Klokken tikker og går. Den 12. august utløper Donalds Trumps forhandlingsfrist overfor Kina. Men det er slett ikke sikkert at de kinesiske forhandlerne vil bøye seg for den selvutnevnte verdenskeiseren i Det hvite hus.
Saken er nemlig den: Kina arbeider i det stille for å gjøre seg mindre avhengig av USA og amerikansk økonomi. Ta oljesektoren. I de amerikanske oljeterminalene hvor «Kina-båtene» har kommet og gått, er aktiviteten laber. Siden mars i år har verdens største oljeimportør ikke kjøpt et eneste fat med olje fra USA. For den amerikanske oljenæringen er følgene alvorlige – og for Donald Trump er den synkende aktiviteten et symboltungt nederlag.
I sin første termin som president gikk Trump hardt ut for å presse Kina til å kjøpe mer amerikansk olje. I stedet har Kina snudd ryggen til Trump, og USA sitter igjen med null eksport, tapte kontrakter og russiske oljetankskip i travel Kina-trafikk.
Høsten 2020 kjøpte kineserne nesten en million fat amerikansk olje daglig. Men handelskrigen, Trumps tolløkninger og et stadig dårligere politisk klima mellom partene har presset volumene ned. Da Trump i januar gjeninnførte en ti prosent toll på kinesiske varer, svarte Beijing med egne tiltak – og lot amerikansk olje falle ut av innkjøpslistene.
Bak tallene ligger en strategisk vurdering: Kina ønsker ikke å være avhengig av en leverandør som de oppfatter som politisk ustabil. Mistilliten har bygd seg opp over flere år og er blitt forsterket av Trumps uforutsigbare temperament.
Dermed er Russland blitt Kinas største oljeleverandør med 2,2 millioner fat per dag. Det utgjør nesten en femtedel av kinesernes import. Iran står for mellom tretten og femten prosent. Landet er riktignok svartelistet av USA, men iranerne sørger for at oljen kommer fram via tredjeland og ved hjelp av stadige omlastinger. Også Venezuela forsyner Kina med betydelige volumer, noen ganger maskert som brasiliansk eksport.
For Kina handler nyorienteringen like mye om politikk som økonomi. Russland, Iran og Venezuela anses som mer forutsigbare i dagens geopolitiske klima enn USA.
At Kina heller kjøper fra land under sanksjoner, med alt det innebærer av logistiske og diplomatiske kostnader, sier mye om hvor dypt mistilliten stikker. I realiteten driver verdens to største økonomier stadig lenger bort fra hverandre, først og fremst i strategisk viktige sektorer. Vi snakker ikke om en altomfattende frakobling («de-coupling»), men en gradvis svekkelse av båndene i bestemte næringer.
Mens fristen i handelsforhandlingene nærmer seg, står USA og Kina fremdeles langt fra hverandre. Hva Trump vil finne på hvis partene ikke kommer i mål, er helt i det blå. I beste fall lar han forhandlingene fortsette en stund til. Men det kan også hende at Trump vil sette strek og straffe Kina med nye skyhøye tollsatser.
USAs nåværende tollsats på kinesiske varer er 55 prosent. Etter et av Trumps hysteriske anfall tidligere i år spratt den opp i 145 prosent, men denne beslutningen ble senere omgjort.
Det mest symboltunge stridstemaet i de pågående forhandlingene handler om energi. Trump forlanger at Kina skal gjenoppta importen av amerikansk råolje, likeså flytende naturgass og kull. Men kineserne er lite interessert, og Trump har bare seg selv å takke. Hvordan partene skal løse denne floken de kommende dagene, eventuelt ukene, blir spennende å se.
Trump krever også at Kina skal åpne sitt enorme marked for flere amerikanske varer, særlig industri- og landbruksprodukter, og at tollsatsene på amerikanske varer reduseres. Siden mai har Kinas generelle tollsats på amerikanske import ligget på ti prosent. Beijing svarer at USA først må redusere sine egne tollsatser før Kina forplikter seg til store kjøpsvolumer.
Det tredje hovedpunktet dreier seg om partenes forsøk på å styre den teknologiske utvekslingen. Kina har lenge krevd å få adgang til amerikansk teknologi som betingelse for å slippe amerikanske selskaper inn i landet. Denne typen «tvungen teknologioverføring» vil USA ha slutt på.
De amerikanske forhandlerne krever også at Kina reduserer og avvikler statssubsidiene til sine høyteknologiske selskaper. Kineserne oppfatter dette som et direkte angrep på deres industripolitikk, og krever på sin side lettelser i amerikanske eksportrestriksjoner på halvledere og avansert produksjonsutstyr.
Uansett hvilket utfall forhandlingene måtte få, ser det ut til at Trump har startet en prosess som vil føre land som Kina, India, Russland, Brasil, Sør-Afrika og flere andre tettere sammen. Alle er medlemmer av BRICS, en gruppe land som i dag representerer 40 prosent av verdens befolkning og rundt 25 prosent av verdens BNP.
BRICS’ formål er å fremme handel og investeringer mellom medlemslandene og å redusere deres avhengighet av vestligdominerte institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Med Trump bak skrivepulten i Det ovale kontor har BRICS fått ekstra vind i seilene, og stadig nye land banker på organisasjonens dør.
Det er ikke lett å fylle rollen som verdenskeiser. Noen har forsøkt å gjøre det før - og mislyktes. Forholdet mellom USA og Kina blir ikke lettere av at begge land styres av myndige ledere drevet av sterke nasjonalistiske impulser. Kinas Xi Jinping lar seg så visst ikke pille på nesen. Xi har styrt med fast hånd siden 2012 og har på samme måte som Trump lovet å gjøre landet sitt stort igjen. Det siste han kan tenke seg, er å ydmyke seg for en motpart av Trumps type. Det betyr at han har lite å gi.
For Kina er det blitt lettere å fremstå som et uskyldig offer etter at Trump overtok. Det er derfor viktig å minne om at kineserne i årevis har drevet et urent spill overfor en lang rekke land, og ikke bare USA. De har stjålet avansert vestlig teknologi over en lav sko og forsøkt å beskytte sitt eget marked ved å etablere alle slags barrierer. Trump har derfor - dessverre - noe rett i sine anklager mot Kina.
Konflikter mellom land kan ofte løses ved at lederne møtes ansikt til ansikt. I dette tilfellet synes sjansene små. Et toppmøte mellom Xi og Trump nå kunne kanskje ha bidratt til å glatte over enkelte mindre stridstemaer, men ikke de store.
Derfor har Xi ingen interesse av å reise til Washington med det første. Han er heller ikke fristet til å rulle ut den røde løperen for Trump i Beijing. De har for lite å snakke om. Rett og slett.
