For 25 år siden levde jeg livet i verdens vakreste by.
«Dette er uten tvil den fineste og mest fornemme by i verden ... her er det tolv tusen broer av stein som er så høye at et stort skip uten problemer kan passere under dem. Og det er lett å forstå, for hele byen befinner seg på vannet og er omgitt av vann på alle kanter.»
Marco Polo kalte byen Kinsay. I dag kjenner vi den som Hangzhou.
Den reisende venetianer var kjent for å overdrive, og hans beretning om Hangzhou er full av tallstørrelser som ikke står til troende. Men den er også rik på fakta og interessante observasjoner som står seg den dag i dag.
Venetianeren var sytten år gammel da han reiste til Kina sammen med sin far og onkel. Den strabasiøse turen' tok tre og et halvt år. Endelig i Hangzhou lot han seg fascinere av «kurtisanene», de som underholdt både kropp og sjel.
«De har sine egne gater nær de store torgene, men bor overalt i byen, alltid omgitt av tallrike tjenerinner. De er fullkomne i kunsten å forføre, og de forstår å snakke og oppføre seg alt etter hvilken stand gjesten tilhører. Fremmede som en gang har vært utsatt for deres forførerkunst, blir så betatt av deres fristende koketteri at de aldri får det ut av hodet igjen. De vender tilbake til hjemlandet beruset av sanselig nytelse og forteller at de har vært i Kinsay, eller Den himmelske by, og deres eneste ønske er å vende tilbake så snart som mulig.»
Da Marco Polo kom til Kina i 1275, var landets nordlige del erobret av Djengis Khans mongolske etterkommere. Få år senere klarte de å underlegge seg også den sørlige delen, hvor Det sørlige Sung-dynastiet til slutt måtte kapitulere.
Sung-keiserne hadde lenge hatt sete i Hangzhou, hvilket gjorde byen ekstra vakker og fornem. Da Marco Polo red inn i den, hadde mongolene overtatt styre og stell, og mongolske soldater holdt vakt over alt.
Mongolenes keiser på den tiden het Khublai Khan. Han var en sønnesønn av Djengis Khan og bodde i sitt palass i Beijing, eller Khanbalik, som byen også ble kalt. Ifølge Marco Polo selv ble han en slags rådgiver for keiseren, en rolle som ga ham store muligheter til å reise rundt i landet.
Forstår jeg Marco Polo rett, tilbrakte han både dager og uker i byen. Kanskje fordi den minnet ham om hans kjære Venezia? Han merket seg at bygningene var reist i tre, med klassiske kinesiske tak, hager, springvann og alt som hørte det gode liv til.
Her og der så han høye steintårn, hvor byens embetsmenn oppbevarte sine verdigjenstander i tilfelle brann. Straks en brann ble oppdaget, begynte vaktmannen i tårnet å slå på en treplate.
Gatene var mange og belagt med brostein. Marco Polo talte 160 større gater, og i hver av dem lå 10 000 hus. Det samlede antallet ble dermed 1,6 millioner hus. «Videre kan jeg fortelle at byen har mer enn tre tusen bad med vann fra kilder i jorden. Innbyggerne finner stor glede i å kunne benytte seg av dette, for de er svært renslige.»
Ser vi bort fra de høye tallene (som andre kan ha blåst opp etter Marco Polos død), stemmer hans generelle inntrykk godt med den kunnskap vi har i dag. Da Ibn Battuta, den muslimske globetrotteren, stakk innom noen tiår senere, ble også han imponert: «Denne byen er den største jeg noen gang har sett på jordens overflate! Byens lengde tilsvarer tre dagsreiser, dens bredde måles med én dagsreise fra den ene enden til den andre.»
Hangzhou ligger sørvest for Shanghai, ved den vakre Vestsjøen. På innsjøen så Marco Polo rikt dekorerte lystbåter hvor lystige kinesere underholdt seg med sang og dans – og en uendelighet av delikate matretter. Båtene var et særlig vakkert syn mot kveld, når lyktene om bord speilte seg i vannflaten.
Mye av årsaken til byens rikdom var dens beliggenhet nær havet og noen av landets beste jordbruksområder. Herfra gikk også en vannvei, Den keiserlige kanal, som strakte seg til områdene nær Beijing, en strekning på nesten 1800 kilometer.
