lørdag 2. september 2017

Ny bok: "Kina - det perfekte diktatur", av professor Stein Ringen


Professor Stein Ringens nye bok, Det perfekte diktatur. Kina i dag, er endelig utgitt på norsk. Ringen, som har forsket og undervist i sosiologi ved universitetet i Oxford, har fått stor anerkjennelse for denne boken. Hans bidrag går rett inn i debatten om hva slags samfunn Kina er og bør derfor leses av alle som interesserer seg for verdens mest folkerike land. 

Av Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
faeroevi@online.no

Aldri før har flommen av nyheter fra Kina vært sterkere, og nye Kina-bøker utgis på løpende bånd. Ikke alle er like leseverdige, men denne skiller seg ut med sin klarhet, sin metode og sitt gode språk. Forfatteren er magister i statsvitenskap og dr. philos. og har tidligere utgitt en rekke bøker og avhandlinger. 

Ord og virkelighet. Kina nærmer seg 1,4 milliarder innbyggere. I festtaler og andre taler får vi høre hvor viktig landet er, at vi må samarbeide med det og komme det i møte. Mye av det som sies er riktig. Men analysene stopper som oftest der, og selv fremtredende akademikere med Kina som spesialfelt kvier seg for å grave for dypt i materien. Mange av dem har en ”baby” i landet, et eller annen prosjekt som de gjerne vil verne om. Selvsensur, i verste fall taushet, er ofte den mest behagelige utvei. Politikerne er ikke mindre tilbakeholdne. Mange av dem har liten kunnskap om Kina, men sterke næringsinteresser tvinger dem til å smile mest mulig til landet. I år reiser de i flokk og følge til det forjettede land, og andemiddagene blir ikke få. Men vet de hva slags land de kommer til?

Forfatteren innleder boken med denne bemerkningen: ”En venn av meg som har skrevet en glimrende bok om det moderne Kina, sier i sitt forord at han ønsker Kina alt godt. Selv ønsker jeg kineserne alt godt.” Allerede her varsler han viktigheten av være nøye med begrepsbruken. Både hjemme og ute ser vi at det sluntres med det. 

Sofistikert diktatur. Ringen har merket seg at det i Vesten er en utbredt beundring for Kina og den kinesiske utviklingsmodellen. ”Jeg hadde forventet å havne i samme båt,” skriver han innledningsvis. Under arbeidet med boken ble denne forventningen knust. I stedet fant han et målrettet og uforsonlig diktatur, men sofistikert – ja så sofistikert at mange ikke klarer å gjennomskue det. Han fant også ut at styresettet ikke går i retning av en oppmykning, men det motsatte. Siden Xi Jinping overtok som president og partisjef i 2012 har utviklingen gått fra vondt til verre. Og som Ringen påpeker: Xis mål har aldri vært å myke opp, men å perfeksjonere dikaturet. 

Forfatteren kaller den kinesiske staten en partistat. ”Dette skiller den fra alle andre stater … En partistat er mer enn et ettpartidiktatur. Det er et system med to mektige byråkratier, side om side og tett sammenvevd. Staten styrer samfunnet, og partiet styrer staten.” Styreformen er likevel sofistikert fordi innbyggerne gis mange friheter, skjønt bare til et visst punkt. ”Når dette punktet nås, slår partistaten hardt ned, noen ganger på subtilt vis, andre ganger grovt, og med all nødvendig styrke.”

Viktigst å overleve. Kina har siden Maos død i 1976 hatt en betydelig økonomisk vekst. Men Ringen er nøye med på å påpeke at denne veksten aldri har vært – og heller ikke er – et mål i seg selv. Veksten er bare et middel for kommunistpartiet til å overleve. Partiets viktigste mål er å styre Kina, koste hva det koste vil. Forfatteren minner i den forbindelse om partiets brutale undertrykkelse av opprøret i 1989, som endte med at et stort, men ukjent antall mennesker ble drept. Et annet viktig mål er å bevare landets ”territoriale integritet”, i praksis å forsvare yttergrensene slik regimet definerer dem. 

