Du er nedfor og mangler tro på fremtiden. Men fortvil ikke, for det finnes en vei ut av uføret: En nasjonal kampanje mot pessimisme!
Kina går alltid foran. I forrige uke ble «Kampanjen mot pessimisme og mørke stemmer» innledet med store avisoverskrifter og gode råd. Bak den står det allmektige kommunistpartiet, som er misfornøyd med tingenes tilstand. «Nettinnhold som oppmuntrer til pessimisme, fiendtlighet og håpløshet er skadelig for samfunnet», heter det i et rundskriv fra regjeringens internettadministrasjon.
Kampanjen kommer i en tid med økonomiske utfordringer. Veksten er ikke som forventet, og ungdomsledigheten er økende. Under slike forhold får misnøyen ben å gå på, ikke minst i sosiale medier, hvor millioner av brukere ytrer seg hver dag. «Selv på en solskinnsdag regner det inne i meg», skriver en ung mann. «Jeg studerte med flid i seks år, og da jeg endelig var ferdig, ville ingen ansette meg», tilføyer en annen. «Jeg overlever bare fordi min 82 år gamle bestemor deler pensjonen sin med meg», kommer det fra en tredje.
I en tid hvor arbeidsdyktig ungdom ikke har noe å gjøre, bor mange hos foreldrene sine. Studenter som i vår avsluttet flere års studier, har reist hjem til landsbyene de kom fra. Der er livet like stillestående som før. Alle drømte om jobb og fast bolig, men jobbene finnes ikke, og boligene er for dyre.
De siste fire årene har fortvilte unge mennesker sirkulert bilder på nettet hvor de ligger på bakken som døde. «Tang ping» kalles det; det betyr å ligge flat. «Hvilken skam», freste en partiredaktør i januar. «Friske ungdommer skal ikke legge seg ned på denne måten. De skal reise seg og tjene folket av hele sitt hjerte!»
For tre uker siden feiret Kina 80-årsjubileet for avslutningen av andre verdenskrig med en storslått militærparade i Beijing. Byen var pyntet med flagg og faner, og løfter om nye seire flerret luften. På den forestående nasjonaldagen 1. oktober er det duket for en ny festforestilling. Men gledesytringene kan ikke skjule at millioner av kinesere føler seg utenfor og tilsidesatt.
Fersk statistikk forteller det meste:
I juli var arbeidsledigheten for ungdom i alderen 16–24 år hele 17,8 prosent. Det er lavere enn på samme tid i fjor, da den ble oppgitt til 21,3 prosent. Årets tall er imidlertid ikke sammenliknbare med fjorårets, siden studenter ikke lenger er med i statistikken. Det kan bety at ledighetsproblemet er omtrent like stort som før.
Tallene omfatter dessuten bare personer bosatt i byer og tettbygde strøk. Folk som bor på landsbygda, rundt 500 millioner, er ikke talt med – og der er ledigheten enda høyere. Konklusjonen blir derfor at Kina sliter med at massivt arbeidsledighetsproblem.
«Det må bli slutt på de pessimistiske tonene vi hører overalt», skriver partiorganet Folkets Dagblad. «Bare ved å fremme glede og positivitet kan vi styrke den nasjonale selvtilliten!»
Kommunistpartiet frykter at de negative ytringene på nettet er en trussel mot den politiske stabiliteten. Derfor er det så viktig å stanse dem. Tidligere i år passerte partiets medlemstall 100 millioner, men historien har mange eksempler på at en liten tue kan velte et stort lass. Så hva kan partiet gjøre?
Ikke noe autoritært eller totalitært land er bedre rustet enn Kina til å undertrykke sin egen befolkning, kanskje bortsett fra Nord-Korea. De kinesiske lederne har i årevis arbeidet på spreng for å utarbeide et sofistikert sensurapparat ved hjelp av ny teknologi. Med innføringen av kunstig intelligens (KI) får partiledelsen et nytt avansert redskap.
«Nå skal vi tette de siste hullene og skape et enda sunnere internettunivers», sier direktør Chuang Rongwen i landets cyberspaceadministrasjon.
Kina har lenge hatt sitt eget lukkede internett. Mens mesteparten av verden kan surfe på Google, Facebook, X og andre kjente plattformer, har kineserne utviklet sine egne søkemotorer og sosiale møteplasser. Problemet har vært at sensuren ikke klarer å utestenge alle uønskede impulser utenfra. Den klarer heller ikke å fange opp alt som kinesiske brukere formidler, aller minst i sanntid. Derfor kan uheldige ord og bilder bli liggende en tid på nettet før sensuren rekker å reagere.
Kunstig intelligens gir myndighetene et langt mer effektivt verktøy for å overvåke informasjonsstrømmen. KI kan analysere enorme mengder tekst, bilder, lyd og video i sanntid, og algoritmer kan trenes til å gjenkjenne sensitive budskap. Ved hjelp av «stemningsanalyse» kan KI også finne ut hva som rører seg i befolkningen og raskt alarmere makthaverne.
Samtidig kan KI produsere uendelige mengder regjeringsvennlig innhold og starte «positive» diskusjonstråder. Slike automatiserte innlegg kan med letthet drukne kritiske stemmer og skape inntrykk av at partiet har bred folkelig støtte. KI kan også oversette og analysere innhold fra utenlandske medier og luke bort uønsket informasjon før den spres videre.
I årenes løp har flere vestlige høyteknologiske selskaper hjulpet Kina med å sensurere nettet. Noen har heldigvis trukket seg ut. Til gjengjeld har kineserne skaffet seg sin egen høyteknologiske kompetanse. Huawei har i en tid samarbeidet med Zhejiang Universitet i Hangzhou om å utvikle en versjon av KI-modellen DeepSeek-R1-Safe. Formålet er å ikke bare å filtrere bort «all giftig tale», men også all «diffus tale», det vil si den som måtte befinne seg i gråsonen.
I interne tester skal modellen ha hatt nesten hundre prosent «suksess» med å blokkere det som kalles skadelig informasjon. Problemet oppstår når oppfinnsomme brukere lager kodede ord, ordspill og metaforer for å omgå systemet. Det er en digital katt-og-mus-lek, der kreativiteten blir et våpen mot sensuren. Men kan leken fortsette inn i vår nye KI-tid?
Kinesiske kampanjer har en tendens til å dø ut etter noen måneder eller år. Den nystartede kampanjen mot pessimisme skal i første omgang pågå i to måneder. Mens nettet strammes, skal millioner av unge kinesere læres opp i «riktig bruk» av det. De skal også studere Xi Jinpings tanker og synge sanger til partiets og fedrelandets pris.
Uansett hva Xi måtte finne på, står han overfor en umulig oppgave. For selv om hans internettpoliti arbeider aldri så hardt, vil det ikke klare å temme følelsene til 1,4 milliarder mennesker. Rett og slett fordi kineserne er mennesker. De som alle andre.
