Om tolv dager tar Kina fatt på Dragens år, og dragen bringer hell og lykke. «Hell og lykke? Dette er overtro. Slik forholdene nå er, kan ingen, ikke engang drager, hjelpe oss ut av problemene», skrev en mismodig kineser på nettstedet Weibo for litt siden. Ytringen ble straks slettet av kommunistpartiets nettpoliti.
Offisielt hadde Kina i fjor en økonomisk vekst på 5,2 prosent. Mange ble positivt overrasket da regjeringen slapp tallene, andre antydet at de ikke kunne stemme. Kinesisk økonomi har tross alt slitt tungt de siste årene på grunn av den lammende pandemien og andre forhold. Nå viser det seg at selv partitoppene tviler. På årets tredje dag sendte regjeringens statistiske byrå et advarende rundskriv til «alle enheter» over hele landet: «Forfalskning av statistikk representerer den største fare og svekker tilliten til partiet og regjeringen.»
Byrået gjennomførte i fjor sommer en kontroll i seks provinser og konkluderte med små og store pamper hadde blandet seg inn i det statistiske arbeidet og oppgitt falske tall. Før nyttår vedtok partiets disiplinærkomité en ny bestemmelse som gir den adgang til å ekskludere partimedlemmer som jukser med statistikk. Men vil tiltakene hjelpe? I et system som det kinesiske er det viktig å slikke oppover. Det vet enhver kineser, ikke minst ledere med økonomisk og politisk ansvar. Derfor er det så vanskelig å bli kvitt uvesenet.
Fra utlendinger som bor og arbeider i Kina, kommer dystre tilstandsrapporter. «Jeg har bodd i Kina i 27 år, og jeg kan ikke huske å ha opplevd noe verre», sier markedsanalytikeren Shaun Rein til TV-selskapet CNBC. De siste ukene har viktige kinesiske aksjer vært i fritt fall. Selv om pandemien er over, går tusener av virksomheter for halv maskin, millioner av mennesker er arbeidsledige og et ubegripelig stort antall boenheter står tomme. Midt i usikkerheten kunngjør stadig flere utenlandske investorer at de vurderer å trekke seg ut. Mange har allerede gjort det.
Kina har lenge vært stolt av sin voksende middelklasse, som sies å telle 400 millioner innbyggere. Nå står den i fare for å krympe, medgir regjeringsavisen Økonomisk Dagblad. Avisen fastslår at en stor og livskraftig middelklasse er avgjørende for landets økonomiske vekst og politiske stabilitet. Krymper den, kan det få uante følger. I verste fall vil ikke landet nå sitt store mål om å bli en moderne stormakt innen 2049. Derfor må regjeringen handle raskt og resolutt, heter det.
Det hører også med at Kina har nådd befolkningstoppen og at folketallet synker. I fjor falt det med vel to millioner. I 2049, når folkerepublikken fyller hundre år, kan landet – ifølge FNs eksperter – ha 1,32 milliarder innbyggere, mot 1,41 milliarder i dag. Fallet vil fortsette resten av århundret. Samtidig vil en kraftig eldrebølge skylle over landet. Kinesiske og utenlandske eksperter synes å være enige om at myndighetene burde ha sett problemene komme og handlet for lenge siden. Men nå kan det være for sent.
Kina befinner seg åpenbart i en ond spiral. Årsaken er ikke først og fremst økonomisk, men politisk. Landet har et lederskap som er manisk opptatt av å kontrollere alt og alle, og kontrollhysteriet tiltar fra år til år. Allerede i 2016, i sin bok Det perfekte diktatur, karakteriserte Oxford-professor Stein Ringen Kina som et «kontrollokrati». Med ny teknologi skal diktaturet gjøres enda mer «perfekt». Under slike forhold er det farlig å tale makten midt imot. Som en viss Mester Lu sa for mer enn to tusen år siden: «Ikke færre enn tre hundre astrologer sitter og stirrer mot stjernene. Men disse gode menn, redde som de er for å fornærme keiseren, tør ikke å fortelle ham sannheten, heller ikke å påpeke hans feil.»
Under Xi Jinpings strenge styre har private næringsdrivende fått stadig dårligere kår. Xi har også gått hardt til verks mot landets høyteknologiske selskaper, åpenbart av frykt for at de skulle bli for mektige og utfordre partiets allmakt. I de siste månedene har han bedt om godvær og lovet å hjelpe dem på fote igjen. Bankene har fått løfter om tilførsler av frisk kapital som igjen skal komme private virksomheter til gode, og partiorganet Folkets Dagblad, alltid like optimistisk, varsler «en ny vår» for kinesisk økonomi.
Men er Xi til å stole på?
Kineserne føler seg usikre, for samtidig med de vakre løftene varsler partiet nye politiske innstramninger, ikke minst i det akademiske liv. I fjor tok partiet direkte kontroll over alle landets universiteter og høyere læresteder. Partiet har i mange år hatt kontorer ved lærestedene for å overvåke deres daglige drift. Nå er lærestedenes ledelse og partikontorene blitt «ett». Ved det store Tsinghua-universitetet i Beijing ble sammenslåingen fullført for to uker siden. Tiltakene ledsages med krav om obligatoriske studier i Xi Jinpings tenkning og videoovervåking av lærere og studenter. Ved universitetet i Hongkong, lenge en fri institusjon, har mange av lærerne takket for seg og reist til Singapore, Australia, Canada og USA. Kan et land uten frie intellektuelle reise seg til storhet?
Som nok et dårlig tegn trådte den nye Loven om patriotisk utdanning i kraft 1. januar. Loven pålegger alle typer skoler, selv private og utenlandskeide institusjoner, å undervise elevene i patriotisme, sosialisme og tenkningen til den uforlignelige Xi. Temaene skal gjennomsyre alle fag. Ikke uventet sidestiller loven fedrelandskjærlighet med kjærlighet til partiet og dets leder. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. Det var slike tanker som ble dyrket av en viss tysk fører for nesten hundre år siden. I lovens siste artikkel står det at «ansvarlige» som ikke gjør sin plikt, vil bli straffet.
Om vel en måned holder Kinas «nasjonalforsamling» sin vårsesjon i Beijing. Da vil alles øyne være rettet mot statsminister Li Qiang, som synes å ha fått to uforenlige oppgaver. Den ene er å samarbeide så tett som mulig med Xi Jinping, den andre er å få fart på hjulene. Li overtok i fjor og har ennå ikke rukket å markere seg i særlig grad. Spørsmålet er om han vil klare det i det hele tatt. Hans forgjenger, nå avdøde Li Keqiang, slet i rollen og, sies det, takket av som en desillusjonert mann.
På den forestående sesjonen skal den nye statsministeren fortelle delegatene hva han vil gjøre, men før han griper ordet, vil partisjef Xi ha gått gjennom manus med rødblyant og viskelær. Slik fungerer Kina. For seksti eller sytti år siden insisterte formann Mao på å kunne alt om økonomi. Resultatet ble slett ikke pent. Derfor endte også, Zhou Enlai, formannens statsminister, sine dager som skuffet og bitter.
I det nye årtusen kan det synes underlig at Kina ikke har lært av fortidens feil. Men landet har en lang keiserlig tradisjon, og gamle vaner er vonde å vende.
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 29.01 2024.
