Men hvor lenge er det? Mørke skyer har samlet seg over det vidstrakte riket. Kineserne murrer, og mange holder Xi og partiet ansvarlig for den ulykke som har rammet dem.
Covid-19. Nedstengte byer og landsbyer. Tusener av tause bedrifter. Stengte skoler. Inneliv og psykiske lidelser. Klimakrise med langvarig tørke og akutt vannmangel. Konkurser i eiendomssektoren, tomme skyskrapere og gjeldskrise for millioner av mennesker. Rikfolk på flukt ut av landet, og investorer som trekker seg ut.
Den 16. oktober går teppet opp for kommunistpartiets 20. kongress. Rammen er dyster, men utfallet er likevel gitt. Når siste tale er holdt og alle har bedyret sin kjærlighet til partiet og folket, vil en engere krets av partiledere gjenvelge «kamerat Xi Jinping» til nye fem år som generalsekretær. Dermed kan han ta fatt på sin tredje femårstermin som partiets fremste mann. Det lover dårlig for både Kina og verden - hvis han blir sittende terminen ut. Men blir han det?
«Sett utenfra formidler Xi fremdeles selvtillit», skriver en kinesisk forsker, Cai Xia, i siste nummer av magasinet Foreign Affairs. «I en tale i januar 2021 erklærte han Kina som ‘uovervinnelig’. Men i kulissene stilles det spørsmål ved hans styre som aldri før.»
Kina er for å si det mildt et lite transparent land. Sensuren er streng, og maktelitens manøvrer foregår i det skjulte. Derfor er Cai Xia en spesielt interessant person. I mange år var hun professor ved Den sentrale partiskolen, hvor hun underviste tusener av høytstående partitillitsvalgte i kommunistisk ideologi. Hun var rådgiver i «partibygging» på høyeste nivå, ja selv etter at hun ble pensjonert i 2012. Med årene ble hun farlig frittenkende, og da hun ga seg til å kritisere Xi, ble hun ekskludert fra partiet.
I dag bor Cai i USA. Nyhetsstrømmen hjemmefra og meldingene fra gamle bekjente gjør henne pessimistisk. Hun tror at Xi med et fornyet mandat vil stramme grepet enda mer. Internasjonalt vil han bli farligere og i verste fall angripe Taiwan. «Etter hvert som hans styre blir mer ekstremt, vil de indre stridighetene som han alt har gitt støtet til, vokse seg sterkere», skriver hun. «Rivaliseringen mellom de ulike fraksjonene i partiet vil bli mer intense, kompliserte og brutale enn noensinne.»
Det kinesiske kommunistpartiet har 97 millioner medlemmer. Selv om alle, offisielt, sverger til Marx, Engels, Lenin og Xi, er medlemsmassen høyst uensartet. Særlig etter at partiet på 1980-tallet vedtok å slippe private næringsdrivende inn i folden. Selv Jack Ma, Ali Baba-imperiets grunnlegger, ble funnet verdig. Det er bedre å ha dem innenfor enn utenfor, tenkte partiledelsen.
Men nå slår alliansen mellom Marx og mammon sprekker. Ifølge en fersk rapport fra Henley and Partners, et selskap i Hongkong, åplanlegger tusener av rike kinesere å forlate landet i år. Selskapet anslår at de tar med seg verdier for nesten femti milliarder amerikanske dollar. Mange dro allerede før pandemien slo til, andre vil bryte opp til neste år. Det eneste som kan stanse dem, er en radikal omlegging av partiets politikk, det vil si mindre diktat og mer frihet. Også «småkapitalistene» er misfornøyde, men få av dem har ressurser til å pakke og dra.
Xis svar på den nye tids utfordringer er et enda sterkere kommunistparti, mer stat og mer ideologi, og ideologien skal hete «Xi Jinpings tanker». Formann Mao fremsto som ufeilbarlig, og Xi strekker seg langt i samme retning. «Verkene» han visstnok har skrevet, spres i millionopplag og studeres med «stor flid». Derfor kvier han seg for å erkjenne feil og endre kurs selv om fakta skulle tilsi det. Regimets fastspikrede Covid-19-politikk er et grelt eksempel.
Putin er i samme situasjon på slagmarken i Ukraina. De brutale krigsbildet tilsier at han burde trekke styrkene sine ut. I stedet gjør han det motsatte og pøser enda flere soldater inn. Putin avslører sitt oppblåste ego hver gang Kremls forgylte dører åpner seg og han ankommer høyborgens vakreste sal. Terskelen for å motsi ham er ennå høy, men går det riktig ille med de russiske vinterkrigerne, kan den bli faretruende lav.
Imens nekter kvinnene å føde. Ikke bare de russiske, men også de kinesiske. Demografiske fakta er Russland og Kinas verste fiende. Krig avler pessimisme, og russiske kvinners ønske om å føde flere barn stimuleres neppe av Putins farlige krigstokt. Russlands folketall har falt jevnt og trutt i flere tiår. Ifølge det statistiske sentralbyrået Rosstat hadde landet 145,1 millioner innbyggere 1. juli i år, en reduksjon på 430.000 på bare ett år. Byrået tror at nedgangen vil fortsette, og at Russland vil ha mellom 130 og 140 millioner innbyggere i 2050.
Kinas situasjon er enda verre. Landet har passert 1,4 milliarder innbyggere, men nå er det bråstopp. FNs befolkningsfond opererer med tre ulike prognoser for den fremtidige utviklingen, og pilene peker ned i hver av dem. I beste fall vil landet ha vel 1,1 milliarder innbyggere i 2100, i verste fall færre enn 800 millioner. Samtidig vil eldreandelen øke dramatisk. I dag er 18 prosent av kineserne seksti år eller mer, i 2060 vil andelen være dobbelt så høy.
Det demografiske skiftet vil få alvorlige følger for Kinas vitalitet og globale konkurranseevne. Dermed får rivalen India en gyllen sjanse til å reise seg. I år forventer den gryende stormakten en økonomisk vekst på nesten seks prosent.
Kina skal likevel ikke undervurderes. Som politisk maktfaktor er landet kommet for å bli, skriver forfatterne Hal Brands og Michael Beckley i sin ferske bok «Danger Zone. The Coming Conflict with China». Landet vil fremdeles være mektig nok til å kunne gripe inn i stort og smått over hele verden, og føler det seg truet, kan det bli enda mer aggressivt, først og fremst i sine nære omgivelser. Et svekket Russland vil også kunne utløse uro og krig.
Putin og Xi. Despoter i solnedgang?
Ja, men også i solnedgangen kan farlige ting skje. Ikke minst da.
Denne artikkelen ble publisert av Aftenposten 8. oktober 2022.
