Stemmer det? Kinas reaksjon på Russlands overfall på Ukraina forteller det meste.
Så tidlig som i 1954 lanserte Kina ”de fem prinsipper for fredelig sameksistens”. Det første og viktigste er at land skal respektere hverandres territoriale integritet og suverenitet. Andre viktige prinsipper er ”ikke-aggresjon” og ”ikke-innblanding” i hverandres indre anliggender. Siden da har de kinesiske lederne uopphørlig viftet med disse prinsippene. De ble også bakt inn i den såkalte normaliseringsavtalen som Norge inngikk med Kina i 2016: ”Den norske regjering … respekterer fullt ut Kinas suverenitet og territoriale integritet.”
Hvorfor det var Norge som måtte avgi dette løftet, og ikke Kina, kan muligens Erna Solberg og Børge Brende svare på. Avtalen vil uansett bli stående som et sørgelig kapittel i norsk utenriksdiplomati.
Kina har siden 1954 gang på gang krenket andre lands territorium, gått til krig og annektert områder det ikke har krav på. Anneksjonen av Sør-Kinahavet er et godt eksempel. Da Russland invaderte Ukraina i forrige måned, fikk Kina en sjelden mulighet til å opptre som et voksent og ansvarlig medlem av den globale familien. Til å stå opp for Ukraina og forsvare sine storartede prinsipper.
En måned etter at krigen begynte, er det bred enighet om at Kina har strøket til eksamen. Det er ikke for ingenting at Jens Stoltenberg, en ellers sindig mann, er nokså bramfri i sin kritikk av Kina, senest på NATO-toppmøtet i Brussel tidligere i denne uken.
Lederne i Beijing hevder at Kina er nøytral i krigen mellom Ukraina og Russland. Her er de nakne fakta:
1. Russlands invasjon av Ukraina begynte 24. februar. To dager senere vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som krevde at invasjonen skulle opphøre, og at de russiske styrkene skulle trekke seg ut. Elleve av rådets femten medlemmer stemte for resolusjonen. Kina avsto fra å stemme. Siden da har Kinas FN-delegasjon sammen med Russland arbeidet under høytrykk for å sabotere rådets forsøk på å fatte meningsfylte vedtak.
2. Kina nekter å kalle Russlands invasjon ved sitt rette navn. I stedet klamrer kineserne seg til den russiske betegnelsen, ”militær operasjon”, som utelukkende har til hensikt å tåkelegge fakta og bagatellisere overfallet. Dette til tross for at nesten 200 000 russiske soldater har invadert Ukraina.
3. Mens de fleste land finner Russlands krig opprørende, er Kinas apologetiske retorikk fri for slike ord. I Beijings offisielle uttalelser finner vi til dags dato ingen konkret kritikk av den russiske krigføringen. Derimot bruker Kina ordet ”opprørende” om de internasjonale sanksjonene mot Russland. ”Sanksjonene blir mer og mer opprørende”, sa viseutenriksminister Le Yucheng på en konferanse i Beijing 19. mars.” Han tilføyde at historien gang på gang har vist at sanksjoner ikke løser noen problemer.
Så hvorfor bruker Kina selv sanksjonsvåpenet mot andre land?
4. Kina har et brennende ønske om å spille en global rolle, men ønsker åpenbart ikke å opptre som fredsmekler i Ukraina-krigen. Det er lett å forstå hvorfor. I rollen som fredsmekler risikerer Kina å komme på kant med Russland. I stedet sier de kinesiske lederne at de ønsker ”å legge til rette for fredsforhandlinger”. Men heller ikke der har de bidratt med noe som helst. Vennskapet med Putin er åpenbart viktigere enn hensynet til 44 millioner krigsrammede ukrainere.
5. Samtidig som de kinesiske lederne bedyrer at de ønsker fred i Ukraina, heller de bensin på krigsbålet ved å bringe videre påstander om at USA utvikler biologiske våpen i laboratorier i Ukraina. Som partiavisen Global Times skrev 11. mars: ”Kreml har avslørt bevis for at USA er involvert i forskning om biologiske våpen i ukrainske laboratorier.” Zhao Lijian, som er talsmann i kinesisk UD, oppfordret USA til å gi ”en full redegjørelse” for landets ”biologiske militære aktivitet, hjemme som ute”.
”Det er ingen røyk uten ild”, tilføyde Global Times.
