I dag markerer Nord- og Sør-Korea 70-årsjubileet for inngåelsen av våpenhvileavtalen i 1953. Men ikke ved å holde felles arrangementer og rekke hverandre hendene. De to koreanske statene er fremdeles bitre fiender, og begge er rustet til tennene. En ny Korea-krig er slett ikke utenkelig.
Avtalen om våpenhvile ble inngått i grenselandsbyen Panmunjom 27. juli 1953. Kanonene hadde stilnet; over det krigsherjede landskapet hvilte en trykkende sommervarme. Fra to kanter gikk et lite antall alvorlige menn inn i en lav, kaserneaktig bygning på grensen mellom Nord- og Sør-Korea. En knapp time senere kom de ut igjen. Papirene de hadde signert, gjorde slutt på tre års krig.
”De undertegnede, øverstkommanderende for FN-kommandoen på ene den siden, og de øverstkommanderende for Koreas folkehær og Det kinesiske folkets frivillige styrke på den andre, innstiller alle fiendtligheter og all militær maktbruk inntil en fredelig løsning er oppnådd”, begynte teksten.
Korea-krigen, 1950-tallets store blodbad, var kommet til veis ende. Våpenhvilen som millioner av mennesker hadde lengtet etter, var et faktum. I dag, sytti år senere, vil mange mene at krigen – i en viss forstand – pågår fremdeles. For ingen fredsavtale er ennå undertegnet, og partene fortsetter å tirre hverandre på ulike vis. Nord-Korea, som til stadighet provoserer naboene med sine rakettoppskytninger, bærer et særlig ansvar for det som skjer.
EN PLUTSELIG INVASJON
Korea-krigen begynte ved daggry 25. juni 1950. I løpet av noen timer svermet 135.000 nord-koreanske soldater over grensen til sør. Både Sør-Korea, USA og resten av verden ble tatt på sengen. Stikk i strid med krigsbildet hevdet Kim Il Sung at Nord-Korea var blitt et offer for ”imperialistisk aggresjon”.
FNs sikkerhetsråd var av en annen oppfatning. Samme dag vedtok rådet en resolusjon med krav opp øyeblikkelig nord-koreansk tilbaketrekning. I en ny resolusjon to dager senere oppfordret det medlemslandene til å gi militær assistanse til Sør-Korea. Vedtakene ble muliggjort av at Sovjetunionen på den tiden boikottet rådets forhandlinger.
Dermed var loddet kastet. President Harry Truman beordret straks amerikanske luft- og sjøstridskrefter til landet. Etter nye drøftinger besluttet FN å sende en felles styrke til den koreanske halvøy. Styrken ble sammensatt av mannskaper fra sytten land, men ble sterkt dominert av USA. Kim Il Sungs nære venn, Mao Zedong, ble oppskaket og mente å se konturene av en imperialistisk sammensvergelse som ikke bare var rettet mot Nord-Kora, men også mot Kina. ”Vinner USA-imperialistene krigen, kan de bli så svimle av suksess at de vil true oss”, advarte han på et møte i kommunistpartiets politbyrå 4. august. ”Derfor må vi komme Nord-Korea til unnsetning.”
I begynnelsen gikk krigen bra for Nord-Korea. Den sør-koreanske hovedstaden Seoul falt etter bare tre dager, og styrkene fra nord rykket raskt sørover. Krigslykken snudde ikke før USA i september klarte å landsette en stor amerikansk styrke nær havnebyen Inchon, vest for Seoul. De neste ukene ble nord-koreanerne drevet tilbake, helt til den opprinnelige grensen ved den 38. breddegrad.
Da skjedde det ulykksalige. I stedet for å stanse der besluttet USA å fortsette krigen inn på nord-koreansk territorium. Øverstkommanderende for de amerikanske styrkene, general Douglas MacArthur, ba om tillatelse til å få forfølge fienden helt opp til Kina-grensen, og han fikk det som han ville. Dermed gikk alarmen i både Pyongyang og Beijing. ”Vi kan ikke lenger overleve ved egen hjelp”, skrev Kim Il Sung i et il-telegram til formann Mao. ”Vi trenger spesiell assistanse!”
