Reisende med sans for historiens sus oppsøker San Lorenzo-kirken i Venezia, hvor Marco Polo hviler under under steinhellene. I disse dager er det 700 år siden han sovnet inn og ble gravlagt nettopp her.
Marco Polo døde 8. januar 1324, sytti år gammel. Han etterlot seg ektefellen Donata og døtrene Fantina, Bellela og Moreta. Før han lukket øynene, rakk han å diktere sitt testamente, hvor han uttrykte ønske om å bli stedt til hvile på San Lorenzos kirkegård. Kirken ligger ved en av byens kanaler, nær Biblioteca di Castello. På denne årstiden er det nokså stille her; bare duenes vingeslag forstyrrer den kjølige freden.
Iglesia di San Lorenzo, som italienerne vil si, ble oppført på 800-tallet, men er som kirker flest restaurert og gjenreist flere ganger. Siden Marco Polo ønsket å bli gravlagt her, kan han ha hatt et personlig forhold til kirken. Men han vokste opp flere kvartaler unna, i bydelen Cannaregio, i en bygning kalt «Corte Seconda del Million».
På den tiden bodde folk flest i Venezia i trehus. Marco Polos hjem var en steinbygning, et tegn på at familien var nokså velstående. Gamle dokumenter forteller at bygningen ble ødelagt i en brann på 1500-tallet. I dag vil du finne Teatro Malibran der Marco Polo lekte og levde.
Da Marco, faren og onkelen dro avgårde til Kina i 1271, først med båt, så til hest, var han bare sytten år gammel. Reisen gjennom Tyrkia, Persia og Afghanistan, over Pamirplatået, gjennom Taklamakan, Gobi og videre, ble - for å si det mildt - strevsom. Endelig, i 1275, kunne de knele for det største av alle mennesker, mongolkeiseren Kublai Khan.
Kublai Khan var sønnesønn av krigeren Dsjengis Khan. På slutten av 1200-tallet styrte Kublai Khan over et verdensrike som strakte seg fra Kina i øst til Europa i vest. «Han var fint bygd, verken kort eller lang, men av middels høyde», fortalte Marco. «Huden var lys og rosenrød, øynene svarte og vakre, og nesen velformet».
Khan betydde fyrstenes storfyrste, fortsatte venetianeren. «Og han har sannelig rett til å bære denne tittelen, for alle skal vite at denne khanen er den mektigste mann som noensinne har levd på Jorden, fra vår stamfar Adam og helt til i dag …»
Den mongolske verdenskeiseren pleide å tilbringe vintermånedene i Beijing, men Marco Polos første møte med ham fant sted i Shang’du, hans sommerhovedstad. Den store teltbyen lå femti mil nord for Beijing i det som i dag er Indre Mongolia. Beijing ble for varm om sommeren. I Shang’du, derimot, var det svalt og behagelig å leve.
I vestlig litteratur er byen mer kjent som Xanadu. Den engelske forfatteren Samuel William Coleridge (1772 - 1834) udødeliggjorde både seg selv og byen i et dikt han skrev. I min egen bok, Veien til Xanadu (1999), reiser jeg fra Venezia til … ja nettopp Xanadu. Jeg fant en folketom slette, restene av en bymur og en og annen ruin.
Marco ble ifølge ham selv utnevnt til rådgiver for Kublai Khan, og som keiserens mann fikk han rikelig anledning til å reise rundt i landet. Med årene begynte de tre blad Polo å lengte hjem, og i 1291 vinket de farvel. Hjemreisen gikk med båt via India, og endelig, i 1295, la de til kai i Venezia, ofte omtalt som «Middelhavets dronning».
I boken han senere dikterte, En beskrivelse av verden, omtalte Marco Polo Kina som et rikt og velorganisert land. Et eksemplar ble visstnok lenket til en av broene i hjembyen. Folk stanset og leste, men kunne det være sant at denne Marco hadde vært rådgiver for en «verdenskeiser» de aldri hadde hørt om, og at landet i øst var større og rikere enn noe annet?
Marco Polo fikk snart kallenavnet «Il Millione». Han ble mistenkt for å være en skrytepave, en mann som gjorde små tall til millioner. Mange fattet likevel interesse for boken. Originalen ble muligens skrevet på fransk eller fransk-italiensk.
