Spekulasjonene går høyt i både Beijing og Washington. I Hormuzstredet fortsetter konfrontasjonene på åttende uke, og Trump strever med å finne en vei ut av uføret.
Tidligere i år kunngjorde Det hvite hus at han skulle besøke Kina i månedsskiftet mars-april. Da han innså at krigen mot Iran hindret ham i å reise, ble besøket flyttet til 14. og 15. mai. Men også denne tidsplanen kan sprekke. I begge land er flere tusen mennesker involvert i forberedelsene, ikke minst de kinesiske lederne, som ønsker en rask slutt på krigen.
«Det må bli slutt på jungelens lov i internasjonal politikk», sa president og partisjef Xi Jinping nylig. Han nevnte ikke USA ved navn, men det var ingen tvil om hvem han siktet til. Offisielle kinesiske medier har siden starten omtalt USAs krig mot Iran som uansvarlig og farlig.
Også på kinesiske sosiale medier får Trump det glatte lag. «Han forsøker å spille sjakk med verden, men det ser ut som han bare kan spille ludo», lyder en kommentar. «USA er flink til å starte kriger, men vet ikke hvordan de skal avsluttes», skriver en annen. Noen går så langt som til å omtale Trump som «gammel», «sinnssvak» og «impotent».
Kina er slett ikke upåvirket av krigen. Før den brøt ut, importerte landet 12–14 prosent av sin olje fra Iran. Selv om andelen ikke var spesielt høy, var den iranske oljen attraktiv fordi den ble solgt med rabatt. I mars holdt importen seg oppe fordi tankskipene som ankom kinesiske havner, var lastet før krigsutbruddet i slutten av februar. Men i april opphørte mesteparten av trafikken. Resultatet er en stille, men merkbar energikrise.
Inntil videre kan Kina kjøpe mer olje fra andre, til høyere pris, og ellers tære på sine store strategiske oljelagre. Men i det lange løp finnes det ingen enkel erstatning for iransk olje. Når mange land samtidig kjemper om de samme ressursene, presses prisene opp. Kinas økonomiske modell hviler på stabil tilgang på rimelig olje og gass. Når denne forutsetningen utfordres, settes hele maskineriet under press.
Offisielt forventer Kina i år en økonomisk vekst på 5,0 prosent, men dette målet ble satt før krigsutbruddet. Nå varsler regjeringen et fall ned mot 4,5 eller 4,0 prosent. Oljesjokket vil særlig legge press på industrien og eksportsektoren, og i verste fall kan millioner bli kastet ut i ledighet. Men også andre land i Asia, som Japan og India, lever farlig. Begge er storimportører av olje og er helt avhengige av stabile leveranser.
Kina kan likevel høste store gevinster av Iran-krigen – på sikt. Innenlands vil regjeringen forsere utbygging og bruk av fornybar energi. I dag stammer 30–35 prosent av landets strømproduksjon fra fornybare kilder som sol, vind og vannkraft. Målet er å nå opp i 40 prosent innen 2030. Tar vi også med kjernekraft, blir andelen enda høyere.
Samtidig vil enda flere land vende seg til Kina for å kjøpe fornybare løsninger. Kinesiske selskaper sto i fjor for vel 80 prosent av verdens eksport av solcellepaneler. Verdien ble anslått til rundt 50 milliarder dollar. I år blir den betydelig høyere.
Enda viktigere er det at Kina i økende grad oppfattes som en stabil kraft i en ellers urolig verden. Mens USAs internasjonale anseelse synker som et blylodd, får Kina, et nådeløst diktatur, en gyllen mulighet til å fylle tomrommet og styrke sin globale posisjon. Det skjer ikke ofte at en stormakt frivillig serverer sin fremste rival en slik mulighet – på sølvfat. Men under USAs nåværende ledelse er tilsynelatende alt mulig.
«Så lenge Trump får fortsette sin destruktive utenrikspolitikk, trenger ikke Kina beseire USA. Det ordner USA selv», skriver Fareed Zakaria, utenrikskommentator i Washington Post.
Flere land i Asia og Stillehavsområdet, som Sør-Korea, Japan, Filippinene og Australia, har forsvarsavtaler med USA. Men nå spør politikerne om hvor mye avtalene er verd. Under den pågående krigen har USA overført militære enheter fra Asia til farvannet ved Hormuz. Samtidig er de smertelig klar over at Trump har nesten tre år igjen på post. «Hvordan skal vi forholde oss til en president som skifter mening fra time til time og dag til dag?» spør en kommentator i den japanske storavisen Asahi Shimbun.
Uroen over det som skjer i USA, preger hele verden. Derfor leter stadig flere land etter nye ankerfester. Kina er av politiske grunner ikke et opplagt valg for alle, men for mange teller handel og økonomi mest. Da en triumferende Trump 2. april i fjor kunngjorde nye tollsatser for USAs handelspartnere, fikk de et varsel de sent vil glemme. Fattige Kambodsja ble ilagt en toll på 97 prosent, Vietnam 90 prosent, India 52 prosent og Japan 46 prosent. Slikt setter tankene i sving.
Kina, som selv fikk en tollsats på 67 prosent, så straks en mulighet til å fiske i rørt vann. Derfor har landets utenrikshandel med andre land enn USA økt betydelig de siste tolv månedene. Det er en tendens som vil fortsette med mindre Iran-krigen avsluttes og Trump slutter å skyte fra hoftene i alle retninger.
Uansett blir det en skadeskutt Trump som reiser til Beijing om tre uker. Flere observatører spør hva han og Xi egentlig skal snakke om. De siste årene, og særlig siden utbruddet av pandemien i 2019, er forholdet mellom de to gigantene blitt gradvis dårligere. USAs politikk har i stor grad vært motivert av et ønske om å bremse Kinas fremvekst som supermakt. I samme periode har Kina overvunnet de fleste hindringer og halt innpå USA på nesten alle områder, særlig det høyteknologiske.
Om få år vil kineserne produsere like avansert databrikker som USA. På toppen av det hele vil Kina opprettholde sitt nesten-monopol på utvinning og raffinering av sjeldne jordarter i lang tid fremover. Uten disse metallene stanser all verdens høyteknologi. Det vil gi Kina et klart fortrinn i den pågående rivaliseringen. Eksperter tror det kan ta ti til femten år før USA og de vestlige land blir selvforsynte.
Men det mange i Washington D.C. frykter mest akkurat nå, er at en svekket Trump skal rote det enda mer til ved å reise «for tidlig» til Beijing. Det har ikke USA råd til. Som det heter i en analyse fra det amerikanske Senter for strategiske og internasjonale studier: «Et toppmøte kan ikke erstatte en klar og tydelig strategi.»
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 24.04 2026