Styres Huawei, Kinas mye omtalte telegigant, av landets mektige kommunistparti? Nei, svarer selskapets ledelse. Andre er ikke fullt så sikre. Derfor sier viktige land som USA, Canada, Australia og India nei til Huawei-deltakelse i utbyggingen av sine planlagte 5G-nettverk. Tyskland og Storbritannia kan komme til å gjøre det samme, og kanskje også Norge. Svaret får vi om noen måneder.
Det globale 5G-prosjektet representerer et kvalitativt sprang innen kommunikasjonsteknologien. Eller som New York Times skriver: "Overgangen blir trolig mer revolusjonær enn evolusjonær." Hastigheten på femte generasjons nettverk blir fenomenal. Ufattelige datamengder vil kunne sendes og mottas i løpet av et millisekund. 5G-nettverkene blir det nye nervesystemet i alt fra mobiltelefoner til store forsvarsystemer.
Derfor er det så viktig at vestlige, demokratiske land sørger for at utbyggingen foregår i regi av troverdige aktører. Huawei hører ikke med blant dem. Årsaken er at selskapet er kinesisk. Selv om det sies å være privateid, vil den kinesiske staten i en gitt situasjon kunne gripe inn i driften og styre det slik den finner det for godt.
Kina er en ikke-transparent stat. Landet styres av et strengt kommunistparti hvor makten er konsentrert på et fåtall hender. Det meste foregår i det skjulte. Det samme er tilfelle i Huawei, som har langt igjen til å praktisere den samme åpenhet som sine vestlige motparter. Amerikanske myndigheter har i flere år forsøkt å få innsyn i selskapets historikk, organisasjonsform og drift, uten å lykkes.
Huaweis direktør Ren Zhengfei har i mange år vært en nokså ukjent størrelse. Andre har stått fram på selskapets vegne. I fjor høst røpet han at han hadde vært partimedlem siden siden 1978. I 1982 var han delegat på kommunistpartiets nasjonale kongress. Fem år senere grunnla han Huawei, visstnok med en startkapital på 21 000 yuan (ca. 29 000 kroner etter dagens kurs). Selskapet har siden vokst mirakuløst raskt. I år forventer det en inntekt på rundt 125 milliarder dollar.
Ren hevder at selskapet eies av de ansatte, og at hans egen aksjepost utgjør bare en prosent. I flere intervjuer har han forsøkt å bagatellisere selskapets avhengighet av kinesiske myndigheter. Han har til og med fastslått at ledelsen i Beijing aldri vil få lov til å diktere selskapet. Uttalelsen må ses i lys av at den er helt nødvendig for Huaweis troverdighet. Ellers må den tas for det den er.
Ren Zhengfei har også bakgrunn fra Folkets frigjøringshær, både som soldat og offiser. Nettopp derfor sies han å styre selskapet etter militære prinsipper. I et notat som han sendte til sine ansatte i 2017, oppfordret ham dem til å følge ”21 distinkte militære regler”, som denne: ”Selger du selskapets hemmeligheter, selger du din sjel.” I selskapets hovedkvarter i Shenzhen (nær Hongkong) arbeider tusenvis av ansatte på spreng, og overtidsbetaling er et ukjent begrep.
Direktør Ren er ikke det eneste partimedlemmet i Huaweis ledelse. Selskapets nylig avgåtte styreleder, Sun Yafang, er også det. Hun har bakgrunn fra Ministeriet for offentlig sikkerhet og spilte en viktig rolle da Huawei like etter oppstarten fikk økonomiske problemer. Med støtte fra høyeste hold klarte hun å skaffe kapital til å ri stormen av. Sun har i en årrekke opptrådt som selskapets ansikt utad, også i Europa. I mai i fjor ble hun mottatt av Storbritannias statsminister Theresa May.
