, har en stor framtid. Men hva slags land blir det? Vil det få fred med seg selv så lenge Modi fortsetter å dyrke sin hindunasjonalistiske ideologi? Og vil det få fred med naboene, i første rekke Pakistan? 76 år etter at Pakistan ble utskilt fra India, er forholdet mellom dem like bittert som før. Enda mer hindunasjonalisme vil neppe dempe motsetningene.
Under Modi har India fått en flunkende ny parlamentsbygning til den nette sum av 110 milliarder dollar. Den gamle var ikke god nok, og dessuten ble den bygd av britene. Et veggmaleri i hovedhallen har vakt oppsikt langt utenfor landets grenser. Det viser et geografisk område som omfatter både India, Pakistan, Bangladesh og Nepal. Ivrige hindunasjonalister har tolket maleriet som et symbol på drømmeriket, «det udelte India» - det som var, og det som mange håper skal gjenoppstå. De tre naboene har reagert med avsky og skarpe protester.
Fortsettelsen kan bli ganske ubehagelig.
Historien er full av eksempler på at myter som gjenopplives og forstørres, utløser krig og konflikt. I India har forholdet mellom hinduer og muslimer lenge vært spent. Et sitat av Mohan Bhagwat kan passe også her: «Voldtekter finner ikke sted i Bharat, bare i India.»
Islam har spilt en viktig rolle i India i mer enn tusen år. Mogulenes styre på 1500-tallet og senere representerte en storhetstid i landets historie, vel å merke inntil britene kom og koloniserte det. Akbar den stores styretid fra 1556 til 1605 omtales som et høydepunkt, ikke minst på det kulturelle området. Mogulkeisernes sans for de skjønne kunster kom særlig til uttrykk i arkitekturen. Derfor kan turister som i dag besøker India, nyte synet av Taj Mahal og andre mesterverk fra mogultiden.
Desto mer påfallende er det at hindunasjonalistene vil forminske eller omskrive denne epoken i historiebøkene. Tidligere i år godkjente regjeringen nye skolebøker hvor viktige deler av mogulstyrets historie er fjernet. Sucheta Mahajan, som er professor i historie ved Nehru-universitetet i Delhi, mener at den nåværende regjeringen bruker historien som et ideologisk våpen for å fremme sin politiske dagsorden. Andre anklager Modi for å ville omskrive historien på samme måte som de diktatoriske lederne i Kina.
Modis sensurfremstøt har utløst en heftig debatt i India, men applauderes av hans oppglødde tilhengere. RSS-leder Mohan Bhagwat går et skritt videre og hevder at Taj Mahal ble reist på et sted hvor det opprinnelig sto et hindutempel. Påstanden er ennå ikke bevist. Feider av denne typen har i årevis forårsaket blodige sammenstøt mellom hinduer og muslimer, til og med tap av menneskeliv.
Ingen hindunasjonalister har heldigvis tatt til orde for at Taj Mahal bør rives. Derimot foreslår de å gi helligdommen et annet navn, for eksempel «Tejo Mahalaya». Det skal klinge bedre i hinduenes ører.
Statsminister Modi struttet av ambisjoner på G20-møtet i Delhi. Tidligere i år ble India erklært som verdens mest folkerike land. På det økonomiske området har det ennå en lang vei å gå, men Modi hevder han har en plan for å få fart på økonomien. I en tid hvor utenlandske investorer rygger ut av Kina, ønsker han de samme investorene hjertelig velkommen til «Bharat». På G20-møtet fortalte han med stolthet at Bharat, Saudi-Arabia, Israel, andre land i Midt-Østen og EU i fellesskap skal utvikle en ny og bedre infrastruktur. India er et av få asiatiske land som har takket nei til det omstridte kinesiske Vei- og belteprosjektet (BRI).
Det er godt mulig at India, eller Bharat, har en stor framtid. Men hva slags land blir det? Vil det få fred med seg selv så lenge Modi fortsetter å dyrke sin hindunasjonalistiske ideologi? Og vil det få fred med naboene, i første rekke Pakistan? 76 år etter at Pakistan ble utskilt fra India, er forholdet mellom dem like bittert som før. Enda mer hindunasjonalisme vil neppe dempe motsetningene.
Under Modi har India fått en flunkende ny parlamentsbygning til den nette sum av 110 milliarder dollar. Den gamle var ikke god nok, og dessuten ble den bygd av britene. Et veggmaleri i hovedhallen har vakt oppsikt langt utenfor landets grenser. Det viser et geografisk område som omfatter både India, Pakistan, Bangladesh og Nepal. Ivrige hindunasjonalister har tolket maleriet som et symbol på drømmeriket, «det udelte India» - det som var, og det som mange håper skal gjenoppstå. De tre naboene har reagert med avsky og skarpe protester.
Fortsettelsen kan bli ganske ubehagelig.
Denne artikkelen ble publisert i VG 19.09 2023
