Torbjørn Færøvik
forfatter
Kina og India hadde lenge lite med hverandre å gjøre. Geografien sto i veien. Med de kinesiske kommunistenes makterobring i 1949 fikk naboskapet ny aktualitet. Året etter rykket Maos soldater inn i Tibet. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Dermed ble det brått slutt på Kinas stadige forsikringer om «evig vennskap».
I 1962 utkjempet de to landene en kortvarig grensekrig i Himalaya. Kineserne ville ta tilbake områder som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han.
India har siden den gang sett med atskillig mistro på Kina. De to gigantene har en felles grense på mer enn 3000 kilometer. Etter vanskelige forhandlinger er de stort sett enige om hvor den går. Men viktige strekninger er fremdeles gjenstand for strid. Kina gjør blant annet krav på deler av Arunachal Pradesh, en delstat i Indias nordøstlige hjørne. I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya.
Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Nå er situasjonen en annen. Kinesiske selskaper investerer i andre land som aldri før, ikke minst i Asia. For fem år siden lanserte partisjef Xi Jinping sin store plan om å skape en ny «Silkevei» mellom øst og vest, i praksis et nettverk av trafikkårer både til lands og til vanns. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble straks hilst velkommen av mange land – dog ikke India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.
Mistanken om at Kina ønsker å kontrollere sitt store nabolag, er ikke blitt mindre med årene. Selv om statsminister Modi har jevnlige møter med sin kinesiske motpart, vil han ikke velsigne Belt and Road-initiativet. India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». Prosjektet, som er kostnadsberegnet til 62 milliarder amerikanske dollar, vil gi Kina adgang til Det indiske hav.
India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område også India gjør krav på.
India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota i 99 år. Avtalen kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har på få år opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme situasjon.
I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren.
Kinesiske marinefartøyer er de siste årene blitt stadig mer synlige i Indiahavet. Indisk presse skriver at Kina ønsker å etablere et militært nærvær på sørspissen av Sri Lanka. Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å blitt betydelig større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon.
India frykter at havnen i Hambantota kan bli et farlig ledd i det såkalte «perlekjedet» som Kina forsøker å strekke gjennom Indiahavet. Samme uro knytter seg til Kinas overtakelse av havnen i Gwadar i Pakistan. Byen er endepunkt for Kinas rådyre «økonomiske korridor». Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er den gull verd for Kinas sivile og militære strateger. Leieavtalen som Kina inngikk i fjor, har en varighet på 40 år. Enda lenger vest, ved innseilingen til Rødehavet, ligger Djibouti, hvor den kinesiske marinen etablerte en forsyningsbase i august i fjor.
Selv om Indias folketall snart passerer Kinas, er landet langt fattigere enn sin nabo i nord. Militært sett kan det heller ikke måle seg med Kina. India forsøker riktignok å ruste opp sin flåtestyrke, men den kinesiske marinen har større slagkraft og rekkevidde. Indiske politikere og eksperter diskuterer hvordan de skal besvare utfordringen. Skal landet ruste opp enda mer, eller finne seg nye samarbeidspartnere?
Svaret er begge deler. India er rede til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Men statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyt på listen står land som Japan, Filippinene, Vietnam og Australia. India har fra før av et godt forhold til USA; selv Trump har ikke klart å ødelegge det. På det forestående G20-møtet i Argentina vil Modi få anledning til å lufte sine bekymringer med noen av verdens fremste ledere.
