KORSHØYDEN, Litauen: På en forblåst slette i Litauen ligger Korshøyden. Hit strømmer flere tusen mennesker hver dag for å sette opp små trekors og be til høyere makter. «Måtte det bli fred», mumler en kvinne i trettiårsalderen og faller på sine knær. Forsiktig henger hun sitt lille trekors på en snor som allerede er prydet med talløse andre. «Vi er flyktninger fra Mariupol i Ukraina», forklarer hun og peker på sine to barn, en sju år gammel gutt og jente på fem. «Mannen min ble innkalt til hæren og ba oss dra.»
Heldigvis dro de, for ikke lenge etter ble Mariupol forvandlet til et ukrainsk Hiroshima. Bildene fra den vansirede byen var nesten ikke til å fatte.
Korshøyden ligger litt nord i Litauen, nær grensen til Latvia. Da pave Johannes Paul II besøkte landet i 1993, holdt han messe her for seksti tusen mennesker. «Dette stedet», sa han, «symboliserer tro, håp og kjærlighet.»
De baltiske folkene har i århundrer kjempet mot ytre fiender, ikke minst Russland. Tradisjonen med å valfarte hit og sette opp trekors begynte på 1800-tallet. Folk trengte et samlingssted i vanskelige tider. Under den sovjetiske okkupasjonen fra 1945 til 1991 forsøkte sovjetmakten å fjerne jungelen av trekors med bulldosere. Men Korshøyden ble aldri helt utslettet, og da de baltiske landene ble uavhengige, fikk den ny betydning.
En kvinne i salgsboden ved inngangen forteller at «folk fra hele verden» kommer til Korshøyden. Det er nok en overdrivelse, men i turismens tidsalder blir den besøkt av stadig flere langveisfarende. Alle vil oppleve den spesielle stemningen her, og mange etterlater et trekors før de reiser videre.
Korsene som kvinnen selger, er ganske små, fra ti til tretti centimeter høye, men utskåret og rikt dekorert. «Vi har sluttet å telle alle korsene på høyden», forklarer Luca, guiden min. «Noen sier det er hundre tusen, andre to hundre tusen. Kanskje er det enda flere.»
Igjen lever de baltiske folkene i en farlig tid. Russlands invasjon av Ukraina fikk alarmen til å gå i både Litauen, Latvia og Estland. Mens Litauen grenser til Belarus og den russiske enklaven Kaliningrad, har Latvia og Estland lange felles grenser til Russland. Statsministrene i de tre landene betegner situasjonen som spent, men med NATO i ryggen føler de seg trygge.
Eller nokså trygge? For ingen kjenner Vladimir Putins neste trekk.
De baltiske landene ble NATO-medlemmer i 2004. Ti år senere vedtok alliansen at medlemslandene skulle øke forsvarsutgiftenes andel av BNP til to prosent innen 2024. I dag er Litauen, Latvia og Estland stolte over at de har klart å innfri målsettingen. Fire andre NATO-land - Polen, Hellas, Storbritannia og USA - har også det, mens Norge og tjueto andre medlemsland ennå ikke er kommet i mål.
«Vi er små land, og våre bidrag betyr kanskje ikke så mye. Men vi gjør det vi kan», sier Luca, som velger å sette opp sitt trekors på østsiden av Korshøyden. «Det bør vende mot soloppgangen», tilføyer han.
Korsene på østsiden vender også mot Russland, den store naboen som har påført balterne så mange tragedier. Baltikum ble innlemmet i Tsar-Russland så tidlig som på 1700-tallet. Etter tsarens fall i 1917 ble Litauen, Latvia og Estland endelig frie. Men frihetsrusen ble kortvarig, for i 1940 ble de hærtatt av Sovjetunionen, og året etter ble de okkupert av Nazi-Tyskland.
