Budskapet er ikke til å ta feil av: Kvinner, pass dere! I motsatt fall risikerer dere å havne i moralpolitiets vold.
Kinesiske selskaper som Huawei, Hikvision, Dahua, Tencent og ZTE er verdensledende i den nye vekstbransjen. I hjemlandet selger de for milliarder. Men mye vil ha mer, og med kommunistpartiets velsignelse drar de ut i verden for å gjøre seg enda fetere.
Iran er et lovende marked. Med sine 86 millioner innbyggere er det et folkerikt land. Til alt overmål trenger det iranske presteskapet kinesisk teknologi for å holde folket i sjakk. Kina + Iran = sant. I virkelighetens verden kan de underligste allianser oppstå, også mellom hardbarkede ateister og religiøse fanatikere.
Store protester har rystet Iran etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde under mystiske omstendigheter i september. Moralpolitiet slo klørne i henne fordi hun hadde unnlatt å skjule alle sine hårstrå. Mahsas skjebne er et varsel om hva som venter iranske kvinner når Kina får installert mange nok overvåkingskameraer i landet. Enhver som ypper seg, kvinne som mann, risikerer å få med politiet å gjøre. Tusener av kameraer er allerede på plass i Teheran, Esfahan, Shiraz og andre byer. Mange er godt synlige, andre ikke. Snart kommer de også på busser, tog og T-baner.
Ett kinesisk selskap peker seg ut i rekken av nye friere. Tiandy, med hovedkvarter i storbyen Tianjin og forgreninger i seksti land, inngikk i fjor en avtale om å forsyne den iranske revolusjonsgarden med sitt mest avanserte overvåkingsutstyr. Selskapet gjør krav på å ha utviklet «det ypperste» innen kunstig intelligens og videoovervåking, med kameraer og software som også kan identifisere den overvåkedes «rase».
Tiandys produkter har vært mye brukt i Beijings undertrykkelse av uigurene, de tyrkisktalende muslimene i landets vestlige del. Selskapet tjener også gode penger på sine «tigerstoler» og «forhørsbord», som brukes av kinesisk politi til å torturere arresterte og innsatte.
I Kina er videoovervåking og det nye sosialkredittsystemet to sider av samme sak. Den som som er lojal og oppfører seg anstendig, scorer poeng og får lov til å reise med fly, tog og mye annet. Den som ikke gjør det, blir stående fast i gjørma. I 2018, året før pandemiutbruddet, ble 14,6 millioner kinesere nektet muligheten til å reise med fly fordi de scoret for lavt.
Regimet i Teheran har varslet at det vil utvikle sitt eget sosialkredittsystem, men basert på kinesisk teknologi og kinesiske erfaringer. Det betyr at kvinner som fortsetter å opponere, blir redusert fra annenrangs til tredjerangs borgere. I verste fall kan de miste retten til utdannelse og arbeid.
Kina og Iran undertegnet i fjor en 25-årig avtale om «et altomfattende strategisk partnerskap». Ingen vinglass ble hevet under seremonien, og avtaleteksten er ikke offentliggjort. Partene var likevel fulle av lovord om hverandre. Ifølge flere kilder planlegger Kina å investere summer tilsvarende 400 milliarder amerikanske dollar i iransk økonomi, i alt fra videoovervåking til 5G-utbygging og byutvikling («smart cities», i praksis gjennomovervåkede byer). Beløpet er så høyt at mange har lurt på om Iran er i stand til å absorbere pengene.
Flere av av prosjektene omtales som en videreføring av Kinas «digitale silkevei», hvor målet er å etablere en ny digital verdensordning med kinesiske standarder og kjøreregler. Kina har også sagt seg villig til å modernisere flere iranske havnebyer og utvikle nye frihandelssoner i Maku, Abadan, øya Kish i Persiabukta og Jask i Hormusstredet. Sistnevnte vil også kunne bli et støttepunkt for Kinas stadig mer aktive marine, som allerede har etablert seg ved innløpet til Rødehavet.
Som motytelse får Kina adgang til Irans store oljereserver. Kineserne ble nettoimportører av olje tidlig på 1990-tallet og har de siste tiårene strukket seg langt for å gjøre seg til venns med viktige oljeeksporterende land. Saudi-Arabia er bare ett eksempel. Irans oljeeksport hemmes inntil videre av de USA-ledete sanksjonene, men på sikt har landet et stort potensial for å komme Kina i møte. Iran antas å ha rundt ti prosent av verdens påviste oljeressurser, bare slått av Venezuela, Saudi-Arabia og Canada.
I en tid hvor forholdet mellom Kina og USA blir stadig dårligere, vet Beijing å verdsette Irans sterke anti-amerikanisme. Kinesiske partiaviser hyller til stadighet landets «resolutte kamp» mot «hegemonistene i Det hvite hus og Pentagon». President og partisjef Xi Jinping har derfor lagt stor vekt på å pleie forholdet til presteregimet. I 2016 ledet han en stor offisiell delegasjon til Teheran. Partiorganet Folkets Dagblad karakteriserte besøket som både «nyttig» og «vellykket».
Siden har Xi hatt flere videomøter med president Raisi. Det siste fant sted i juli og varte i en time. I forrige måned møttes de ansikt til ansikt i Samarkand i Usbekistan, på en konferanse i regi av Shanghais samarbeidsorganisasjon (SCO). I tillegg til Kina består organisasjonen av sju andre land i Asia. Alle er sterkt opptatt av å fremme «sosial stabilitet» og «indre sikkerhet». Derfor legger de avgjørende vekt på å bekjempe «terrorisme», «ekstremisme» og «separatisme». Begrepene er kjente gjengangere i det kinesiske kommunistpartiets offisielle dreiebok.
Iran har lenge ønsket å bli medlem av SCO, og på møtet i Samarkand ble søknaden formelt godkjent. Medlemskapet trer trolig i kraft en gang til neste år. Men siste ord i striden om den planlagte masseovervåkingen i Iran er ikke sagt. Tidlig i juni klarte å eksilorganisasjonen Mujahedeen-e-Khalq (MEK) å hacke styringssystemet for videovervåkingen i Teheran. Rundt fem tusen kameraer ble midlertid satt ut av drift. I de siste ukene har rasende innbyggere gått løs på overvåkingskameraer med både never og jernstenger. Prestestyret har vart lenge nok. En ny, utålmodig generasjon vil ha mer luft og sol i hårlokkene.
Frihet rett og slett.
Denne artikkelen sto på trykk i Verdens Gang 09.09 2022
