Fortidens reisende slet med å finne de riktige ordene når de skulle beskrive den iranske byen Esfahan. Men en av dem, franskmannen Jean Chardin, skrev på 1600-tallet: «Byen skinte som en perle i ørkenen og blendet oss helt med sin prakt». En annen, Pietro della Valle, tilføyde: «Byens skjønnhet overgår alt jeg har sett i Østen.»
Men denne våren trues den av lemlestelse og død. De siste ukene har innbyggerne levd i konstant frykt for larmen på himmelen.
«Byen vår er som et museum uten tak. Spar oss!» trygler byens borgermester.
Esfahan er ikke bare en historisk perle, men også et industrielt og teknologisk knutepunkt i Iran. I og rundt byen finnes flereanlegg knyttet til Irans atomprogram, militær industri, flybaser og logistikk. Det gjør den til et potensielt mål for luftangrep,noe som øker risikoen for skade også på sivile og historiske områder.
Atomanlegget Esfahan Nuclear Technology Center ligger bare 15-20 kilometer sørøst for byen. Da USA angrep det med flere Tomahawk-raketter i juni i fjor, ble det påført store skader, men ikke «obliterated» (utslettet), slik forsvarsminister Pete Hegseth hevdet. Nøyaktig hvilken tilstand det befinner seg i vet bare et fåtall innvidde.
Esfahan ligger midt i landet, rundt 450 kilometer sør for Teheran, i et område mellom ørken og fjell. Med sine 2,3 millioner innbyggere er den Irans tredje største by. Her finner vi både gammelt og nytt, og det gamle skinner fremdeles. For noen år siden, i skyggen av de orientalske lønnetrærne på Imamplassen, leste jeg at byen har hatt flere gullaldere. En periode tidlig på 1000-tallet, under seljukene, omtales som særlig minneverdig, likeså safavidenes styretid på 1500-tallet.
Safavidekongene gjorde Esfahan til sin hovedstad og reiste moskeer, palasser og hager som fremdeles regnes blant de ypperste i islamsk arkitektur. Ikke uten grunn fikk byen tilnavnet «Nesf-e Jahan» – «halvparten av verden». Senere gikk det opp og ned, men så sent som i 1935 konstatertereiseforfatteren Robert Byron: «Esfahan er blant de sjeldne stedene – som Athen og Roma – som er en felles kilde til fornyelse for hele menneskeheten.»
Ingen reisende forlater Esfahan uten å oppsøke Imamplassen, byens religiøse hjerte. Plassen og helligdommene som omgir den er rundt 400 år gamle. Mens selve plassen er som en rikt beplantet hage, med vannbasseng og fontener, oppleves arkadene og moskeene som rammer den inn, som en stillferdig orden. I sollyset skinner kupler i turkis og blått, og når mørket kommer sigende, tennes tusen dempede lys.
Iran har i dag 29 steder på UNESCOs verdensarvliste. Noen av dem er blant de mest betydningsfulle historiske monumentene på jorden. Ruinene av Persepolis vitner om det første persiske verdensriket, grunnlagt av Kyros den store og videreført av konger som Dareios og Xerxes. Den gamle ørkenbyen Yazd, med sine vindtårn og leirsteinshus, er et sjeldent eksempel på tradisjonell arkitektur tilpasset et ekstremt klima. Og i Pasargadae ligger graven til Kyros den store, en av oldtidens mest berømte herskere.
Det er denne kulturarven som nå er truet. Luftkrig, selv når den er basert på presisjonsvåpen, kan få alvorlige konsekvenser for gamle monumenter. Eksplosjoner kan sende trykkbølger gjennom bakken, knuse glass, løsne steinblokker eller skade dekorasjoner som har overlevd i århundrer.
Den 2. mars raste mosaikk og speil ned fra veggene i Golestanpalasset i Teheran. Det tidligere kongepalasset ble påbegynt på 1400-tallet. Vinduer ble knust, bjelker brakk og lysekroner deiset i gulvet. Trykkbølgene fra de amerikanske missilene var nok. Mange historiske bygninger er oppført i materialer som er særlig sårbare. I Yazd består store deler av byen av soltørket leirstein. Selv mindre vibrasjoner kan føre til sprekker og sammenraste vegger.
Direktøren for organisasjonens verdensarvsenter, LazareEloundou Assomo, uttalte forleden at UNESCO er «dypt bekymret» for Irans rike kulturarv. Han understreket at landets gamle monumenter er av uerstattelig historisk verdi.
UNESCO minner også om at kulturminner er beskyttet av internasjonal rett. Under Haag-konvensjonen av 1954 er det i utgangspunktet forbudt å angripe historiske monumenter, museer og arkeologiske steder, med mindre de brukes til militære formål. Organisasjonen har derfor delt koordinatene til verdensarvsteder med alle parter i konflikten.
Samtidig viser erfaringene fra andre konflikter hvor vanskelig det kan være å beskytte kulturarv i krig. Under invasjonen av Irak i 2003 ble ruinene av Babylon skadet etter at amerikanske styrker etablerte en militærbase i området. I Syria ble store deler av den romerske ørkenbyen Palmyra sprengt av ekstremister i 2015. Og i Afghanistan ødela Taliban i 2001 de enorme Buddha-statuene i Bamiyan, som hadde stått i klippeveggen i mer enn 1400 år. Hendelsene gjorde oss mer oppmerksomme på hvor sårbare historiske monumenter er i krigstid.
USA har forsikret at landet ikke bevisst angriper sivile mål, og at det forsøker å minimere risikoen for skade på historiske steder. Slike forsikringer gis ofte i moderne konflikter. Likevel kan kulturminner bli rammet indirekte – enten fordi de ligger nær strategiske mål, eller fordi trykkbølger fra eksplosjoner forårsaker skader.
Et særlig problem i Iran er at flere av landets viktigste historiske byer også ligger i områder med moderne industri eller militære installasjoner. Esfahan er ikke bare en historisk kulturby, men også et teknologisk og industrielt sentrum. I regionen rundt Shiraz finnes både militære flybaser og noen av landets viktigste arkeologiske steder, deriblant Persepolis og Pasargadae. Dersom slike områder blir mål for angrep, kan konsekvensene for kulturarven bli alvorlige.
Når krigen nå brummer på himmelen over Iran, går tankene til mine tidligere besøk. Ennå savner jeg de fløyelsmyke kveldene på tehusene i Esfahan. Særlig dem jeg fant i buegangene under Si-o-se, den eldgamle broen over Zayandeh-elven. Vennlige gjester vinket meg inn, de ville bare prate litt, vite hvem jeg var og nyte fellesskapet.
Vi satt på lave krakker, bøyd over små glass med te som glødet ravgult i lyset. «Du er fra Norge?» sa en av dem og så undrende på meg. «Der finnes det noen små bær som er blå. Jeg har lest det i avisen.» Noen lot tiden gå med rolige trekk av vannpipen; røyken steg i langsomme spiraler og drev litt bort, men vendte alltid tilbake, som om også den nølte med å forlate stedet.
Måtte krigen snart være over. Hvis Gud vil. Eller mer presist: Hvis ayatollahene og Donald Trump tar til fornuften.
