Enda et år uten mamma og pappa.
I Kina blir millioner av barn skilt fra foreldrene sine for å gå å på internatskole. Praksisen er særlig utbredt i Tibet og den vestlige regionen Xinjiang. Også i andre deler av landet blir den mer vanlig. Formålet er å forme barna til sanne patrioter, gode sosialister og resolutte tilhengere av partisjef Xi Jinping. «Onkel Xi, du er vår venn og veiviser», synger de på skoleplassen hver morgen.
I Tibet og de tibetansk-befolkede naboprovinsene gikk rundt 800.000 barn på slike skoler i 2021, ifølge en rapport. Ytterligere 100.000 barn i alderen fire til seks år var revet fra foreldrene for å bo i barnehage. Dagens tall kan være enda høyere.
Internatskolene og barnehagene ligger i byer og tettbygde strøk, ofte dagsreiser fra hjemmene. Både undervisning og lek foregår på mandarin-kinesisk. Etter hvert som tiden går, blir foreldre og barn som fremmede for hverandre. Når barna en sjelden gang får besøke foreldrene, strever de med å uttrykke seg på sitt eget morsmål. Den tibetanske sosiologen Gyal Lo sier om barna at de føler seg desorienterte og usikre på hvor de egentlig hører hjemme: «Det er både tragisk og pinefullt å se det som skjer.»
Samtidig med at internatskolene blir stadig flere, legges barneskolene i landsbyene ned. Foreldrene har derfor ikke noe annet valg enn å sende barna fra seg.
Rapporten fra Den tibetanske aksjonsinstitutt i India er grundig og rik på statistikk og eksempler. Funnene tyder på at minst åtti prosent av alle tibetanske barn vokser opp i de nye institusjonene. Andelen i resten av landet er vel tjue prosent. «Disse skolene er et bevisst forsøk på å utslette tibetanernes identitet», skriver forskerne. Dalai Lama, tibetanernes religiøse overhode, anklager Kina for forsøk på kulturelt folkemord.
Kina er en mosaikk av mange folkeslag, men ni av ti innbyggere er han-kinesere. Nesten alle ledere på høyt nivå tilhører dette herrefolket. I det nye årtusen skal han-kinesernes språk og kommunistpartiets ideologi binde landet sammen. Ved å sluse tibetanere, uigurer og andre minoritetsfolk inn i han-folden, vil regimet gjøre alle landets innbyggere til «nye mennesker» og lydige borgere.
Regjeringens kampanje skjøt fart i 2015 etter at Xi Jinping hadde oppfordret regionale og lokale myndigheter til å styrke «den patriotiske undervisningen» blant minoritetsfolkene. I Tibet og Xinjiang ble nye internatskoler oppført i rasende tempo. Samtidig reiste tusener av mandarintalende lærere til de to problemregionene for å «hjelpe» barna.
Tibetanerne har i årevis kjempet for å bevare sin nasjonale egenart. Nå er utsiktene mørkere enn på lenge. «Det er ikke engang lys i tunnelen», sier en eksil-tibetaner som nylig besøkte hjemlandet. I hovedstaden Lhasa oppdaget han at et stort flertall av barna ble tvunget til å bo på internatskole, selv om foreldrene bodde bare noen steinkast unna.
Tilstanden er om mulig enda verre i Xinjiang. Av regionens 25 millioner innbyggere er halvparten uigurer. I tillegg til sin tyrkisk-kulturelle bakgrunn er de muslimer. I en tid hvor islamske fundamentalister flekker tenner i flere land, anser lederne i Beijing uigurene som en sikkerhetsfare. I dag soner mer enn én million uigurer i fangeleirer rundt om regionen. Familier er splittet og slitt i stykker, og et stort, men ukjent antall uigurbarn vokser opp i nybygde barnehager og internater. I mange tilfeller flytter partifolk inn i uigurfamilier for å drive propaganda og overvåke livene deres.
Under en høring i Oslo i fjor fortalte flere uigurer om forholdene i Xinjiang. På ulike vis hadde de klart å komme seg ut av Kina. En av dem, en kvinne, hadde arbeidet i en barnehage. Hun fortalte at uigurbarna fra første stund ble pålagt å lære seg kinesisk så fort som mulig. En jente på fire år som glemte seg og stadig sa noen ord på uigur, ble straffet med tape over munnen. Resten av dagen var hun stum. I barnehagen rådde en nesten militær disiplin som skapte frykt og angst hos barna.
Mens kommunistpartiet intensiverer sin kampanje, kan FN eller andre lite gjøre, selv om flere land har fordømt overgrepene. FNs spesialrapportører uttrykte i fjor sin uro i et langt brev til regjeringen i Beijing. Siden rapportørene ikke fikk besøke Tibet, baserte de sin konklusjon på offisielle kinesiske kilder, tibetanske dokumenter og et stort antall vitnemål. I brevet konstaterte de at unge tibetanere «i stor grad» tvinges til å gå på internatskole, og at undervisningen utelukkende foregår på kinesisk. Foreldre som protesterer mot nyordningen, straffes med bøter og trusler.
Rapportørene konkluderte med at internatskolebarna lider av «apati, ensomhetsfølelse, frykt, fremmedgjøring, hjemlengsel, manglende evne til samhandling og andre former for fysisk og psykisk nød».
Regjeringens drakoniske tiltak ledsages av stadig heftigere angrep på religionsutøvelsen i Tibet og Xinjiang. Partisjef Xi har som mål å «kinesifisere» både buddhismen og islam. Begge religionene skal tilpasse seg «kinesisk tradisjon og tenkesett». Xi vil framfor alt ha kontroll med hva som foregår i templene, klostrene og moskeene, slik at de ikke utvikler seg til arnesteder for opposisjon mot kommunistpartiet.
Som en konsekvens av tilstramningen har sikkerhetspoliti etablert seg i eller nær de viktigste religiøse institusjonene. Videokameraer overvåker alt og alle. Munker og nonner arresteres for småting, et miniportrett av Dalai Lama gjemt i madrassen kvalifiserer til straff. På toppen av det hele har regjeringen i Beijing bestemt at Tibet heretter skal hete Xizang. Navnet betyr «Det vestlige skattkammer», treffende i og for seg, for skattene er mange i tibetanernes rike. Tibet er hele Asias vanntårn og kildeområdet til elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Indus og Brahmaputra. Regionen byr også på verdifulle mineraler som Kina trenger på veien videre.
I Xinjiang og naboprovinsene Ningxia og Gansu er myndighetene travelt opptatt med å rive moskeer. Human Rights Watch (HRW) mener at to tredjedeler av moskeene i Xinjiang er blitt revet eller tatt i bruk til andre formål siden 2017. I Shadian i provinsen Yunnan barket politi og muslimer sammen da myndighetene ville rive minaretene og kuppelen til byens stormoské. Planen er foreløpig utsatt. Rundt 1600 muslimer ble drept i en tilsvarende mannjevning i Shadian i 1975.
De alarmerende rapportene forteller noe er alvorlig galt i Xi Jinpings rike. Mistanken bestyrkes av at uavhengige granskere nektes adgang til de betente områdene, selv FNs. Human Rights Watch eller Amnesty International er helt utelukket, for Kina hater dem som pesten. Xi, mannen med de store vyene, har åpenbart noe han vil skjule.
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 19. desember 2023. Foto: Torbjørn Færøvik
