Det var en gang at alle veier førte til Rom. Denne uken fører de fleste til Beijing, hvor Xi Jinping har invitert stats- og regjeringssjefer fra mer enn hundre land til toppmøte. Blant gjestene er også Russlands Vladimir Putin.
Ti år er gått siden Xi lanserte sitt ambisiøse Silkevei-prosjekt. «La oss gjenopplive våre forfedres store visjon om å knytte alle verdens folk sammen», sa han på et møte i Kasakhstan. Xi ville skape et nettverk av moderne veier og jernbaner i Asia, og mellom Asia og andre deler av verden. Nå er tiden kommet for å gjøre opp status.Silkevei-prosjektet er i dag kjent som Belt and Road Initiative (BRI). Siden starten har 155 land sluttet seg til det, i praksis 75 prosent av verdens befolkning. Men slett ikke alle har vist det samme engasjement. I Asia har flere land, som India, takket nei, og det samme har viktige vestlige land anført av USA. Det eneste europeiske landet som er tilknyttet BRI, er Italia. For en måned siden varslet italienerne at de trekker seg ut.
Men Russland er med, og de kommende dagene får Putin og Xi en ny mulighet til å drøfte felles utfordringer. De to tyrannene har møtt hverandre førti ganger det siste tiåret, siste gang i mars, da Xi avla et offisielt besøk i Moskva.
I tillegg til Silkevei-prosjektet, som i høyeste grad angår Russland, har Putin et akutt behov for å drøfte Ukraina-krigen med Xi. Bare tre uker før Russlands invasjon i februar 2021 lovet de hverandre evig vennskap. I det ordrike felleskommunikeet de signerte i Shanghai, het det at det kinesisk-russiske samarbeidet ikke kjente noen grenser.
Men så sendte Putin titusener av soldater inn i Ukraina. Kina gikk langt i å vise forståelse for Russlands sak, og offisielle kinesiske medier gjorde sitt ytterste for å fremstille NATO som krigens stygge bakmann. Men Xi har ennå til gode å forsyne Russland med våpen, selv om skuddsikre vester og annet lett militært utstyr kan ha krysset grensen. Dermed kan vi fastslå at «det grenseløse samarbeidet» ikke er så grenseløst allikevel.
Kina har hittil bevilget rundt 8000 milliarder til ulike Silkevei-prosjekter rundt om i verden. En nesten ubegripelig høy sum, selv om de fleste milliardene er gitt som lån. På det forestående møtet i Beijing vil Xi lovprise initiativet i svulstige ordelag, og lojale Kina-venner fra fjern og nær vil gjøre det samme. Investeringene har imidlertid avtatt i de senere år. Mye begynte å gå i stå allerede før pandemiutbruddet i 2019, og Putins krig i Ukraina har skapt enda flere problemer.
Faktum er at verdens største infrastrukturprosjekt møter stadig mer motbør, og Kina har bare seg selv å takke. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har kritisert Kina for å inngå avtaler som ikke er transparente, det vil si at de ikke er åpne for innsyn og etterprøving. Kineserne får også kritikk for at prosjektene i altfor stor grad baserer seg på kinesisk arbeidskraft. Det betyr at lokal arbeidskraft er blitt stående på sidelinjen, og at prosjektene ikke - i tilstrekkelig grad - har bidratt til økonomisk utvikling og kunnskapsoverføring.
I tillegg har Kina mistet mye av sin appell og politiske tiltrekningskraft. Under Xi Jinping har Kina politisk sett tatt flere steg tilbake. Undertrykkelsen er så massiv at mange kinesere føler seg både rådville og apatiske. Samtidig går hjulene langsommere enn på lenge. Vel en femtedel av kinesisk ungdom mellom 16 og 26 er arbeidsledige. Eiendomssektoren befinner seg i en alvorlig krise, og store utbyggere står i fare for å gå konkurs. Mye tyder på at veksten i år kan ende på mellom tre og fire prosent. Det er urovekkende lavt til Kina å være.
Nå kvier de kinesiske bankene seg for å øse ut penger på samme måte som før. Med en skrantende økonomi er Kina mer opptatt av å redde seg selv. Xi har derfor varslet at investeringene i andre land vil avta, i hvert fall inntil videre.
Silkevei-prosjektet skulle i utgangspunktet være et spleiselag. Kina lovet å stille opp med kapital og ekspertise, men partnerne måtte også bidra. Problemet var at mange partnerland ikke hadde så mye å rutte med. Det gjaldt flere land i det østlige, vestlige og sørlige Asia, som Laos, Pakistan og Sri Lanka, men også de strategisk viktige «stanene» i Sentral-Asia.
Sri Lanka er kanskje det grelleste eksempelet på hva som kan skje når et lite og sårbart land kaster seg i armene på Kina. I en årrekke fikk den lille øystaten store lån fra kinesiske banker. Så skulle regjeringen i Colombo innfri det første av flere avdrag, men statskassen var nesten tom. Den smertefulle opplevelsen endte med at regjeringen så seg nødt til å leie ut havnebyen Hambantota til Kina for en periode på 99 år.