Begge okkupasjonene påførte de baltiske folkene ubeskrivelige lidelser. Flere hundre tusen jøder ble utryddet. Bare i desember 1941 ble rundt 170.000 jøder henrettet i Litauen. Sovjetunionens to okkupasjoner, fra 1940 til 1941 og fra 1945 til 1991, endte med at vel 600.000 innbyggere enten ble drept eller deportert til Sovjetunionen.
Folk som oppsøker Korshøyden, fremfører mange slags bønner. Noen er risset inn i korsene, andre er skrevet på glansbilder og små papirlappper. «Shalom» står det på en papirlapp, en hebraisk hilsen som betyr «Fred være med dere». For jødene har hilsenen også politisk betydning. «MIR» leser jeg på en annen papirlapp, den er rosa og formet som et hjerte. Det betyr fred på både russisk og ukrainsk.
Gips- og trefigurer av Jomfru Maria og Jesus-barnet er det mange av på Korshøyden. I Litauen står den kristne tro sterkt, nesten åtti prosent av innbyggerne tilhører den romersk-katolske kirke. I Latvia har den lutherske kirken et lite forsprang på andre religiøse retninger. Estland sies å være det minst religiøse av de baltiske landene. Men hit kommer også estlendere for å uttrykke sine ønsker om fred.
Stadige meningsmålinger viser at NATO har stor oppslutning i de tre baltiske landene. I en fersk meningsmåling svarer 89 prosent av innbyggerne i Litauen at de er tilhengere av medlemsskap.
I motsetning til Latvia og Estland er Litauen særlig bekymret for det spente forholdet til Belarus, hvor Putin-vennen Aleksandr Lukasjenko styrer med sin nådeløse knyttneve. Lukasjenkos soldater rasler til stadighet med sablene langs grensen til Litauen, og regjeringen i Vilnius har svart med å stenge to av de seks grensestasjonene til naboen. Fra Vilnius til Belarus-grensen er det bare sytti kilometer. Tidligere i år gikk Belarus med på å utstasjonere russiske atomvåpen.
«Vi vil ikke nøle med å bruke dem om nødvendig», tordnet Lukasjenko forleden.
«Lukasjenko og Putin er to alen av samme stykke», sier Luca. «De gir meg mark i magen. Ja virkelig, mark i magen og søvnløse netter.»
I fjor fullførte Litauen byggningen av et piggtrådgjerde langs grensen til Belarus. Gjerdet er fire meter høyt og fem hundre kilometer langt.
Krigen i Ukraina har vart i tre og et halvt år. Balterne følger den nøye fra dag til dag. Krigen ruller over TV-skjermene, og avisene skriver om den. I de første månedene etter krigsutbruddet strømmet tusener av ukrainske flyktninger til Baltikum, særlig til Litauen. Nå har flyktningestrømmen stanset, og mange har reist hjem. Vil den ukrainske moren med sine to barn også gjøre det?
Hun vet ikke. Alt er så uklart, fremtiden så uviss. Stille forsvinner den lille familien blant korsene og blir borte.
Korsene som kvinnen selger, er ganske små, fra ti til tretti centimeter høye, men utskåret og rikt dekorert. «Vi har sluttet å telle alle korsene på høyden», forklarer Luca, guiden min. «Noen sier det er hundre tusen, andre to hundre tusen. Kanskje er det enda flere.»
Igjen lever de baltiske folkene i en farlig tid. Russlands invasjon av Ukraina fikk alarmen til å gå i både Litauen, Latvia og Estland. Mens Litauen grenser til Belarus og den russiske enklaven Kaliningrad, har Latvia og Estland lange felles grenser til Russland. Statsministrene i de tre landene betegner situasjonen som spent, men med NATO i ryggen føler de seg trygge.
Eller nokså trygge? For ingen kjenner Vladimir Putins neste trekk.
De baltiske landene ble NATO-medlemmer i 2004. Ti år senere vedtok alliansen at medlemslandene skulle øke forsvarsutgiftenes andel av BNP til to prosent innen 2024. I dag er Litauen, Latvia og Estland stolte over at de har klart å innfri målsettingen. Fire andre NATO-land - Polen, Hellas, Storbritannia og USA - har også det, mens Norge og tjueto andre medlemsland ennå ikke er kommet i mål.