I løpet av få år ble den kopiert og oversatt til flere språk, som venetiansk, toskansk, latin og sannsynligvis tysk. Viktige menn oppsøkte Marco for å spørre ham til råds om geografi og fremmede land. En av dem, professor Pietro d’Abano ved Universitetet i Padua, ble mektig imponert og omtalte ham som «den største reisende og den flittigste gransker jeg noensinne har møtt».
Marco Polo livnærte seg etter hjemkomsten som handelsmann, giftet seg og fikk tre døtre. På dødsleiet i 1324 skal han ha fått besøk av venner og prest. «Vær så snill, kall tilbake løgnene dine! Ellers kommer du ikke til Himmelen!» Men Marco Polo skal ha svart: «Jeg har ikke engang fortalt dere halvparten av det jeg så og hørte.»
I testamentet han etterlot, ga han en del av formuen til religiøse formål. Samtidig friga han «Petrus», sin mangeårige tatarslave. Flere av gjenstandene i dødsboet var av orientalsk opprinnelse. En av dem var en «paiza», et fripass som Kublai Khan pleide å gi til sine egne ministre og embetsmenn, og til andre viktige personer. Enhver reisende i mongolenes imperium som kunne vise fram en «paiza», ville være sikret eskorte, mat og husly.
Ennå spørres det om Marco Polo reiste så langt som til Kina. Var han bare en skrønemaker?
Det største problemet i Marco Polo-diskusjonen er at originalmanuskriptet til boken er gått tapt. Av de mange eksemplarene som ble kopiert for hånd, finnes rundt 150, og ingen av dem er helt like. Noen av kopistene kan ha følt trang til å pynte på fortellingen, eller omvendt, de kan ha trukket fra noe. Det eldste kjente eksemplaret er fra 1351 og oppbevares i Biblioteca Nazionale i Venezia. Jeg har selv sett det. En ansatt iført hvite hansker la boken på glassplaten foran meg - et stort øyeblikk.
De fleste av dagens eksperter tror på Marco Polos beretning. At han nå og da byr på informasjon som neppe kan stemme, er en annen sak. Venetianeren var et barn av sin tid og trodde på mirakler og overnaturlige fenomener. Han kan ha misforstått mye, og de språklige hindringene var mange. Når han likevel «står til eksamen», er det fordi summen av den informasjon han gir, står til troende.
Den kinesiske historieprofessoren Shen Fuwei, som har skrevet en fyldig bok om kulturstrømmen mellom øst og vest i middelalderen, er ikke i tvil om at Marco Polo reiste til Kina. Mengden av geografisk, kulturell og historisk informasjon som han byr på, og som ettertiden har bekreftet riktigheten av, taler for seg. At han kan ha samlet så mye informasjon ved å oppholde seg et annet sted, betegner han som det reneste tøv.
Fra ulike kilder vet vi at flere italienske handelsmenn og misjonærer dro til Kina på slutten av 1200-tallet og tidlig på 1300-tallet. Hvis de klarte å reise så langt, hvorfor skulle ikke Marco Polo klare det?
En annen kapasitet, professor John Larner, påpeker det samme i sin bok Marco Polo and the Discovery of the World. Ingen i samtiden gjorde krav på å ha sett de tre Polo’ene i Konstantinopel, Svartehavet, Krim eller noe annet sted, «og det avgjør saken for meg». Teorien om at de kan ha levd anonymt i 24 år, fra 1271 til 1294, virker helt usannsynlig på Larner, som konkluderer:
«Det er ingen overdrivelse å si at aldri før eller senere har én person gitt Vesten så mye geografisk kunnskap … Uten å ha noen lett identifiserbar interesse av det åpnet han vide horisonter for Vesten og ga Europa en bok som ble et mektig element i oppdagelsen av verden i århundrene som fulgte.»
Enten du tror på Marco Polo eller ei, nå blir det «fest». Venetianerne vil hylle sin store sønn, og markeringene topper seg med en utstilling i det strålende Dogepalasset. Utstillingen, «The Worlds of Marco Polo. The Journey of a 13th-Century Venetian Merchant», åpner 6. april og varer til 29. september. Dokumenter, bøker, malerier og mye annet skal fram i dagen.
Jeg gleder meg!