KINA GÅR INN I KRIGEN
Mao var ikke i tvil om at Kina måtte gripe inn, men møtte motstand i både partiet og de væpnede styrker. Borgerkrigen var nettopp over. Kineserne var krigstrette og lengtet etter fred. En av Maos kolleger, Gao Gang, mente at en ny krig, denne gang i Korea, ville kullkaste alle planer om økonomisk gjenreisning. Kina lå med brukket rygg og hadde knapt noen industriproduksjon, enn si våpenproduksjon, å snakke om.
En annen Mao-alliert, general Lin Biao, var også skeptisk. Lin minnet om de spesielle forholdene som rådde i Korea. Halvøya var lang og smal og omgitt av hav på tre kanter. Siden Kina ikke hadde noen marine og heller ikke noe flyvåpen å snakke om, kunne de kinesisk landstyrkene lett havne i knipe. Hvem skulle redde dem da?
Mao hadde håpet at Lin Biao skulle påta seg oppgaven som øverstkommanderende for de kinesiske styrkene. Som han sa: ”Lin er bare 44 år gammel og kjent for sin mesterlige måte å føre krig på.” Men Lin takket nei og sa at helsen var for dårlig. Hans manglende tro på Maos strategi var kanskje den reelle årsaken. Nå gikk tilbudet til general Peng Dehuai, en annen kriger av rang, og til Maos lettelse takket han ja. ”Vi har rik erfaring i å beseire overlegne fiender”, sa Peng. ”Frykt verken lidelse eller død!”
Sent på kvelden den 18. oktober, i ly av mørket, rykket de første kinesiske styrkene inn i Nord-Korea. Offisielt ble de omtalt som ”frivillige”. Dermed skulle det offisielle Kina slippe å stå til ansvar. De første tusen kineserne som viste seg i landskapet, ble raskt til ti tusen, så hundre tusen, så enda flere. Kineserne angrep i bølger og drev de allierte på retrett.
Før nyttår stabiliserte fronten seg ved den 38. breddegrad. På slagmarken lå titusener av døde soldater og et stort, men ukjent antall sivile. Blant de falne var Maos eldste sønn, 28 år gamle Anying. Gutten hadde hatt en vanskelig oppvekst med en far som alltid var i felten. Moren, Yang Kaihui, var blitt henrettet av den kinesiske nasjonalisthæren så tidlig som i 1930. Da Mao mottok dødsbudskapet, ble han både overrasket og trist. ”Anying gjorde bare sin plikt”, sa han etter noen øyeblikks taushet. Lavmælt tilføyde han at sønnen var bare en av mange som hadde ofret seg.
«ETT EGG PER DAG!»
Krigen hadde rast i et halvt år. FN foreslo våpenhvile, men Mao sa nei. Til tross for de uhyrlige tapene mente han at krigen kunne vinnes. Kim Il Sung var enig. Unnlot de å handle, ville de gi inntrykk av svakhet. Derfor innledet de kinesiske og nord-koreanske soldatene en ny offensiv sør for den 38. breddegrad på nyåret i 1951.
General Peng Dehuai var på det tidspunkt grundig lei av Maos ”gode råd”. Store deler av Korea var dekket av snø, og soldatene frøs som hunder. De fleste var dårlig kledd, og skoene så ut som filler. Mange av soldatene var så avkreftet at de ikke orket å kjempe. Mao befalte dem likevel å gi alt og insisterte på at hver soldat måtte få ett egg om dagen. Men hvor skulle eggene komme fra i et land som var herjet av krig? undret Peng. Og hvordan skulle de tilberedes? Soldatene hadde jo fått forbud mot å gjøre opp ild for ikke å bli oppdaget.