«Vi er små land, og våre bidrag betyr kanskje ikke så mye. Men vi gjør det vi kan», sier Luca, som velger å sette opp sitt trekors på østsiden av Korshøyden. «Det bør vende mot soloppgangen», tilføyer han.
Korsene på østsiden vender også mot Russland, den store naboen som har påført balterne så mange tragedier. Baltikum ble innlemmet i Tsar-Russland så tidlig som på 1700-tallet. Etter tsarens fall i 1917 ble Litauen, Latvia og Estland endelig frie. Men frihetsrusen ble kortvarig, for i 1940 ble de hærtatt av Sovjetunionen, og året etter ble de okkupert av Nazi-Tyskland.
Begge okkupasjonene påførte de baltiske folkene ubeskrivelige lidelser. Flere hundre tusen jøder ble utryddet. Bare i desember 1941 ble rundt 170.000 jøder henrettet i Litauen. Sovjetunionens to okkupasjoner, fra 1940 til 1941 og fra 1945 til 1991, endte med at vel 600.000 innbyggere enten ble drept eller deportert til Sovjetunionen.
Folk som oppsøker Korshøyden, fremfører mange slags bønner. Noen er risset inn i korsene, andre er skrevet på glansbilder og små papirlappper. «Shalom» står det på en papirlapp, en hebraisk hilsen som betyr «Fred være med dere». For jødene har hilsenen også politisk betydning. «MIR» leser jeg på en annen papirlapp, den er rosa og formet som et hjerte. Det betyr fred på både russisk og ukrainsk.
Gips- og trefigurer av Jomfru Maria og Jesus-barnet er det mange av på Korshøyden. I Litauen står den kristne tro sterkt, nesten åtti prosent av innbyggerne tilhører den romersk-katolske kirke. I Latvia har den lutherske kirken et lite forsprang på andre religiøse retninger. Estland sies å være det minst religiøse av de baltiske landene. Men hit kommer også estlendere for å uttrykke sine ønsker om fred.
Stadige meningsmålinger viser at NATO har stor oppslutning i de tre baltiske landene. I en fersk meningsmåling svarer 89 prosent av innbyggerne i Litauen at de er tilhengere av medlemsskap.
I motsetning til Latvia og Estland er Litauen særlig bekymret for det spente forholdet til Belarus, hvor Putin-vennen Aleksandr Lukasjenko styrer med sin nådeløse knyttneve. Lukasjenkos soldater rasler til stadighet med sablene langs grensen til Litauen, og regjeringen i Vilnius har svart med å stenge to av de seks grensestasjonene til naboen. Fra Vilnius til Belarus-grensen er det bare sytti kilometer. Tidligere i år gikk Belarus med på å utstasjonere russiske atomvåpen.
«Vi vil ikke nøle med å bruke dem om nødvendig», tordnet Lukasjenko forleden.
«Lukasjenko og Putin er to alen av samme stykke», sier Luca. «De gir meg mark i magen. Ja virkelig, mark i magen og søvnløse netter.»
I fjor fullførte Litauen byggningen av et piggtrådgjerde langs grensen til Belarus. Gjerdet er fire meter høyt og fem hundre kilometer langt.
Krigen i Ukraina har vart i tre og et halvt år. Balterne følger den nøye fra dag til dag. Krigen ruller over TV-skjermene, og avisene skriver om den. I de første månedene etter krigsutbruddet strømmet tusener av ukrainske flyktninger til Baltikum, særlig til Litauen. Nå har flyktningestrømmen stanset, og mange har reist hjem. Vil den ukrainske moren med sine to barn også gjøre det?
Hun vet ikke. Alt er så uklart, fremtiden så uviss. Stille forsvinner den lille familien blant korsene og blir borte.