MINE LESETIPS
Marco Polo: Marco Polos reiser, Kagge forlag, Oslo 2011
Torbjørn Færøvik: Veien til Xanadu. En reise i Marco Polos fotspor, Cappelen, Oslo 2001
Torbjørn Færøvik: Midtens rike. En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009
John Larner: Marco Polo and the Discovery of the World, Yale University Press, New York 1999
FOR SPESIELT INTERESSERTE
Marco Polos testamente oppbevares i Marcianabiblioteket i Venezia. Her kan du lese det i engelsk oversettelse. Det er datert 9. januar 1324 og skrevet på pergament av kalveskinn.
Testamentet er signert av tre personer, to av dem prester, men ikke av Marco Polo selv, som altså døde dagen før:
In the Name of the Eternal God Amen!
In the year from the Incarnation of our Lord Jesus Christ 1323, on the 9th day of the month of January, in the first half of the 7th Indiction, at Rialto.
It is the counsel of Divine Inspiration as well as the judgment of a provident mind that every man should take thought to make a disposition of his property before death become imminent, lest in the end it should remain without any disposition.
Wherefore I Marcus Paulo of the parish of St. John Chrysostom, finding myself to grow daily feebler through bodily ailment, but being by the grace of God of a sound mind, and of senses and judgment unimpaired, have sent for John Giustiniani, Priest of S. Proculo and Notary, and have instructed him to draw out in complete form this my Testament.
Whereby I constitute as my Trustees Donata my beloved wife, and my dear daughters Fantina, Bellela, and Moreta, in order that after my decease they may execute the dispositions and bequests which I am about to make herein.
First of all: I will and direct that the proper Tithe be paid. And over and above the said tithe I direct that 2000 lire of Venice denari be distributed as follows:
20 soldi of Venice grossi to the Monastery of St. Lawrence where I desire to be buried.
Also 300 lire of Venice denari to my sister-in-law Ysabeta Quirino, that she owes me.
Also 40 soldi to each of the Monasteries and Hospitals all the way from Grado to Capo d’Argine.
Also I bequeath to the Convent of SS. Giovanni and Paolo, of the Order of Preachers, that which it owes me, and also 10 lire to Friar Renier, and 5 lire to Friar Benvenuto the Venetian, of the Order of Preachers, in addition to the amount of his debt to me.
I also bequeath 5 lire to every Congregation in Rialto, and 4 lire to every Guild or Fraternity of which I am a member.
Also I bequeath 20 soldi of Venetian grossi to the Priest Giovanni Giustiniani the Notary, for his trouble about this my Will, and in order that he may pray the Lord in my behalf.
Also I release Peter the Tartar, my servant, from all bondage, as completely as I pray God to release mine own soul from all sin and guilt.
And I also remit him whatever he may have gained by work at his own house; and over and above I bequeath him 100 lire of Venice denari.
And the residue of the said 2000 lire free of tithe, I direct to be distributed for the good of my soul, according to the discretion of my trustees.
Out of my remaining property I bequeath to the aforesaid Donata, my Wife and Trustee, 8 lire of Venetian grossi annually during her life, for her own use, over and above her settlement, and the linen and all the household utensils, with 3 beds garnished.
And all my other property movable and immovable that has not been disposed of [here follow some lines of mere technicality] I specially and expressly bequeath to my aforesaid Daughters Fantina, Bellela, and Moreta, freely and absolutely, to be divided equally among them.
And I constitute them my heirs as regards all and sundry my property movable and immovable, and as regards all rights and contingencies tacit and expressed, of whatsoever kind as hereinbefore detailed, that belong to me or may fall to me. Save and except that before division my said daughter Moreta shall receive the same as each of my other daughters hath received for dowry and outfit [here follow many lines of technicalities, ending]
And if any one shall presume to infringe or violate this Will, may he incur the malediction of God Almighty, and abide bound under the anathema of the 318 Fathers; and farthermore he shall forfeit to my Trustees aforesaid five pounds of gold; and so let this my Testament abide in force. The signature of the above named Messer Marco Paulo who gave instructions for this deed.
I Peter Grifon, Priest, Witness.
I Humfrey Barberi, Witness.
I John Giustiniani, Priest of S. Proculo, and Notary, have completed and authenticated [this testament].
Translation by Henry Yule, from The Travels of Marco Polo, Volume 1 (of 2), the complete Yule-Cordier edition – Project Gutenberg