Mao ga delvis etter, og i stedet for å kreve en ”rask seier” gikk han med på å moderere fremrykningsplanen. Målet var likevel det samme, å gjenforene de to koreanske statene med makt. Dermed ble de dødstrette kinesiske soldatene kastet inn i nye slag. Eneste føde besto av kald mat. ”Unde våre fem kampanjer måtte mange av soldatene stille sulten med en munnfull tørt mel og snø”, skrev marskalk Nie Rongzhen da krigen var over. Tusener av soldater frøs i hjel, andre deserterte. Synet av de skinnmagre kroppene gjorde et sterkt inntrykk på FN-styrkens leger og sykepleiere.
BØNN OM VÅPEN
Som general Peng Dehuai hadde forutsett, klarte ikke de kinesiske soldatene å flytte fronten i særlig grad. Mao krevde likevel mer handling, og i april 1951 befalte han Peng å iverksette nok en offensiv. Denne gang mønstret Kina og Nord-Korea en felles styrke på sju hundre tusen soldater. Men tallene bedro, for styrken led av akutt våpenmangel.
Mao sendte derfor en delegasjon til Moskva for å kjøpe våpen til seksti divisjoner. Snart viste det seg at de sovjetiske ”kameratene” ikke var i stand til å innfri ønskene. I så fall måtte de, som de selv sa, ha bygd enda en transsibirsk jernbane. Stalin ga inntrykk av at krigen først og fremst var Kinas ansvar. Hvis noe gikk galt, fikk Mao ta støyten. Som han sa: ”Dere tror kanskje at vi har disse våpnene på lager ett eller annet sted, men de må faktisk produseres først.”
I oktober 1951, etter fire måneders forhandlinger, reiste kineserne slukøret hjem. Litt hjelp ble de lovet, men ikke mye. Da våpnene endelig kom, viste de seg å være gamle og nesten ubrukelige. I mellomtiden hadde nye tusener blødd i hjel på slagmarken. Både Kim Il-sung og Mao innså nå at en våpenhvile måtte til, men de ville forhandle og slåss på samme tid. Det var et dårlig utgangspunkt for seriøse forhandlinger, og den våpenhvilen alle lengtet etter, forble en luftspeiling.
Krigen det neste halvannet året ble mindre intens. Tapene på begge sider ble likevel store. General Peng Dehuai forsøkte gang på gang å få Mao til å forstå hvilke lidelser soldatene ble utsatt for. Også de andre partitoppene ble briefet med rene ord: ”Dere burde dra til fronten og se med egne øyne hva slags mat og klær soldatene har! For ikke å snakke om dødstallene! Hvorfor skal de ofre seg? Vi har ingen fly og bare noen få geværer.”
Våren 1953 hadde Kina 1,35 millioner soldater i Korea, flere enn noensinne. Fronten hadde likevel stivnet der krigen begynte, ved den 38. breddegrad. Det var ikke mer å hente for noen av partene, aller minst for nord-koreanerne og deres ”store leder”, Kim Il-sung. På slagmarken lå mellom fire og fem millioner mennesker, sivile som militære, døde som sårede. Nesten en halv million kinesiske og nord-koreanske soldater var blitt drept, mens USA og FN-styrken hadde mistet mer enn 100.000 mann.
KRIGENS DYREKJØPTE LÆRDOM
Bin Yu, en kinesisk forsker, skriver at den viktigste lærdommen fra Korea er at tilsvarende kriger må unngås. Både Kina og Nord-Korea betalte en fryktelig pris, også i økonomisk forstand. I Kina utgjorde forsvarsutgiftene rundt førti prosent av statsbudsjettet fra 1950 til 1953. Halvparten av pengene gikk til å kjøpe dyre sovjetiske våpen. Så nedkjørt som landet var, fantes det andre formål å bruke pengene til. Samme erkjennelse lå muligens til grunn for Kinas nokså forsiktige linje under Vietnam-krigen på 1960- og 1970-tallet, mener Bin. Ikke på noe tidspunkt vurderte Mao å kaste kinesiske soldater inn i krigen.