Smålige ledere. De kinesiske lederne har for vane å opptre med stor bravur, men røper ofte at de representerer en usikker stat. De blir lett fornærmet og går i fistel ved den minste kritikk. Når Xi Jinping og andre ledere reiser utenlands, forlanger de å bli mottatt med ekstraordinær respekt. Før statsminister Le Keqiangs besøk i Storbritannia for tre år siden, ble hans nære medarbeidere rasende fordi den røde løperen som var planlagt brukt ved ankomsten til Heathrow, var tre meter for kort. Ved et tidligere besøk forlangte han å møte dronningen. Det britiske vertskapet svarte først nei, men snudde da Kina truet med å kansellere store økonomiske kontrakter. Ringen minner også om den smålighet Norge ble utsatt for etter at den norske Nobelkomité i 2010 ga fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo.

Mange land har fått føle Kinas smålighet og aggresjon på kroppen. ”Dette er en bøllestat – mot naboer og alle som gir dem besvær,” skriver forfatteren. Det er ikke så ofte at Kina-eksperter uttrykker seg så klart, men Ringen gjør det – hvilket han skal ha ros for. 

Plan og marked. Det er lett å bli besnæret av Kina, særlig for den som kommer på kortvarig besøk. Skyskraperne i de større byene er til å miste pusten av, og kaffen på de nye ”in-stedene” smaker godt. På gaten tripper vakre kinesiske kvinner forbi i aller siste mote. I dagens Kina snakkes det mye om å stimulere det private næringsliv, men Ringen peker på at regimet fremdeles praktiserer en planøkonomi, ”en sosialistisk markedsøkonomi med kraftig trykk på sosialistisk og en anelse marked”. Selv i Shanghai foregår 80 prosent av verdiskapningen i statlig regi. De rundt 10 millioner private bedriftene spiller også en rolle i økonomien, men er underordnet den offentlige som en sekundærsektor. 

Ringen konstaterer at kinesisk økonomi ennå har en lang vei å gå mot modernisering. Omtrent en tredjedel av arbeidsplassene er i jordbruket, hvor produksjonen er lav og bøndene produserer på tidsbegrensede kontrakter. Bøndene utgjør en stor del av arbeidsmassen, men i standardberetningene om Kinas suksess, hører vi lite om dem. En annen tredjedel består av migrantarbeidere som holdes nede som annenrangs borgere. De arbeider under vanskelige, ja ofte farlige, forhold, for lav lønn. Mange sliter til og med å få utbetalt den lønnen de har krav på. Hvor ofte kommer de til orde? Så har vi den siste tredjedelen av økonomien, den som til en viss grad kan kalles ”moderne”.

Frie fagforeninger er forbudt. Til gjengjeld har Kina en partistyrt fagbevegelse som i bare liten grad engasjerer seg i lønns- og rettighetsspørsmål. Forsøk på å stifte frie fagforeninger blir kvalt i starten. Med forfatterens ord: ”Partistaten er altomfattende. Det fins ingen autonome motvirkende krefter – intet embetsverk, uavhengig næringsliv eller sivilsamfunn i ordets rette forstand. Kineserne har mange sosiale friheter når det gjelder å leve og oppføre seg som de vil, men de har ingen frihet til sosial organisering.”

Tull med statistikk. Som så mange andre har Ringen liten tro på Kinas offisielle statistikk. Veksttallene som offentliggjøres, er stort sett for høye og reflekterer ikke landets virkelige tilstand. ”Presset for å levere gode BNP-statistikker har vært åpenlyst, særlig lokalt,” skriver han. Ofte viser det seg at statistikkene fra provinser og statlige etater ikke samsvarer. Det er også et spørsmål om hva slags aktivitet som skal regnes som ”vekst”. Som han påpeker: ”Hvis det bygges en flyplass man ikke trenger, er det økonomisk aktivitet. Det skaper etterspørsel av stål, betong, glass og lignende, og jobber genereres. Dette dukker opp i statistikkene som BNP. Men idet flyplassen står der med lite trafikk, blir den et pengesluk. Den må drives, vedlikeholdes og holdes åpen for liten eller ingen omsetning.”

