Takk Gud, jeg slapp å møte Pol Pot. Men min ettermiddagsstund med massemorderens yngre bror ble ganske hyggelig. I bakgrunnen sov en fredelig hund, og i palmekronene rusket en lett bris. «Sett deg ned, så skal jeg fortelle deg alt», sa han og halte fram tre kubbestoler; den tredje var til tolken min, Keo.
Pol Pot huskes som en av historiens store forbrytere. I løpet av sine tre og et halvt år ved makten rakk han å massakrere flere hundre tusen landsmenn og sulte i hjel enda flere. I disse dager er det femti år siden han grep makten i Kambodsja. Jubileet markeres med lavmælte bønner i landets mylder av templer.
Kambodsjas motstykke til Stalin og Mao døde i 1998. Han sovnet inn i sin jungelhytte i landets nordvestlige del. Kroppen var herjet av malaria og andre sykdommer; hjertet ville ikke mer. «Det var best slik», sa Saloth Nhep og nippet tenksomt til sin te.
Pol Pots egentlige navn var Saloth Sar. Jeg møtte hans 79 år gamle bror i 2005. En kambodsjansk venn viste meg veien til Prek Sbauv, en landsby nord for innsjøen Tonlé Sap. Saloth Nhep bodde i et fattigslig hus på høye påler, på samme vis som bønder flest i dette landet. Rundt midjen hadde han surret en sarong, og i døråpningen hang en underbukse til tørk.
Da jeg så ham komme ned den bratte trappen, var det ingen tvil i min sjel. Ansiktet røpet ham.
«Akk ja, jeg er Pol Pots bror. Og jeg husker godt den dagen han dro hjemmefra for å bli munk i Phnom Penh. Han må ha vært tolv eller tretten år gammel. Jeg og resten av familien sto og vinket til ham da oksespannet dro av gårde. Reisen den gang tok tre til fire dager. Nå går den på noen timer.»
Pol Pot ble opptatt som munk i et tempel som lå bare noen steinkast fra hovedstadens kongepalass. Nå og da kom han hjem på besøk, med glattraket hode og alltid i sin oransje munkekappe. Fra sin lille tøyveske fisket han opp små buddhistiske tekster.
«Han leste dem høyt for meg, men jeg forsto ikke så mye. Det gjør jeg ikke nå heller. Likevel tror jeg fullt og fast på dem, særlig når jeg finner den riktige leserytmen. Da forstår jeg at de er hellige. Er du ikke enig?»
Pol Pot var en oppvakt gutt. Etter tempeloppholdet gikk han en tid på en katolsk skole, så på byens tekniske høyskole. Der gjorde han det så bra at han fikk et stipend for å studere i Frankrike. Båtreisen fra Saigon i Vietnam til Marseille tok fire uker. Ankomsten fant sted 1. oktober 1949, samme dag formann Mao erklærte opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Mange av studentene hilste nyheten med jubel og forventning.
Kambodsja hadde i mange år vært et underbruk av Frankrike. Var det ikke på tide å frigjøre landet og slå inn på revolusjonens vei, slik Mao hadde gjort?
Pol Pot ble snart mest opptatt av å studere skriftene til Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Fra Paris kom ikke et eneste brev. Familien lurte på hvordan han hadde det, men slo seg til ro med at nok var for travel. «Vi snakket ofte om ham, men så lenge vi ikke hørte noe, regnet vi med at han var i live. Det var jo flere andre kambodsjanere der, og vi tok det for gitt at de støttet hverandre.»
I 1953 vendte han hjem. Samme år trakk Frankrike seg ut av landet, men det var ikke nok for Pol Pot. I stedet dro han til skogs for å organisere en gerilja, Røde Khmer. Målet var å styrte det bakstreverske regimet i Phnom Penh og skape et jordisk paradis.
Mens Pol Pot levde som en fredløs, drev bror Nhep familiens lille gårdsbruk i hjemlandsbyen. Han arbeidet også som lærer og vokter av landsbyens buddhistiske tempel.
«Vi som bodde på landsbygda, forsto oss ikke på politikk. Naboene mine kunne ikke lese, og selv om vi hørte litt på radio, forsto vi ikke så mye av det som ble sagt. Det eneste som opptok oss, var å dyrke ris og få avlingen i hus i tide. Forsømte vi de daglige gjøremålene, ville vi sulte. Så enkelt var det.»
Fra Pol Pot kom aldri noe livstegn. Saloth Nhep forteller at familien slo seg til ro med uvissheten. Enten levde han, eller så levde han ikke.
