Det geniale her er det lille ordet “first”. Om alle etter hvert skal få det bedre ved at den samlede produksjonen øker, må det incentiver til slik at de talentfulle og arbeidsomme får noe igjen for innsatsen. La dem bli rike først. Slik at de legger seg i selen for å øke produksjonen. Så kommer utfordringen – Common Prosperity – at alle etter hvert nyter godt av den materielle fremgangen.
Deng er pragmatiker. En markedsøkonomi der incentivene er på plass for økt produksjon, vil også det kommunistiske Kina være tjent med. Hvordan gikk det? Noen ble rike først. Etter hvert enormt rike, og mektige. Andre fulgte etter. Levestandarden til den jevne kineser er i dag mye høyere enn da Deng styrte landet.
Men forskjellen er ikke utjevnet slik Deng hadde tenkt seg. Inntektsforskjellene i Kina er i dag på linje med dem i USA. Og betydelig høyere enn i Europa. “Common Prosperity” er det således all grunn til at Xi Jinping setter opp på sin politiske dagsorden. Men hva ønsker han egentlig å oppnå?
Les mer