I det fattige Laos sliter regjeringen med en massiv gjeldsbyrde etter at Kina fikk bygge en jernbane gjennom landet. Laos består for det meste av åser og fjell, og anleggsarbeidet ble omtalt som uvanlig krevende. Det nye supertoget går fra byen Kunming i det sørvestlige Kina til den laotiske hovedstaden Vientiane. Regningen kom på nesten seks milliarder dollar. Laoterne skylder Kina en tredjedel av beløpet, det vil si to milliarder dollar. For å kunne betjene gjelden må regjeringen ta opp nye kinesiske lån. Det er definisjonen på en gjeldsfelle.
I Pakistan har byggingen av Det kinesisk-pakistanske økonomiske korridor pågått i flere år. Brede veier er strukket tvers gjennom Himalayas villeste landskaper. Nye togspor er også lagt, og havnebyen Gwadar er utviklet til en «økonomisk sone» under kinesisk formynderskap. Sonen ligger ved innseilingen til det strategisk viktige Rødehavet. Pakistans gjeld til Kina utgjør nå 23 milliarder dollar, og den øker for hver måned. I likhet med Laos må Pakistan ta opp nye kinesiske lån for å unngå konkurs.
Flere land i Afrika står også i stor gjeld til Kina etter å ha takket ja til talløse BRI-prosjekter, ikke minst Kenya, hvor kinesiske selskaper har bygd en jernbane til den nette sum av 4,7 milliarder dollar. Planen var å knytte den til jernbanenettet i Uganda, men regjeringen i Kampala har takket nei. Kenyas gjeld til Kina er økende, og nå trygler landets president de kinesiske lederne om enda mer penger.
Sentral-asiatiske land som Kasakhstan, Usbekistan, Turkmenistan og Aserbaidsjan anses som viktige brikker i Kinas Silkevei-prosjekt. Ukraina var også tiltenkt en sentral rolle, men nå har Putins bombefly ødelagt mye av landets infrastruktur. Av forståelige grunner står heller ikke Kina høyt i kurs i det krigsherjede landet. Dermed kan Xi bli nødt til å skrinlegge sin plan om å bygge nye trafikkårer gjennom Ukraina til Europa. Nabolandet Polen er også blitt mer skeptisk til Kina. Den nye regjeringen i Warszawa vil neppe gjøre det lettere for Kina å bane seg vei gjennom landet.
Men Vladimir Putin trenger Kina mer enn noen gang, både som politisk partner og økonomisk medspiller. Russland har et sterkt behov for bedre infrastruktur, ikke bare veier og jernbaner, men også havner og flyplasser. Etter hvert som krigen trekker i langdrag, vil ethvert bidrag fra Kina, lite som stort, være av betydning. Spørsmålet er bare: I hvilken grad vil Xi prioritere russiske prosjekter innenfor dagens trangere rammer?
Flere eksperter har påpekt at Russlands mangelfulle infrastruktur står i veien for et storstilt økonomisk samarbeid mellom de to gigantene. Inntil videre kan Putin trøste seg med samhandelen er økende. I år ventes den å stige til rekordhøye 200 milliarder amerikanske dollar. Mens kineserne forsyner Russland med en stri strøm av ferdigvarer, sørger russerne for at Kina har nok olje og gass. Kinas energiforsyning kommer i hovedsak fra landets egne kullreserver, men de russiske oljeleveransene blir stadig viktigere.
Igjen står kineserne foran en kald vinter. I de nordligste provinsene begynner de å finne fram vinterklærne. Derfor er den oljesmurte russiske økonomien så viktig for Kina.
Sentral-asiatiske land som Kasakhstan, Usbekistan, Turkmenistan og Aserbaidsjan anses som viktige brikker i Kinas Silkevei-prosjekt. Ukraina var også tiltenkt en sentral rolle, men nå har Putins bombefly ødelagt mye av landets infrastruktur. Av forståelige grunner står heller ikke Kina høyt i kurs i det krigsherjede landet. Dermed kan Xi bli nødt til å skrinlegge sin plan om å bygge nye trafikkårer gjennom Ukraina til Europa. Nabolandet Polen er også blitt mer skeptisk til Kina. Den nye regjeringen i Warszawa vil neppe gjøre det lettere for Kina å bane seg vei gjennom landet.
Men Vladimir Putin trenger Kina mer enn noen gang, både som politisk partner og økonomisk medspiller. Russland har et sterkt behov for bedre infrastruktur, ikke bare veier og jernbaner, men også havner og flyplasser. Etter hvert som krigen trekker i langdrag, vil ethvert bidrag fra Kina, lite som stort, være av betydning. Spørsmålet er bare: I hvilken grad vil Xi prioritere russiske prosjekter innenfor dagens trangere rammer?
Flere eksperter har påpekt at Russlands mangelfulle infrastruktur står i veien for et storstilt økonomisk samarbeid mellom de to gigantene. Inntil videre kan Putin trøste seg med samhandelen er økende. I år ventes den å stige til rekordhøye 200 milliarder amerikanske dollar. Mens kineserne forsyner Russland med en stri strøm av ferdigvarer, sørger russerne for at Kina har nok olje og gass. Kinas energiforsyning kommer i hovedsak fra landets egne kullreserver, men de russiske oljeleveransene blir stadig viktigere.
Igjen står kineserne foran en kald vinter. I de nordligste provinsene begynner de å finne fram vinterklærne. Derfor er den oljesmurte russiske økonomien så viktig for Kina.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 16.10 2023
