I dag er det femti år siden Vietnam-krigen sluttet.
«Kjør!» sa den nord-vietnamesiske stridsvognoffiseren. «Ikke stopp. Bare kjør!»
I neste øyeblikk braste det buldrende uhyret gjennom jernporten foran presidentpalasset i Saigon. Minutter senerestormet en gruppe soldater inn i palasset, hvor president Van Minh satt ved sitt store skrivebord. «Jeg har ventet på dere i flere timer og er klar til å gi fra meg makten», sa han. «Du har ingen makt å gi fra deg», svarte lederen for gruppen. «Det eneste du kan gjøre, er å overgi deg.»
Slik, brått og kontant, endte den blodige Vietnam-krigen 30. april 1975.
Amerikanerne hadde lenge forstått hva som var i gjære. Rapportene fra felten fortalte at styrker fra nord og soldater fra den sør-vietnamesiske frigjøringsfronten (FNL) rykket sørover på bred front. Byer falt i tur og orden, og sivile flyktet i alle retninger. I Det hvite hus satt president Gerald Ford, sommotvillig innså at slaget var tapt.
Evakueringen ble likevel kaotisk. Tusener av amerikanere og USA-vennlige vietnamesere måtte fraktes ut i siste øyeblikk, mange med helikopter til hangarskipet USS Midway utenfor kysten av Vietnam.
Krigen hadde rast i tretti år. Vietnam hadde lenge vært enfransk koloni, men da andre verdenskrig var over, krevde vietnameserne å bli herrer i eget hus. Men franskmennene strittet imot og ga ikke opp før i 1954. Så kom USA inn på scenen. I Washington ble Vietnam ansett som en styrkeprøve i den globale kampen mellom demokrati og kommunisme. Hvis «den frie verden» tapte i Vietnam, ville land på land lide samme forsmedelige skjebne.
Resonnementet var ikke uten rot i virkeligheten, for på den tiden kjempet geriljabevegelser i flere asiatiske land. Ideologien som drev dem, var ikke bare tuftet på nasjonalisme, men også på sosialistiske og kommunistiske visjoner.
Vietnam er et langstrakt land, ikke ulikt Norge. I århundrenes løp ble det ofte styrt av rivaliserende dynastier, ett i nord, et annet i midten og et tredje i sør. Etter krigens slutt i 1945 ble landet i praksis delt i to, med en kommunist-vennlig regjering i nord og et vestlig orientert styre i sør. Frankrikes sviendenederlag og tilbaketrekning var et varsel om at de nord-vietnamesiske kommunistene var på offensiven.
USAs forsøk på å snu utviklingen begynte i det små. Først med militære rådgivere og materiell bistand til regimet i sør, så med tusener av amerikanske soldater. USAs engasjement toppet seg i 1968. Da var mer enn en halv million amerikanere engasjert i Vietnam, de fleste som soldater. For første gang noensinne rullet en krig over TV-skjermene, og millioner av amerikanere fulgte nøye med. Var det deres sønn som i kveldens nyhetssending ble båret vekk fra slagmarken?
I by etter by begynte amerikanerne å demonstrere mot krigen, likeså i Europa, hvor sterke følelser ble satt i sving bare navnet Vietnam ble nevnt. I Sverige vakte statsminister Olof Palme USAs harme da han i 1968 sluttet seg til et fakkeltog i protest mot krigen. Bildene av ham, gående side om side med Nord-Vietnams ambassadør i Sverige, havnet på avisenes forsider i flere land. USA reagerte med å erklære ham uønsket i landet.
Da republikaneren Richard Nixon stilte som presidentkandidat i 1968, lovet han amerikanerne «en ærefull fred i Vietnam». Nixon seiret, men freden lot vente på seg. Først i 1973 ble partene enige om en fredsavtale. Da hadde 58 000 amerikanske soldater vendt hjem i kiste. Motpartens tap var enda høyere, og de sivile tragediene lot seg knapt telle.
I fredsavtalen forpliktet USA seg til å trekke styrkene sine ut av landet. Fra nå av skulle krigen «vietnamiseres». Ønsket partene å kjempe videre, ville det bli vietnamesere mot vietnamesere. Og slik gikk det. Men i kulissene fortsatte Kina og Sovjetunionen å forsyne nord-vietnameserne og FNL med våpen og materiell. At regimet i sør fremsto som stadig mer korrupt, gjorde ikke situasjonen det minste bedre for USA. Dermed var utfallet gitt.
I ettertid er det lett å se at USA kjempet en håpløs kamp, ikke bare i Vietnam, men også i nabolandene Laos og Kambodsja. Robert McNamara var amerikansk forsvarsminister da krigen raste som verst. I ettertid skrev han en bok, In Retrospect: The Tragedy and Lessons of Vietnam, om sine erfaringer. Klart og tydelig fastslo han at USA aldri burde ha engasjert seg i krigen. «Vi tok feil, og vi må forklare kommende generasjoner hva som gikk galt.»
I sin mursteintykke bok påpeker han de viktigste feilene. Amerikanerne kjente verken folket, landet, kulturen eller historien. De forsto seg ikke på geriljakrigføring og tok det for gitt at de ville seire med sine langt mektigere våpen. De klarte heller ikke å forutse hvilken belastning krigen ville bli for samholdet i USA. Mao og Bresjnev, derimot, behøvde ikke å ta hensyn til folkeopinionen. De kunne bare kjøre på så lenge det var nødvendig.
Dramaet i 1975 endte med at Vietnam ble gjenforent, og Saigon ble med ett omdøpt til Ho Chi Minh-byen. Da hadde «Onkel Ho» sovet i sin sarkofag i seks år. Men Hanoi forble landets hovedstad. De neste årene ble vanskelige, og nå var det kommunistenes tur til å gjøre feil på feil. Økonomien gikk i stå, og i 1984 ble landet rammet av hungersnød.
Noe måtte gjøres, og to år senere vedtok regjeringen en omfattende reformpakke kalt «doi moi» (fornyelse). Etter mange år med sterk statlig styring ble det private initiativ sluppet løs, og resultatene lot ikke vente på seg. Flere år senere, i 1995, ble regjeringene i Hanoi og Washington enige om å opprette diplomatiske forbindelser. «Vi setter nå en strek over fortiden og hever våre glass», sa president Bill Clinton da han samme år besøkte Vietnam.
Siden da har samarbeidet mellom Vietnam og USA tatt store steg i riktig retning. Samhandelen har vokst fra null til 150 milliarder amerikanske dollar, og partene har utviklet et begrenset militært samarbeid. Men denne våren, femti år etter krigens slutt, forsures forholdet av president Donald Trumps halseløse handelskrig. Vietnam skal straffes med en ekstratoll på 46 prosent. Snakk om å ødelegge det som Trumps forgjengere så møysommelig har forsøkt å bygge opp.
I verste fall kan vietnameserne bli mer avhengige av Kina, en stor nabo de har dårlige erfaringer med. Nå holder de pusten. De neste månedene blir ubehagelig spennende.
