Er det en god idé å kutte hodet av Japans ferske statsminister Sanae Takaichi?
Åpenbart ikke. Men det var nettopp det Xue Jian, Kinas generalkonsul i Osaka, sa han ville gjøre i en melding på plattformen X tidligere i denne måneden: «Den skitne halsen ... jeg har ikke noe annet valg enn å kutte den av uten et øyeblikks nøling. Er du forberedt på det?»
Meldingen ble senere slettet, og diplomaten måtte krype til korset. Men hvorfor var han så sint? Fordi Takaichi like i forveien, den 7. november, hadde sagt at enhver kinesisk maktbruk overfor Taiwan ville bli vurdert som «en eksistensiell trussel mot Japan». Uttalelsen ble av mange tolket som at Japan vil gripe inn hvis Kina blokkerer eller angriper Taiwan. For Beijing er dette dramatisk, for i så fall tvinges Kina til å planlegge for et scenario hvor ikke bare USA, men også Japan, engasjerer seg militært på Taiwans side.
Takaichis utspill kan forsure forholdet mellom Kina og Japan i lang tid fremover. Plutselig er det blitt mange ledige seter på flyvningene mellom Beijing og Tokyo. Etter at Kina før helgen advarte sine borgere mot å reise til Japan, har et stort antall kinesiske reiseoperatører avlyst turene sine. Japan har lenge vært et ettertraktet reisemål for pengesterke kinesere. Bare i de ni første månedene i år besøkte 7,5 millioner det fargerike Soloppgangens land.
Men de kinesiske lederne har mer på lager og truer med økonomiske straffetiltak, blant annet full stans i all japansk sjømateksport til Kina. «Slik eksport vil ikke lenger finne noe marked her», fastslo en kinesisk talsperson for noen dager siden.
Blir forholdet enda mer betent, kan Kina bremse sin eksport av sjeldne jordarter til Japan. Et slikt tiltak vil kunne ramme øyrikets høyteknologiske industri midt i solar plexus. Ideen er allerede kastet fram i kinesiske medier. Kina utvinner rundt 70 prosent av alle verdens sjeldne jordarter og står for 90 prosent av all foredling.
Sanae Takaichi (64) overtok som statsminister i forrige måned. Hun har profilert seg som en «jernkvinne» med brodd mot Kina, og har lenge ivret for økt opprustning. Japan holdt seg i mange år innenfor rammene av sin fredsgrunnlov. Den ble vedtatt i 1947 under den amerikanske okkupasjonen etter andre verdenskrig og inneholder den mye omtalte artikkel 9, hvor Japan fraskriver seg retten til å føre krig og opprette militære styrker for offensive formål.
De siste årene har politikerne gitt den en videre tolkning og lagt om kursen. Nå kjøper japanerne offensive våpen som aldri før, blant annet amerikanske Tomahawk-raketter. Japan er også selv i ferd med å utvikle egne langtrekkende raketter, og marinen moderniseres i høyt tempo.
Den viktigste grunnen til opprustningen er Kinas sabelrasling til havs, men også Nord-Koreas truende atferd, med stadige atomprøver og rakettoppskytninger.
Takaichis tøffe utspill handler ikke bare om å vise solidaritet med Taiwan, men illustrerer også Japans avhengighet av de sørlige sjøveiene. I fjor passerte japanske varer til en verdi av 5000 milliarder dollar forbi Taiwan og videre gjennom Sørkinahavet. Tar Kina full kontroll over disse områdene, vil landet i en krisesituasjon kunne kvele Japans økonomi.
I tillegg anses Taiwan som en viktig buffer i forsvaret av Japans territorialfarvann. Faller Taiwan, vil Kinas marinemakt rykke nærmere og true japanernes interesser i Østkinahavet – det vil si havet som skiller de to naboene. Her strides partene om grensene til havs, og særlig om eierskapet til de bittesmå Senkaku-øyene, som Kina kaller Diaoyu. Øyene er ubebodde, vel å merke hvis vi ser bort fra de fåtallige geitene som gresser der. Men i årenes løp er de blitt symboler på noe større, og begge parter står steilt på sitt. I 2010 stanset Kina nesten all eksport av sjeldne jordarter til Japan på grunn av denne uløste konflikten.
Kina og Japan er historiske fiender. Japanernes invasjon og okkupasjon av Kina under andre verdenskrig endte med millioner av kinesiske drepte. Først i 1972, under statsminister Kakuei Tanaka, ble de enige om å opprette diplomatiske forbindelser. Siden da har forholdet utviklet seg til det bedre, mye på grunn av et stadig tettere økonomisk samkvem. Japansk industri har siden 1990-tallet investert tungt i Kina, og samhandelen har økt år for år. I fjor ble den anslått til nesten 300 milliarder dollar.
Samtidig frykter mange japanske investorer for sin fremtid i Kina. Følelsen av å bli motarbeidet har ført til at flere selskaper enten har trukket seg ut eller vurderer å gjøre det. Med enda mer geopolitisk spenning kan de havne i en farlig kryssild. Derfor er Japan blitt mer opptatt av å finne alternative markeder og etablere nye politiske allianser. Nære og fjerne naboer som Taiwan, Filippinene, Vietnam, Malaysia, India, Indonesia og Australia står høyt på ønskelisten.
I tillegg er forholdet til USA viktigere enn noensinne. Da Takaichi tok imot Trump i Tokyo i oktober, fant de straks tonen. De undertegnet avtaler om samarbeid innen kritiske mineraler og sjeldne jordarter for å motvirke Kinas dominans.
Trump ga samtidig uttrykk for sterk støtte til forsvarssamarbeidet og forsikret at USA ville «være der for Japan» ved behov. Takaichi for sin del sa hun ønsket å nominere Trump til Nobels fredspris for hans bidrag til freden i Asia og verden.
Nesten seksti tusen amerikanske soldater er stasjonert i Japan, de fleste på øya Okinawa. Her finner vi også de største amerikanske basene. Fra flybasen Kadena kan amerikanske jagerfly nå Taiwan-stredet på mindre enn en time. Marinebasen White Beach er like viktig og fungerer som logistisk støttepunkt for USAs 7. flåte i Øst-Kinahavet. I en krisesituasjon i Taiwan-stredet kan USA også aktivere sine styrker i Sør-Korea og på øya Guam i Stillehavet.
Takaichis brannfakkel aktualiserer spørsmålet om hva Japan kan bidra med. Svaret er mye. Japan vil riktignok ikke gå inn i Taiwan-stredet eller landsette styrker på Taiwan, slik USA kan gjøre. Japanernes bidrag vil først og fremst være av strategisk, logistisk og defensiv karakter. Det vil si at de vil kunne beskytte og supplere de amerikanske militære enhetene så langt det er mulig.
Japan er kjent for sine stadige statsministerskifter. Risikerer Takaichi å falle på sin uttalelse?
Ikke slik det ser ut i skrivende stund. Ferske målinger viser at hun har bred støtte i opinionen (70 prosent). Regjeringspartiet, Det liberal-demokratiske parti, står bak henne så langt, og det er ingen som krever hennes avgang. Uttalelsen hun kom med, var riktignok skarp, men i tråd med den kursen Japan lenge har staket ut. Men Kina er ikke ferdig med saken. Regjeringen i Beijing varsler «resolutte» kinesiske mottiltak hvis Takaichi ikke trekker sin uttalelse tilbake. Det vil hun neppe gjøre.
Så nå venter kinesere og japanere spent på fortsettelsen.