Selskapets ledelse overvåkes av en stor og mektig partikomité. Hvem som sitter i den, vet ingen. Slike komiteer finnes i alle Kinas statsbedrifter og i de fleste privateide foretak. I påbudet fra Beijing heter det at partikomiteen bare skal ha en veiledende rolle. Men med to maktsentra i en og samme bedrift kan det fort oppstå uenighet om hvem som skal bestemme hva. Det er mye mulig at teknokratiske eliter står for den daglige driften. Men når viktige veivalg skal tas, vil partiet alltid ha et ord med i laget.
Kina vedtok for to år siden en nasjonal sikkerhetslov som har gjort Huaweis situasjon bortimot umulig. Som det står i lovteksten: ”Alle organisasjoner og borgere skal støtte, samarbeide og delta i det nasjonale etterretningsarbeidet …” Staten lover på sin side å beskytte alle som gjør sin plikt. Det sier seg selv at Huawei ikke kan be seg fritatt for lover som gjelder for alle andre. Aller minst i en mulig krise hvor Kina og Vesten står steilt mot hverandre.
Som Kina-eksperten Martin Thorley så riktig skriver: "De som bare betrakter Kina gjennom én linse, det vil si de økonomiske og teknologiske aspektene, glemmer ofte realitene i landet. At kommunistpartiet på effektivt vis kontollerer domstolene, journalistiske institusjoner, statseide foretak og akademiske institusjoner, for bare å nevne noen. Til tross for alt snakk om et mer lovbasert styre, forstår private selskaper at én uskreven lov er viktig: at de må holde seg inne med partiet og dets representanter for enhver pris."
Enhver som måtte være i tvil om hvordan det kinesiske kommunistpartiet opererer, kan ha nytte av å lese Richard MCGregors The Party: The Secret World of China's Communist Rulers. Boken utkom i 2012, samme år Xi Jinping ble valgt til ny partisjef. Partiet er siden den gang blitt enda strengere i sin maktutvøelse. Professor Stein Ringens bok "Kina - det perfekte diktatur" (2017) er om mulig enda tydeligere. Samme år holdt kommunistpartiet sin 19. kongress, hvor sentralkomiteen - i sin fyldige rapport - målbærer partiets totalitære prosjekt.
Hvorfor skal et parti som avkrever lojalitet fra hver eneste innbygger, være mindre interessert i å styre en viktig næringsaktør som Huawei? Kinesiske statskontrollerte medier omtaler selskapet som "et nasjonalt flaggskip". Et så stort skip får ikke lov til å seile uten at partiet har en hånd på roret.
Et 5G-nettverk skal driftes og repareres. Det er det bare utbyggeren, i dette tilfelle Huawei, som kan gjøre. I verste fall kan selskapet komme til "å slå av lyset" på befaling fra høyeste hold i Beijing. Derfor er det så viktig at 5G-systemet i Norge og Vesten utvikles av selskaper fra land som vi har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Enkelte har påpekt at vestlige selskaper som måtte få i oppdrag å bygge ut 5G-nettet, uansett vil være avhengige av teknologi og komponenter som Kina allerede har utviklet. Det er mye mulig, men betyr bare at vestlige aktører må intensivere forskning og produksjon for å gjøre seg minst mulig avhengige av Kina.
Ingen har hittil klart å "ta" Huawei for spionasje. De fleste har mye godt å si om selskapet, og Huawei-produktene får gode skussmål. Men dette er ikke nok til å overbevise USA og andre om at selskapet ikke representerer en sikkerhetsfare. Grunnen er ikke bare kommunistpartiets altoverskyggende rolle, men Kinas massive hackerangrep mot vestlige selskaper og institusjoner. Det foreløpig siste store angrepet fant sted i fjor, da hackere med tilknytning til Folkets frigjøringshær brøt seg inn i EU-kommisjonens datasystem og stjal "minst 1100 dokumenter".
Gradvis demrer det for de vestlige land at diktaturet Kina representerer noe helt annet enn det vi står for. Derfor er det så viktig å praktisere føre-var-prinsippet.