De neste årene ble urolige. Kambodsja ble etter hvert en del av den langt større Vietnam-krigen, og amerikanske fly ga seg til å bombe landet. I kaoset som oppsto, fikk Røde Khmer stadig flere tilhengere, og 17. april 1975 stormet geriljaen inn Phnom Penh.
Uten at familien visste det var Pol Pot blitt landets nye herre. I radiosendingene ble han bare omtalt som Bror nummer én. De neste tre og et halvt årene ble et sant mareritt. I Prek Sbauv ble skolen stengt og tempelet rasert. Med ett skulle alle jobbe fra soloppgang til solnedgang, selv ungene. Den minste antydning til opposisjon ble straffet med døden. Folk ble som lammet av skrekk og sluttet å snakke med hverandre på vanlig vis.
«Det var grusomt, men kanskje slapp jeg billigere enn mange andre.»
«Hvorfor det?»
«Nå og da ble jeg satt til å frakte det lille som fantes av mat hit og dit med oksekjerre. Hvis ingen så meg, kunne jeg stjele litt ris fra kjerra og spise meg mett. Ellers var det ikke noe særlig mat å få.»
«Hadde du selv noen tilknytning til Røde Khmer?»
«Aldri! Røde Khmer-soldatene var svært unge, ofte bare fjorten, femten eller seksten år gamle, og offiserene var i tjueårsalderen. Selv var jeg nesten femti. Egentlig har jeg aldri vært interessert i politikk. Jeg forstår meg ikke på det, og selv i dag er jeg helt uinteressert.»
Revolusjonen hadde pågått i tre år da landsbyboerne ble innkalt til fellesmøte. En ung mann med megafon gikk fra den ene husklyngen til den andre og ba folk om å få opp farten. Det var møteplikt, og alle kom. Den lokale pampen begynte med å holde en lang tale.
«For første gang fikk vi høre at landet vårt ble styrt av kommunistpartiet, et parti vi aldri hadde hørt om før, og at lederen het Pol Pot. Så heiste han et stort bilde av ham.»
«Din egen bror …»
«Jeg gjenkjente ham med én gang. Det var jo Sar! Men nå het han Pol Pot.»
«Hvordan reagerte du?»
«Det var et sjokk, men jeg klarte å late som ingenting. De som bodde i kollektivet, kom fra alle kanter og snakket mange slags dialekter. Det var slik det var den gang. Folket ble jaget hit og dit over hele landet, som kveg. Få om noen visste at Pol Pot kom fra Prek Sbauv, og at han faktisk var født i huset bak felleskjøkkenet.»
«Og så?»
«I tiden etterpå ble vi innkalt til møter to ganger daglig for å lytte til politiske taler og lovprise Pol Pot. Vi knyttet nevene og ropte slagord. Men utover høsten ble disiplinen slappere, og da lederne våre begynte å forsvinne, skjønte vi at noe var galt.»
«At regimet var i ferd med å rakne?»
«Nettopp. Vi ble jo mer eller mindre overlatt til oss selv.»
For Saloth Nhep, som for de fleste andre, kom regimets fall i januar 1979 som en befrielse. De fremmede dro sin vei, til fots eller på okseskjerre, og de opprinnelige landsbyboerne – de som hadde overlevd – kom traskende hjem. De var et sørgelig syn. Tre og et halvt års revolusjon hadde gjort dem gamle og skinnmagre. Noen av dem døde bare dager etterpå, av sykdom, sult og utmattelse. Ungene virket apatiske; de satt bare musestille og stirret ut i luften med tomme blikk, mens foreldrene langsomt samlet seg til en ny dag.
Noe av det første som måtte gjøres, var å reparere den falleferdige skolen. I spissen for arbeidet gikk Saloth Nhep. Så var det tempelet som måtte gjenreises. Smått om senn kom smilene tilbake; hver nylagt murstein ble klappet og beundret med kjærlighet. De neste tjue årene fortsatte Nhep å virke som lærer og tempelvokter.
«Men nå begynner jeg å bli gammel», medga han. «Virkelig gammel. Jeg merker at kreftene svinner for hver dag. Ellers har jeg ingenting å klage over. Jeg har barn og barnebarn, og alle steller godt med meg.»
«Også landsbyboerne?»
«Absolutt. Alle som kjenner meg, vet at jeg var et offer. Jeg led som alle andre.»
Saloth Nhep døde i 2010, 84 år gammel.
MINE LESETIPS:
Torbjørn Færøvik: Buddhas barn. En reise blant mennesker, Cappelen Damm, Oslo 2006
Ben Kiernan: The Pol Pot Regime. Race, Power, and Genocide in Cambodia under the Khmer Rouge, 1975 - 79, Yale University Press, New York 2002
Philip Short: The Pol Pot Regime. The History of a Nightmare, John Murray, London 2004
