Det skorter ikke på Russland-eksperter i den kinesiske toppledelsen. Flere av dem har studert i Moskva, og Kinas ambassade i den russiske hovedstaden teller flere hundre diplomater. Under Wagner-gruppens opprør i juni satt de med øynene på stilk. Hva nå? Skulle en privat leiehær virkelig styrte Putin-regimet? Sent samme dag kunne de trekke et lettelsens sukk. Wagner-kolonnen snudde og kjørte hjem samme vei som den kom.
Kina ønsker seg et Russland som er politisk stabilt. Landet bør ikke være for sterkt, men heller ikke for svakt. Det bør, kort sagt, være et land som Kina kan stole på og utnytte til eget beste. Vladimir Putin har oppfylt alle disse kriteriene. Men vil det fortsette slik?
Vestlige Russland-eksperter vet ikke hva de skal svare, og også kineserne føler seg usikre. Ting kan utvikle seg forvirrende fort i land som styres med jernhånd. Kina er et godt eksempel. Da 1980-tallet gikk mot slutten, samlet flere hundre tusen opprørske kinesere seg på Den himmelske freds plass. De krevde mer frihet og politiske reformer. Partiledelsen anført av Deng Xiaoping ble tatt på sengen. Til slutt bestemte den seg for å knuse opprøret med rå makt. Da kruttrøyken lettet, lå et stort, men ukjent antall døde ungdommer i gatene nær plassen.
Den høyrøstede Jevgenij Prigozsjin ga seg uten kamp. Dermed slapp Putin å gripe til våpen. Lederne i Beijing ser likevel at Putin er sterkt svekket og at krigen han startet, ikke lar seg vinne. Spørsmålet nå er om Kina vil legge økt press på Putin, verbalt eller på andre måter. Den kinesiske spesialutsendingens Europa-reise i mai endte i ingenting. I Kyiv ble han klart fortalt at Russland må trekke seg helt ut av Ukraina før det kan bli snakk om forhandlinger. Etter Wagner-gruppens fiasko føler Ukraina seg enda sterkere.
Kinas Xi Jinping har ennå til gode å konkretisere fredsplanen han la fram i februar, trass i talløse oppfordringer fra USA og andre. Planen var nokså løs i kantene og stilte ingen krav om russisk tilbaketrekning.
Etter Wagner-fiaskoen er prisen for Kinas «grenseløse vennskap» med Russland blitt enda høyere. Desto viktigere for Xi er det å finne å vei ut av uføret. Det kan bare skje ved at Kina kommer Vesten, og Ukraina, i møte. De siste ukene har både landets utenriksminister og statsminister gjestet Europa med påskrudd sjarm og ønske om bedre vær. Utenriksminister Qin Gang svingte innom Norge i mai, og i forrige uke dukket statsminister Li Qiang opp på det årlige økonomiske toppmøtet i Davos.
Ingen av dem hadde noe nytt å si om Ukraina. Det som opptok dem, var at Europa for enhver pris må unngå å svekke de økonomiske båndene til Kina. Snarere tvert om, de må styrkes. Problemet for Kina er at landet har mistet mye av sin appell som samarbeidspartner. Årsakene er mange. Under Xi Jinpings ledelse er det kinesiske diktaturet blitt stadig mer uspiselig, og fraterniseringen med Putin har gjort vondt verre. Derfor tar EU-kommisjonen til orde for en ny strategi som innebærer «de-risking», det vil si at EU vil redusere sin økonomiske avhengighet av Kina.
«Vi må ikke legge alle eggene i én og samme kurv», fastslo Tysklands statsminister Olaf Scholz i forrige uke.
USA er minst like innstilt på å redusere sin eksponering overfor Kina. Men politikk er en flytende materie. Det vet de kinesiske lederne, som anstrenger seg til det ytterste for å utnytte de indre motsetningene i Europa. Sterke økonomiske interesser i land som Tyskland, Frankrike og Italia er villige til å overse Kinas politiske virkelighet og samarbeide med landet for enhver pris. Det handler om penger og profitt, det og bare det. Ungarn fortsetter å gå sin egen vei, og flere andre EU-land er også på gli.
Xi og hans stab er såre klar over at Vesten betyr mer for Kinas velstand enn Russland. Kina vil rett og slett ikke være i stand til å nå sine ambisiøse økonomiske mål hvis det gjør seg til varig uvenn med Europa og USA. Etter mange år med høy vekst har kinesisk økonomi begynt å stagnere. Vestlige eksperter hevdet for inntil få år siden at Kina snart ville gå forbi USA og bli den dominerende økonomiske makten i verden. Nå er de ikke fullt så sikre.
Akkurat nå lider Kina av en akutt mangel på de små, avanserte databrikkene som våre moderne samfunn har gjort seg avhengige av. Både USA og EU anstrenger seg til det ytterste for å begrense Kinas tilgang på slike brikker. Også andre farer, som de lave fødselsratene og forgubbingen av samfunnet, truer veksten på lengre sikt. Bloomberg Economics spår at landets BNP i år vil vokse med tre prosent. Det er to prosent lavere enn regjeringens målsetting.
Bare ved å bedre forholdet til Vesten kan Kina komme seg videre. Men hvordan? Via Ukraina? Eller på andre måter? At Kina nå åpner et «forskningssenter til studiet av Xi Jinpings tanker» i Moskva vil neppe hjelpe.
Russland, for sin del, står foran en periode med økonomisk og politisk usikkerhet. I verste fall kan Putins vanstyre ende i oppløsning og kaos. Et slikt scenario skremmer ikke bare Vesten, men også Kina, som i så fall må styrke sin beredskap på to fronter.
For Xi Jinping byr det russiske dramaet på nyttig lærdom. Helt siden han overtok, har han vært sterkt opptatt av å kontrollere de væpnede styrker. Flere ganger i året inspiserer han militære avdelinger rundt om i landet, ja selv til havs. I 2021 besøkte han Tibet, året etter den urolige Xinjiang-regionen, nær Russland-grensen. Som myndig leder av partiets militærkommisjon styrer han alle utnevnelser på høyeste nivå. Han er nøye med å omplassere sine generaler med jevne mellomrom, slik at ingen skal bite seg fast og bli for mektige. Private hærstyrker er naturligvis strengt forbudt. Også det halvmilitære Folkets væpnede politi står under partiets strenge pisk.
Xi har derfor en tryggere militær maktbase enn Putin. Likevel vil han med stor sannsynlighet fingranske sine væpnede styrker på ny. I en tid hvor Taiwan skal «frigjøres» og USA stagges, forlanger han betingelsesløs lojalitet. For Xi er partiet, staten, nasjonen og folket ett. Det ene leddet kan ikke lykkes uten at de andre gjør det. Som partiavisen Beijing Dagblad skriver: «Hvert enkelt menneskes lykke avhenger av at partiet og nasjonen lykkes.»
Kjennere av moderne historie har påpekt at disse tankene minner om noe vi har hørt før, for rundt åtti år siden. Veien fra rød til brun behøver ikke å være så lang som mange tror. Kan vi snart bli enige om at Xi Jinping - på sikt - er mye farligere enn Vladimir Putin?