Menneskelig utvikling. Størrelse blender, men utviklingen i Kina er ikke så storslått som den ofte fremstilles, fortsetter Ringen. Han minner om at FNs indeks for menneskelig utvikling (2014) rangerer Kina som nummer 91 av 187 land. Det er lavere enn det man kunne forvente på grunnlag av landets økonomiske nivå. Mens landet har klatret raskt på BNP-statistikkene, har det stått nesten stille på indeksen for menneskelig utvikling, med liten eller ingen forbedring i forhold til resten av verden. Dette forteller mye om den kinesiske utviklingsmodellen. Den er virksom, men ikke effektiv. Veksten skyldes i stor grad overdrevne investeringer og massiv gjeld – en gjeld som ikke bare bør bekymre kineserne selv, men hele verden. ”Det som gir Kina innflytelse i verden, er størrelse snarere enn prestasjon,” fastslår han. 

Som ”gode kommunister” gjør de kinesiske lederne krav på å arbeide for fellesskapet. Men som velferdsstat faller Kina helt igjennom. Staten tar langt mer enn den gir: ”En stat som klarer å ha en orwellsk kontroll på 1,4 milliarder mennesker og uten problemer kan sette 2 millioner byråkrater til å holde uheldig informasjon unna internett, kunne gitt de fattige og små i samfunnet mer hjelp og støtte enn den gjør, hvis den ville.” Så hvorfor yter staten ikke mer? Fordi den – etter Ringens mening – primært ikke er til for å tjene folket, men for å opprettholde seg selv. 

”Kontrollokrati”. Ringen betegner dagens Kina som et ”kontrollokrati” – en partistat som ikke gir rom for motorganisering. Når han i bokens etterord forsøker å se fram i tid, øyner han flere scenarier. Et er at regimet fortsetter som før, et annet at det kollapser, et tredje at det utvikler seg til en ”sosialistisk utopi” med velstand og harmoni for alle, et fjerde at det, mot alle odds, utvikler seg i demokratisk retning. 

Men mest sannsynlig er det femte scenariet, at landet utvikler seg i fascistisk retning og blir det han kaller ”den perfekte fascistiske staten”. Han minner om at reisverket er der allerede, som partiet, propagandaapparatet og sikkerhetsstyrkene. På toppen av det hele har partisjef Xi Jinping lansert visjonen om ”den kinesiske drøm”, som hviler på en retorikk om makt og nasjonal storhet. Ringen mener det er en farlig ideologi fordi den til syvende og sist ”er en ideologi hvor mennesket opphører å eksistere som et autonomt vesen og absorberes av nasjonen.”

Denne ideen, påpeker han, ”er i bunn og grunn en fascistisk idé, det er selve ideen om fascisme”. 


Anerkjennelse. Professor Ringen har høstet stor internasjonal anerkjennelse for denne boken, som er blitt omtalt og anmeldt i ledende aviser og publikasjoner i mange land. Frank Dikötter, kjent historiker og sinolog ved University of Hong Kong, skriver: ”Det mangler ikke på forskere og lærde som forteller oss at diktatur i Kina til syvende og sist er til beste for verden, at målet helliger middelet. Denne medrivende og høyst aktuelle boken tilbakeviser slike påstander med full kraft.” Edward Friedman, en annen størrelse, tilføyer: ”Dette er en glimrende bok som stiller viktige spørsmål om Kinas fremtid.”

Noen anmeldere er mer forbeholdne, men medgir at forfatteren har levert et viktig bidrag til den internasjonale Kina-debatten. Her hjemme finnes knapt noen debatt. Mange som har  med landet å gjøre, ligger lavt, vel vitende om at de risikerer å bli nektet visum hvis de ytrer seg for kritisk. Det er ingen overdrivelse å si at selvsensurens tåke har lagt seg over flere intellektuelle miljøer. Det er ikke bare trist, men også farlig. Etter at Norge ”normaliserte” forholdet til Kina i desember i fjor, går parolen ut på at vi skal samarbeide med landet på bred front. 

Rektorene ved universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø har allerede besøkt Kina, og som Tromsø-rektoren så gledesstrålende utbrøt ved hjemkomsten: ”Vi ble mottatt som grever.” Lite eller ingenting av det de hittil har sagt eller skrevet, tyder på at de har tatt seg bryet med å analysere regimet. Ringens bok burde bli obligatorisk lesning for dem – og for mange, mange flere.

Stein Ringen: Det perfekte diktatur. Kina i dag. 
Originalens tittel: The Perfect Dictatorship. China in the 21st Century.
Hong Kong University Press, 2016
Norsk utgave: Spartacus Forlag AS, 2017
ISBN 978-82-304-0204-7