Både USA, NATO og regjeringen i Ukraina kaller påstanden sludder og vås.
6. Straks krigen begynte, bevilget de vestlige land milliardbeløp i humanitær assistanse til Ukraina. Kinas første bevilgning, som ble kunngjort 9. mars, var på skarve fem millioner yuan. Beløpet tilsvarer 6,8 millioner norske kroner. To uker senere plusset Kina på med det dobbelte beløpet. Det er riktig at alle monner drar – det mente også musa som tisset i havet – men for et land som ønsker å bli tatt alvorlig, er dette ynkelig. Er det noe Kina har nok av, så er det penger. Kinas rikeste mann er for øvrig god for nesten 600 milliarder norske kroner.
7. Midt i krigens redsler har Ukrainas president vist en beundringsverdig ro og verdighet. Han har talt på videolink til nasjonalforsamlingene i flere land. I diktaturet Kina har han ingen nasjonalforsamling å snakke til, for ”vårsesjonen” i Den nasjonale folkekongressen er for lengst over. I år som i fjor varte den i bare to uker. President Zelinsky har også brukt mye tid på politiske samtaler med kolleger i andre land. Men Xi Jinping, Kinas selverklærte fredsfyrste, er ikke så lett å få i tale. Zelinsky har ytret ønske om et videomøte med Xi, men har ennå ikke fått noe svar. Derimot har Kinas utenriksminister Wang Yi tatt imot sin russiske kollega med Sergej Lavrov med åpne armer. Møtet fant sted i den østkinesiske byen Tunxi 30. mars. Begge konstaterte at forholdet mellom de to landene var bedre enn noensinne, og at de sammen vil arbeide for "en ny verdensordning". Wang Yi gikk til og med så langt som til å hylle Russland for dets "humanitære innsats" i Ukraina.
En offisiell kinesisk talsmann, Wang Wenbein, tilføyde: "Det finnes ingen grenser for det kinesisk-russiske samarbeidet, ingen grenser for vår streben etter fred og sikkerhet, og ingen grenser for vår opposisjon mot hegemoni."
8. Mens ukrainerne kjemper en kamp på liv og død, flommer det kinesiske internettet over av utfall mot Ukraina og støtterklæringer til Russland. De kinesiske sensorene har fått streng beskjed om å luke bort ”upassende” kommentarer. ”Ikke skriv noe ufordelaktig om Russland eller noe som er pro-vestlig”, lød en instruks i krigens tidlige fase. Viktige kinesiske medier som Folkets Dagblad, Xinhua (nyhetsbyrået Det nye Kina) og Global Times har så langt ikke publisert en eneste artikkel om de grusomme lidelsene som Russland har påført sivilbefolkningen i Ukraina. I forrige uke skrev Global Times på lederplass: ”Så lenge NATO eksisterer vil det ikke være en eneste dag med fred i Europa og verden.”
Hva koker dette ned til?
Kina er ikke nøytral i krigen mellom Russland og Ukraina. Landet står i praksis på russisk side, først og fremst fordi Kina trenger et autoritært Russland som en politisk bufferstat. Dernest fordi Russland er en viktig leverandør av olje, gass og kull til Kina. For det tredje fordi Kina betrakter NATO som et redskap for USA, en supermakt som står i veien for de kinesiske ledernes ambisjoner i Asia og resten av verden. NATO har ingen militær rolle i Asia, men bare tanken på at de vestige land har vilje og rygg til å stå sammen i vanskelige tider, er nok til å skremme de kinesiske lederne.
Kinas utilslørte sympati for Russland betyr ikke at partitoppene i Beijing ønsket denne krigen eller ser noen fordeler ved den. Den illustrerer bare at Kina har et særdeles ullent forhold til sine "hellige" prinsipper. Hvilket de fleste av oss visste fra før. De som ikke visste det, bør vite det nå.
Vi vet ikke hvor lenge blodbadet i Ukraina vil vare. Uansett har Kinas atferd skapt så sterke reaksjoner at det vil ta tid å reparere forholdet til Europa. Det var ikke særlig godt før krigen begynte, nå er det dårligere enn på lenge. Europeerne har våknet opp til en ny og klarere forståelse av forskjellen på demokrati og diktatur. En oppvåkning som ikke vil gagne herskere av typen Putin og Xi.
En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 28. mars
