De 2300 delegatene som denne uken strømmer til Beijing for å delta på kommunistpartiets 20. kongress, skal vite at de blir godt passet på. Kinas hovedstad har de siste ukene levd i en nervøs unntakstilstand. Kinesere og andre blir til stadighet stanset og kontrollert, særlig de som måtte befinne seg i nærheten av delegatenes hellige møtested, Folkets store hall på Den himmelske freds plass.
Nye overvåkingskameraer er også montert slik at ingen skal kunne snike seg unna regimets strenge falkeblikk. Kina er verdens mest overvåkede land. Vel halvparten av alle overvåkingskameraer i verden befinner seg på kinesisk jord. Det vil si vel 500 millioner av rundt en milliard kameraer.
Kina har vel 1,4 milliarder innbyggere. Det betyr at landet har mer enn ett kamera for hver tredje innbygger. «Den høyteknologiske overvåkingen i Kina antas å være så omfattende at partielitene, selv de nasjonale lederne, ikke tør kommunisere med hverandre utenfor de offisielle møtene. Heller ikke om ting av triviell natur», skriver Cai Xia i magasinet Foreign Affairs.
Cai Xia var i mange år professor ved Den sentrale partiskolen i Beijing. Etter at hun gikk av i 2012 dristet hun seg til å kritisere selveste Xi Jinping, hvilket kostet henne politiforhør, pensjonen og mye ubehag. I dag lever hun trygt i USA.
Allerede i 2015 meldte nyhetsbyrået Det nye Kina at “hver eneste krok” i Beijing var dekket av overvåkingskameraer. Politiet begrunnet tiltaket med behovet for “å styrke sikkerheten og unngå forbrytelser i folkemengder”. Tre år senere skrev partiorganet Folkets Dagblad at kameraene var blitt så mange og effektive at de kunne scanne ansiktene til alle landets innbyggere på bare ett sekund.
Den tyske journalisten Kai Strittmatter, som har tilbrakt mange år i Kina og skrevet en bok om kinesisk overvåking, ser ikke bort fra at myndighetene overdriver. «Men det spiller ingen rolle», tilføyer han, «for hvis du tror det er sant, trenger du ikke en politimann på gatehjørnet. Du blir din egen politimann.»
De siste årene er overvåkingsutstyr med ansiktsgjenkjenning også blitt installert i et økende antall klasserom. Middelskole nr. 11 i storbyen Hangzhou var blant de første som lot seg bruke. Ordningen gjør det mulig å kartlegge elevenes ansiktsuttrykk og reaksjoner på ulike utfordringer. Kameraene vil også avsløre elever som ikke følger med i skoletimen eller faller i søvn.
Boken, We Have Been Harmonized. Life in China’s SurveillanceState, er en grundig og skremmende fremstilling av tilstanden akkurat nå. «Mange jeg snakket med etter at Xi Jinping tok tømmene i 2012, trodde at han ville liberalisere systemet. Derfor ble de ubehagelig overrasket over det som faktisk skjedde, at Kina fikk et regime og en stat som vi aldri har sett maken til.»
Det hører med til historien at flere vestlige selskaper har bistått Kina med å utvikle sin farlige teknologi. IBM, Intel, Cisco, Seagate og flere andre. Det eneste som opptok dem, var å mele sin egen kake. Noen av dem har ennå til gode å bryte alle bånd.
Kinas herskere har fra de eldste tider vært opptatt av å kontrollere sine undersåtter. Byer og landsbyer ble delt inn i mindre enheter hvor betrodde ledere ble satt til å passe på. De som ikke gjorde jobben sin, risikerte å bli et hode mindre.
Formann Mao lærte av sine forgjengere og opprettet «naboskapskomiteer» over hele landet. Komiteene ble i praksis ledet av partifolk, som sørget for å sette overvåkingen i system. Ikke med avslørende videokameraer, for de fantes ikke, men ved hjelp av «folkets øyne og ører». Nabo overvåket nabo. Selv bagatellmessige hendelser kunne bli påtalt og registrert i synderens «mappe».
Etter hvert fikk alle landets voksne innbyggere hver sin mappe, en stor, brun konvolutt som kunne inneholde informasjon om alt fra familiebakgrunn til utroskap og politiske avvik. Systemet var tungrodd og tidkrevende. Dagens teknologiske løsninger er langt smartere, men billige er de ikke. Hvert år pøser regjeringen nye milliarder inn i historiens største overvåkingsprosjekt. Kameraer utstyrt med programvare for ansiktsgjenkjenning er blitt regimets uovertrufne politimann.
Til gjengjeld tjener høyteknologiske giganter som Huawei, Dahua, Hikvision, Tencent, Tiandy og ZTE gode penger. De håver også inn på å selge sin avanserte teknologi til andre land. Iran er et yndet marked. I flere år har Kina arbeidet hånd i hånd med presteregimet for å holde folket i sjakk.
Høyteknologisk overvåking kan ta mange former. I Kina satser regimet sterkt også på innsamling av mobiltelefonidata og DNA-profiler. Vel en milliard kinesere bruker mobiltelefon. Brukerne pålegges å laste ned apper som røper hvor de befinner seg, hvem de omgås, hvor de handler, hva de handler og mye mer. Slik blir mobilen et viktig redskap i regimet tjeneste.
I 2017 startet regjeringen en kampanje for å samle inn DNA-profilene til flest mulig innbyggere. Dette er et tidkrevende prosjekt fordi det må tas blodprøve av hver enkelt, men regimet anser slik informasjon som et viktig supplement. Målet er i første omgang å samle inn DNA-profilene til ti prosent av den mannlige befolkningen.
Siden oppstarten har regimets utsendte «helseteam» vært særlig aktive i Tibet, Xinjiang og Indre Mongolia, hvor motstanden mot Beijings assimileringspolitikk er sterk. Ifølge en studie utgitt av Universitetet i Toronto har rundt en tredjedel av innbyggerne i Tibet allerede avgitt blodprøve. Selv munker og nonner i fjerntliggende klostre har fått besøk av de ivrige teamene. Kina sitter nå på verdens største DNA-database med nesten sytti millioner profiler, mener eksperter. Og alt tyder på at den vil vokse seg større.
Det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet i Shanghai i 1921. Bare tretten personer, alle menn, deltok på det historiske møtet. En av dem var en rastløs bondesønn ved navn Mao Zedong. Da politiet oppdaget møtestedet, flyktet deltakerne i all hast ut av byen, hvor de fullførte partistiftelsen om bord i en lystbåt.
Under dagens forhold er det enda vanskeligere å starte en opposisjon i Kina. For ikke å si umulig. Store Bror overvåker deg hele tiden, og i enden av tunellen finnes ikke noe lys.
…..
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 12. oktober 2022.
