Kinesere og demokrati er som ild og vann, påsto min fordums historielærer ved Universitetet i Oslo; det var i 1974. Heldigvis tok han feil, og i morgen går innbyggerne i «Det frie Kina» til valg.
Taiwan skal velge ny president og visepresident, og også nasjonalforsamlingen fylles med nye ansikter. Den grønne øya i Kinahavet er et politisk brennpunkt i Asia og verden. Valget følges derfor med argusøyne, særlig av presidentene Xi Jinping og Joe Biden, som heier på hver sin kandidat. Går det slik Biden håper, vil favoritten William Lai få flest stemmer. Men først skal urnene tømmes og stemmene telles.
Lai (63) har vært visepresident under avtroppende president Tsai Ing-wen, som har sittet i to terminer og ikke kan gjenvelges. Begge representerer Det demokratiske fremskrittspartiet, som er opptatt av å forsvare Taiwan mot trusler og press fra fastlandet og å opprettholde øyas faktiske status som uavhengig. Partiet har likevel ikke våget å foreslå at Taiwan bør bli formelt uavhengig. Det ville være å krysse «den røde linjen» som Beijing til stadighet minner om.
De to andre presidentkandidatene ønsker mer dialog og samarbeid med fastlandet, men ingen gjenforening så lenge Kina er et diktatur. Hou Yu-ih representerer Guomindang, partiet som styrte Kina i flere tiår fram til kommunistenes makterobring i 1949. Han er uten tvil Beijings favoritt.
Taiwanske næringsdrivende med nære forbindelser til fastlandet støtter naturligvis Hou og anser ham som mer jordnær enn William Lai. Verdien av Taiwans samhandel med det kommuniststyrte fastlandet passerte i fjor 200 milliarder amerikanske dollar. De taiwanske «Kina-vennene» frykter at Lai med sin tøffe linje skal undergrave øyas økonomi, og at forholdet til fastlandet skal bli enda dårligere.
Taiwan har de siste årene lidd av fallende vekst, høy inflasjon og økende arbeidsledighet.
Den tredje kandidaten, Ko Wen-je, er leder for Det taiwanske folkepartiet (TPP). Partiet ble stiftet så sent som i 2019 og forsøker å profilere seg som en tredje kraft i taiwansk politikk. Målinger før valget tyder på at han kan få betydelig oppslutning fra unge velgere.
Taiwan gikk sin egen vei da kommunistene grep makten på det kinesiske fastlandet i 1949. Dramaet toppet seg da Maos hovedmotstander, Chiang Kai-shek, flyktet over stredet sammen med to millioner andre. Siden da har Kina i praksis bestått av to adskilte deler, Folkerepublikken Kina og Republikken Kina, det vil si Taiwan.
Chiang Kai-shek styrte ved hjelp av unntakslover til sin død i 1975, og det første frie valget ble ikke holdt før på slutten av 1980-tallet. I dag kan øyas 23 millioner innbyggere med rette hevde at de representerer «Det frie Kina». Valg holdes hvert hvert fjerde år, og nå som før har valgkampen vært preget av et sterkt folkelig engasjement, med livlige valgmøter, taler, vimpler og flagg.
Slikt faller ikke i god jord hos lederne i Beijing, som vil «frigjøre» de gjenstridige øyboerne så fort som mulig, om nødvendig med kuler og krutt. De siste årene har Kinas marine og flyvåpen opptrådt stadig mer aggressivt i Taiwan-stredet.
«Kina vil uten tvil bli gjenforent», hevdet Xi Jinping i sin nyttårstale. I samme åndedrag minnet han om at folkerepublikken i år feirer sine første 75 år. «Kinesere på begge sider av Taiwan-stredet bør glede seg over den store fornyelsen av den kinesiske nasjon.»
Xi siktet til sitt eget politiske program, som går ut på å gjøre Kina til en moderne stormakt. Problemet for Taiwans opplyste innbyggere er at de finner Xi Jinpings mye omtalte «tanker» alt annet enn moderne. Snarere gammeldagse, som gufs fra en fortid de helst vil glemme. Derfor sier et overveldende flertall av innbyggere nei til Xis invitasjon om gjenforening.