Mye tyder på at Hangzhou på 1200-tallet faktisk var den største byen i verden. Moderne historikere mener den kan ha hatt mellom 1 og 1,5 millioner innbyggere. På samme tid hadde Paris rundt 200 000 innbyggere og London maksimalt 100 000.
Jeg kom til Hangzhou og fant en travel by i forvandling. På mange måter var den som alle andre kinesiske byer, med en blanding av gammel og ny bebyggelse, og gater som summet av liv. Men på en åsrygg øst for byen oppdaget jeg en buddhistisk pagode med et tilhørende tehus, og der fant jeg ro i sjelen.
Baochupagoden, som den het, var slank og åttekantet og reiste seg elegant over tretoppene. På tehuset i nærheten kunne jeg sitter i timer å nippe til min te og nyte utsikten over Den himmelske by, Vestsjøen og landskapene bortenfor.
Byen som Marco Polo elsket, led til slutt en brå og voldsom død. Midt på 1800-tallet forsøkte en opprørsk bondehær å styrte keiseren og opprette et nytt dynasti. I 1861 stormet soldatene inn i byen med stokker, spyd og primitive geværer. To år senere klarte keiserhæren å gjenerobre den, men til en høy pris. Da kampene stilnet og røykskyene hadde lettet, var mye av bebyggelsen rasert.
Vel hundre år senere kom Maos rødegardister på besøk. Høsten 1966 ble byen satt på hodet, og igjen ble gammelt gods smadret og ødelagt; pagoder, templer, villaer og statuer, alt som smakte av historie og kultur.
Paradoksalt nok tilbrakte Mao mye av sin tid i Hangzhou, i en staselig bolig på Vestsjøens vestbredd.
«Jeg hadde aldri sett et mer fornemt og delikat sted», skrev Maos livlege, dr. Li Zhisui, i sine memoarer. «Det lå på en eventyrlig blomsterbevokst halvøy som stakk ut i Vestsjøen, og var nesten like smakfullt som Sommerpalasset i Beijing. Og hagene var enda vakrere og enda mer fengslende enn de berømte hagene i Suzhou.»
Selv da helsen begynte å skrante, søkte Mao seg til Den himmelske by. I lange perioder ble han liggende i sin brede seng og stirre opp i taket. De enfoldige bondejentene han lenge hadde hygget seg med, ble nå sendt hjem. Bare et fåtall utvalgte, anført av den falmede skjønnheten Zhang Yufeng, ble værende i paradiset.
Maos siste besøk i Hangzhou fant sted i 1975. Året etter døde han.
Jeg avsluttet min reise i Marco Polos spor ved å rusle langs Vestsjøen, på en stille vei bevoktet av piletrær, magnolia, hibiskus og ferskentrær. Det var ikke mange mennesker å se, men innsjøens hvite svaner lot til å ha en hyggelig dag.
Plutselig sto jeg foran et skilt hvor det sto «Adgang forbudt!». Formann Maos forlatte bolig var ennå stengt. Til gjengjeld kom jeg over en steinstøtte ved vannkanten noen hundre meter unna, hvor en ulykkelig mann hadde risset et dikt:
Jeg oppdaget deg, du skjønne,
på denne odden i år 909,
men du lot som om du ikke så meg,
og siden har jeg grått.
Før dagen var omme, krysset jeg broen til Ensomhetens øy og åsen bakgrunnen. Men biblioteket der viste seg å være stengt. I hovedbygningens dype hvelv hviler Kinas tyngste litterære skatt, en diktsamling bestående av 36 000 bind lagret i 6752 kister av sedertre. Hvert av bindene er svøpt i silke – og alle i ulik farge.
Kanskje jeg får en mulighet til å besøke biblioteket en annen gang. Inntil videre nøyer jeg meg med å sitere et dikt av Lin Hejing (967–1028). Det sies at han tilbrakte hele sitt liv i Tranepaviljongen midt i åsen.
Plommetreets slanke grener
speiler seg i det grunne vannet
Vare dufter kommer og går
under den bleke månen
MINE LESETIPS
Torbjørn Færøvik: Veien til Xanadu. En reise i Marco Polos fotspor, Cappelen, Oslo 2001
Torbjørn Færøvik: Marco Polo. Reisen til verdens ende, Cappelen, Oslo 2004
Laurence Bergreen: Marco Polo. From Venice to Xanadu, Alfred A. Knopf, New York 2007
Morris Rossabi: Khubilai Khan. His Life and Times, University of California Press, Los Angeles 1988