For Kina og Nord-Korea fikk krigen også to andre negative følger. Bare tre måneder etter at våpenhvileavtalen ble inngått, inngikk USA og Sør-Korea en gjensidig forsvarsavtale. Avtalen ga amerikanerne rett til å stasjonere land-, sjø- og luftstyrker i landet. Året etter inngikk USA en tilsvarende avtale med Chiang Kai-sheks regime på Taiwan. Dermed ble Maos drøm om å ”frigjøre” øya definitivt knust. De neste årene skulle USA opprettholde en høy militær profil i det østlige Asia.
I dag er vel 23.000 amerikanske soldater stasjonert i Sør-Korea. Ingen er fast stasjonert på Taiwan, men USA har et betydelig nærvær i Japan og andre steder i Asia, ikke minst til havs.
VÅPENHVILE, MEN INGEN FRED
Med våpenhvileavtalen fikk koreanerne en slags fred. En våpenhvilekommisjon ble opprettet, og tusener av krigsfanger ble utvekslet. For å redusere muligheten for nye sammenstøt ble partene enige om å etablere en demilitarisert sone (DMZ) langs grensen på tvers av halvøya. Sonen, som er ubebodd, er 250 kilometer lang og fire kilometer bred og utmerker seg med sitt rike dyre- og planteliv.
Men våpnene på begge sider er ikke langt unna. Både Nord- og Sør-Korea er rustet til tennene. Det demilitariserte beltet har heller ikke vært til hinder for voldelige trefninger. Fra 1953 til 1999 ble mer enn 500 sør-koreanske soldater, 250 nord-koreanske soldater og 50 amerikanere drept i ulike sammenstøt langs grensen. Spenningen er fremdeles til å ta og føle på, også i grensebyen Panmunjom, der partenes vaktsoldater fortsetter å stirre stivt på hverandre. Langs deler av grensen har USA og Sør-Korea reist et elektrisk gjerde for å stanse mulige inntrengere fra nord.
Allerede i 1974 oppdaget sør-koreanerne den første av fire nord-koreanske tunneler under den demilitariserte sonen. Tunnelen strakte seg nesten en kilometer inn på sør-koreansk territorium. Formålet med tunnelene var å smugle et stort antall nord-koreanske soldater inn i Sør-Korea og starte et overraskelsesangrep. For mange år siden ble jeg tatt med på omvisning i Tunnel nr. 1. Vi tok oss ned i dypet via lange trapper til tunnelens «endestasjon». ”Se”, sa min omviser og pekte på jernbaneskinnene. ”En smalsporet jernbane!”
Kim Il Sungs underjordiske jernbane ble heldigvis aldri fullført.
I dag er Sør-Korea mer opptatt av Nord-Koreas ambisiøse atomvåpenprogram. Mens jernbaneskinnene under den demilitariserte sonen får ruste i fred, er Kim Il-sungs barnebarn Kim Jong-un mer opptatt av å gjøre landet til en mektig atommakt. Siden 2006 har Nord-Korea foretatt flere underjordiske prøvesprengninger. De stadige rakettoppskytningene er en del av programmet. I det øyeblikk rakettene utstyres med kjernefysiske stridshoder, blir regimet enda farligere.
I Sør-Korea arbeider politiske krefter for at også sør-koreanerne bør skaffe seg atomvåpen. I en meningsmåling i mai svarte sytti prosent av de spurte at Sør-Korea burde bli en atommakt. Sjansen for at det skal skje, regnes som liten så lenge sør-koreanerne har USA i ryggen. Men kan de stole på USA i fortsettelsen? Hvis Donald Trump igjen inntar Det hvite hus?
Ingen vet. Heldigvis gjelder våpenhvileavtalen fremdeles.
