Barn i stille bønn. Jeg møtte dem på en barneskole i Myanmar for tre og et halvt år siden. Lever de fremdeles?
Da jeg besøkte landet i februar 2020, befant det seg i en tilstand av håp og frykt. Det nyvunne demokratiet virket skjørt, og i bakgrunnen lusket hevngjerrige generaler. Ett år senere grep en streng junta makten, og de folkevalgte ble jaget på dør. Mange av dem, som nobelprisvinner Aung San Suu Kyi, ble arrestert og kastet i fengsel.
Siden da har militærstyret ligget i krig med sitt eget folk. 1,6 millioner mennesker er fordrevet fra hjemmene sine. Talløse landsbyer ligger i aske, og tusener av landsbyboere, også barn, er blitt drept. Nesten hundre tusen har flyktet til Thailand, rundt femti tusen til India. Tragedien er så stor at den er vanskelig å fatte. Få utlendinger besøker landet, og ingen får adgang til de mest betente områdene, ikke engang internasjonale humanitære organisasjoner.
Dramaet i Myanmar utspiller seg i skyggen av krigen i Ukraina. Bra for juntaen, men verre for den lidende befolkningen, som får liten internasjonal oppmerksomhet.
FNs spesialutsending Noeleen Heyzer brukte sterke ord da hun i mars avga en rapport om tilstanden i landet. «En hel generasjon som dro fordel av at Myanmar åpnet seg mot verden, ikke minst de unge, er nå desillusjonerte, og mange føler at de ikke har noe annet valg enn å ta opp kampen mot regimet», skrev hun. I juni valgte Heyzer å gå av, desillusjonert hun også. Hennes forsøk på å få i stand en meningsfylt dialog endte uten resultat.
Opposisjonen krever juntaens avgang og frie valg. Juntaen har svart med å gi visse innrømmelser, som å bedre soningsforholdene til Aung San Suu Kyi og redusere fengselsstraffen hennes fra 33 til 28 år. Men juntamotstanderne oppfatter forbedringene som kosmetiske. Suu Kyi var landets de facto statsminister fra 2016 til militærkuppet i 2021. Retten fant henne skyldig i korrupsjon og andre straffbare forhold.
Et stort antall andre politikere sitter også bak lås og slå. Mange vansmekter i Insein, i det beryktede fengselet hvor en viss Eric Blair, senere kjent som George Orwell, svingte pisken som britisk politimann for hundre år siden. «I Insein blir du virkelig ’insane’», skrev han mange år senere.
Myanmar har 54 millioner innbyggere. Landet har store naturressurser og vender mot havet. Og likevel er det fattig. Vanstyret begynte for alvor i 1962, da generalene grep makten for første gang. I stedet for å åpne landet bestemte de seg for å lukke det og følge «den burmesiske veien til sosialismen». Den håpløse reisen skulle pågå i flere tiår og endte med lutfattige landsbyer, avskallede fasader og opprør.
I 2011 trådte juntaen endelig til side, og valget i 2015 ga håp om en ny tid. Aung San Suu Kyi og hennes parti, Den nasjonale liga for demokrati, vant en overveldende seier og rykket inn i regjeringskontorene. Med ett ble landet et yndet reisemål for turister, og utenlandske investorer strømmet til.
De neste årene ble de storøyde vitner til forvandlingen av Yangon (Rangoon), Mandalay og andre byer. Nye virksomheter sprang opp som paddehatter etter et kraftig regnvær, og pilene pekte oppover. Men i utlandet ble Aung San Suu Kyis gode navn og rykte snart skjemmet av regjeringshærens nådeløse fremferd overfor de muslimske rohingyaene, et lite og sårbart folk i grenselandet til Bangladesh.
I 2019 ble Myanmar som alle andre rammet av covid-19-pandemien. Mens problemene tårnet seg opp, så generalene sitt snitt til å gripe makten på ny. Kuppet ble fordømt av en hel verden, også av Organisasjonen av sørøstasiatiske land (ASEAN). Men to land, Kina og Russland, forholdt seg tause. De siste to årene har de opptrådt som regimets viktigste støttespillere. Begge forsyner juntaen med våpen, og hver gang FN eller andre vedtar en resolusjon som fordømmer den, avstår de fra å stemme.
Skrekkskildringene fra Myanmar er mange og stygge. En uavhengig kommisjon nedsatt av FNs menneskerettighetsråd gir i en fersk rapport detaljerte beskrivelser av regimets overgrep mot sivilbefolkningen. Kvinner mishandles og voldtas av juntasoldatene, menn spiddes og tortureres til døde. Kommisjonen varsler at vitnemålene og annet innsamlet materiale vil kunne brukes i et eventuell straffeprosess mot overgriperne.
Men lite tyder på at juntaen står for fall. Juntaleder Min Aung Hlaing har riktignok foretatt visse utskiftninger i toppledelsen, men de nye steinansiktene virker like uforsonlige som sine forgjengere. Alle har bakgrunn fra de væpnede styrker, i Myanmar kjent som Tatmadaw. «Tatmadaw og folket må stå sammen og knuse fienden», står det på plakater fra Kina-grensen i nord til Andamanhavet i sør.
Volden som hjemsøker landet, er så omfattende at mange karakteriserer tilstanden som en borgerkrig. Nå står de nybygde hotellene i Yangon mer eller mindre tomme, og de utenlandske investorene har stort sett dratt sin vei. I det vakuum som har oppstått, frykter mange at Kina skal skaffe seg enda mer innflytelse. Kinesiske selskaper har lenge siklet etter Myanmars store naturressurser, og mange er allerede på plass. Kina er også opptatt av å skaffe seg adgang til Det indiske hav. Derfor er Myanmar så viktig.
Juntaleder Min mener at bare han og de væpnede styrker kan holde landet sammen. Han hevder at Aung San Suu Kyi manglet autoritet og styrke til å styre et så uensartet land. Volden som nå brer seg, må imidlertid stanses. Juntaen kan bare bringe den til opphør ved å komme opposisjonen i møte og legge til rette for frie valg.
I fjor lovet juntaen å holde nyvalg innen 1. august i år. Nå er fristen overskredet, og neste skritt er helt i det blå. Uansett gir det ingen mening å kalle velgerne til urnene så lenge flere tusen opposisjonelle sitter i fengsel. Den nasjonale liga for demokrati er tvangsoppløst, og det samme er flere andre politiske partier. Et «valg» under de nåværende forhold ville uten tvil ha endt med seier for juntaen og dens parti.
Suu Kyi er blitt 78 år gammel. Selv om hun skulle bli løslatt om noen år, er hennes tid som aktiv politiker trolig forbi. Ingen av hennes medarbeidere vil være i stand til å fylle tomrommet etter henne. Suu Kyi dro fordel av at hun var datteren til nasjonalhelten Aung San og hadde i tillegg en sjelden utstråling. Nå er hun overført til husarrest, men glorien er ikke den samme som før. Det er nok både hun selv og juntaen klar over.
Trist, men sant: Vi kan måtte vente lenge på de gode nyhetene fra Myanmar.
(Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 15.08 2023)