Dessuten forteller de tørre tall at innbyggerne på Taiwan jevnt over lever atskillig bedre enn kineserne på fastlandet. Øyas bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger ble i fjor anslått til vel 32 000 amerikanske dollar, mot fastlandets 13 000. Innbyggerne bor bedre og grønnere, de har bedre tilgang på skole- og helsetjenester, og de kan uttrykke seg fritt.
Taiwan utmerker seg også som verdens største produsent av de bittesmå brikkene som holder liv i datamaskinene våre. Anført av Taiwan Semiconductor Manufactoring Company (TSMC) produserer øya rundt seksti prosent av alle databrikker i verden, og nesten nitti prosent av de avanserte brikkene. Selskapet ble etablert i 1987 og har sin hovedbase i Hsinchu, en by på Taiwans vestkyst som lyser av velstand.
Da jeg besøkte Hsinchu Science Park for halvannet år siden, avsluttet en av direktørene sin omvisning med å si: «Uten oss stanser verden!»
På minussiden har Taiwan, eller Republikken Kina, diplomatiske forbindelser med bare 12 av FNs 193 medlemsland, hvilket betyr at de fleste land i verden anerkjenner regimet i Beijing. Det er en kilde til hodepine i det krympende utenriksdepartementet i Taipei. Eneste medisin, sies det, er å handle med flest mulig, ikke minst med USA, og å sørge for stabil økonomisk vekst.
USA anerkjenner regimet i Beijing og har derfor ingen formell forsvarsavtale med Taiwan. I mange år har det vært offisiell amerikansk politikk å ikke røpe hva USA vil gjøre hvis Kina forsøker å invadere øya. President Biden har likevel gjort det klart at USA vil komme øya til unnsetning hvis så skulle skje. Den amerikanske 7. flåte er sterkt til stede i Kinahavet og patruljerer nå og da det 200 kilometer brede stredet som skiller de to leirene.
Biden håper åpenbart at hans klare tale og USAs tydelige militære nærvær skal virke avskrekkende på Xi Jinping.
Xi bedyrer at Taiwan skal bli pent behandlet og få «særstatus» etter en eventuell gjenforening. Men presidentkandidat Lai stoler ikke på løftene. Han viser til utviklingen i Hongkong, som i 1997 ble overdratt til Kina etter hundre års britisk styre.
I avtalen som partene ble enige om, lovet Kina at Hongkong skulle få beholde sin frie status i femti år etter overdragelsen. Men det gikk ikke lenge før Beijing begynte å blande seg inn i stort og smått, og i 2019 flommet flere hundre tusen demonstranter gjennom Hongkongs gater i protest mot løftebruddene.
De siste årene har Hongkong vært i fritt fall, aviser har måttet stenge, og modige dissidenter er buret inne. Andre har flyktet til USA og andre land. Utenlandske selskaper som i årevis har virket i Hongkong, føler seg usikre på veien videre, og mange er på vei ut. «Gloom and doom» er et mye brukt uttrykk om tilstanden i den tidligere britiske kronkolonien.
USA anser det som viktig å demme opp for Kinas økende makt og innflytelse i verden. Biden er derfor opptatt av å styrke samarbeidet med Taiwan og andre demokratiske krefter i Asia. Ja, selv med Vietnam, som styres av et strengt kommunistparti, men som har Kina forholdsvis langt ned i halsen.
Blir Wiliam Lai valgt til president i morgen, får USA en villig samarbeidspartner. Han omtales som «erfaren, dyktig og lyttende», og han kjenner amerikansk politikk godt. Meningsmålinger som er gjort i valgkampen, tyder på at Lai har størst oppslutning, men siden Taiwan forbyr målinger de siste ti dagene før valget, rår det en viss usikkerhet om utfallet.
Biden har varslet at han vil sende en «uoffisiell delegasjon» til Taiwan straks valget er over. Delegasjonen vil etter alt å dømme bestå av tidligere kongressrepresentanter, guvernører og militære ledere. Hensikten er å uttrykke støtte til øybefolkningen, uavhengig av hvem som måtte vinne.
Spørsmålet er bare hvem som flytter inn i Det hvite hus når Bidens tid er forbi? Blir det Donald Trump, deles kortene ut på ny. Trump er riktignok ingen Kina-venn, og i sin første periode som president iverksatte han strenge økonomiske sanksjoner mot regimet i Beijing.
Men også med denne utgaven av Donald skjer de mest uventede ting. Det betyr at fortsettelsen kan bli mer spennende enn Taiwan setter pris på.
