Nikolaj Gogol (1809–1852) konstaterte at Gud var gavmild da han skapte Ukraina. Den store dikteren ble født i en landsby i Poltava-distriktet i landets sentrale del, i et område kjent for sin «svartjord». Alt som steg opp av den, vokste så fort at øyet slet med å følge med. Svartjord er et jordsmonn av løss som særlig finnes nord og øst for Svartehavet, og det er som skapt for hvetedyrking. Jorda på prærien i Nord-Amerika og pampasen i Sør-Amerika er av nesten samme type. I Ukraina utgjør svartjorda to tredjedeler av landets areal.
Gogol merket seg også vannveienes betydning. Først og fremst Dnipro, hovedelven, men også de mange andre elvene som sildret og rant i alle retninger. Med passe nedbør og vann fra elvene kunne bøndene i gode år høste to avlinger i året, nok til å lokke til seg handelsmenn fra mange land. Store mengder korn ble fraktet på vannveiene til Baltikum og videre til Østersjøområdet.
Ukraina er verdens femte største hveteprodusent. Sammen med Russland sto landet i fjor for tretti prosent av verdens hveteeksport og tjue prosent av annen korneksport. I fredstid skiper Ukraina sitt kornoverskudd fra havnene i sør, fra de samme byene som nå hjemsøkes av krig og død. Utbombede Mariupol er en av dem. Mye av eksporten går til land i Midtøsten og Afrika.
På grunn av krigen har både Russland og Ukraina nedlagt forbud mot eksport av hvete og andre viktige landbruksvarer. Det betyr at land som har vært avhengige av ukrainsk mateksport, må kjøpe maten andre steder. Egypt, et land med vel hundre millioner innbyggere, er ett av dem. Landet importerer førti prosent av sin hvete fra Ukraina, resten fra Russland.
Hvor skal Egypt og andre nå kjøpe maten de trenger? Og til hvilken pris?
De globale matvareprisene har økt betydelig de siste årene, mye på grunn av covid-19-pandemien. Dagens hvetepris er eksempelvis høyere enn på 14 år. I 2008 og 2009 utløste høye matvarepriser uro og opptøyer i flere land. Dyrt brød var også en medvirkende årsak til Den arabiske våren, som begynte i 2010.
FNs matvareprogram (WFP) har i de senere år kjøpt mellom femti og seksti prosent av sitt korn fra Russland og Ukraina. I fjor betalte organisasjonen tretti prosent mer for kornet enn for noen år siden, skriver WFP-direktøren i Washington Post. Og han tilføyer: ”Vi vil merke virkningene av krigen i Ukraina i flere år framover.” Det samme sier Yara-direktør Svein Tore Holsether. Yara har i årevis vært en viktig leverandør av gjødsel til det ukrainske landbruket. I verste fall kan mangel på gjødsel føre til at årets avlinger blir halvert, sier han.
Ukrainerne vet hva det vil si å sulte. Hungersnøden tidlig på 1930-tallet nådde sitt grufulle klimaks da desperate sultende henga seg til kannibalisme. Tragedien ble utløst av Stalins nådeløse tvangskollektivisering. Forfatteren Anne Applebaum har skrevet en sterk bok om den, Rød sult. Forskere har ulike estimater av hvor mange som sultet i hjel. Applebaum mener at minst fem millioner ukrainere segnet om og døde i perioden fra 1931 til 1935. Alle på grunn av Stalins grove, misforståtte prosjekt.
”Nasjonenes far” visste hva som skjedde, men lot seg ikke affisere, for ideologi var viktigere enn mennesker. På utspekulert vis klarte Stalin og hans etterfølgere å legge lokk over omfanget av tragedien.
Andre verdenskrig påførte ukrainerne nye lidelser, sult og massedød. Da krigen endelig var over, satt Stalin fremdeles ved makten, og nye statlige femårsplaner ble klekket ut. Så lenge Sovjetunionen eksisterte, hadde bøndene liten eller ingen råderett over jorda de dyrket. Resultatet ble et skakkjørt landbruk og en fattigdom som bet seg fast i store deler av sovjetsamfunnet. Takket være sin svartjord høstet de ukrainske bøndene riktignok mer korn enn alle andre, men rike ble de aldri, for staten beslagla overskuddet.
Siden Ukraina ble selvstendig i 1991, har ulike regjeringer i Kyiv slitt med arven fra det gamle systemet. Flere landbruksreformer er gjennomført siden da. En lov som ble vedtatt i 2001, åpnet for privat jordbruk i større skala. Verken denne eller senere lover har vært udelt vellykkede, for grådige krefter har visst å mele sin egen kake. Store arealer av den statlig eide jorda har rett og slett ”forsvunnet”, det vil si at den blitt stykket opp og solgt til private på ulovlig vis. Noen har naturligvis tjent seg rike på de korrupte transaksjonene.
Den nåværende regjeringens uttalte mål er å utvikle et fritt, rettferdig og ikke minst bærekraftig landbruk. Etter FNs mening er det særlig viktig å gi statlig støtte til små og mellomstore jordbruksenheter. Nettopp slike enheter er mer tilpasningsdyktige i krisetider.
«Det uutnyttede potensialet til Ukrainas landbruk er overveldende», skrev Roman Lesjtsjenko, den ukrainske landbruksministeren, for ett år siden. «Landet vårt har 42 millioner hektar med jordbruksland. Ennå dyrker vi bare 32 millioner hektar, et areal like stort som Italia. Gitt størrelsen og fruktbarheten til dette arealet, samt de store mulighetene til å effektivisere driften, er det ingen overdrivelse å påstå at Ukraina kan fø verden.»
Inntil videre styrer ministeren sitt departement fra en bunker i Kyiv.
