Tonen i talen var tydelig anti-vestlig. Observatører som fulgte godt med, merket seg at han brukte ordene “nasjonal sikkerhet” mer enn femti ganger. Selv om han ikke nevnte USA ved navn, var det ingen tvil om hvem han rettet hovedskytset mot.
Målet med moderniseringen er å utvikle væpnede styrker av “verdensklasse”. De skal være utstyrt med “de mest avanserte våpen” og være i stand til å utkjempe “regionale kriger”. Men hvilke kriger har Xi i tankene?
Sannsynligvis disse: En mulig krig i Korea, en krig med Japan om noen småøyer som begge land gjør krav på, en invasjon av Taiwan, en krig med USA om det strategisk viktige Sør–Kinahavet og en grensekrig med India.
Kina har rustet opp i raskt tempo siden Maos død i 1976, særlig de siste ti årene. På folkekongressens sesjon i mars varslet regjeringen en økning i forsvarsbudsjettet på 7,1 prosent, til en sum tilsvarende 2200 milliarder norske kroner. USAs forsvarsbudsjett er mer enn tre ganger så høyt, men vestlige militære eksperter mistenker Kina for å skjule viktige utgiftsposter. Uansett haler Kina inn på USA år for år, og landets flåtestyrke er allerede større enn USAs målt i antall fartøyer.
Xi Jinping har i sin styretid anstrengt seg for å få full kontroll over de væpnede styrker. Både Mao og hans etterfølgere slet med å holde orden i rekkene. “Partiet skal kommandere geværet!” befalte Mao. Likevel opplevde han på sine gamle dager at general Lin Biao, hans nestkommanderende, forsøkte å gripe makten. Kuppforsøket i 1971 endte med at Lin Biao og hans nærmeste flyktet i et småfly. Timer senere styrtet det i Mongolia, og alle ombord omkom.
Som partisjef og myndig leder av den sentrale militærkommisjonen har Xi sørget for å utnevne lojale allierte til de militære toppjobbene. Han har også lagt stor vekt på å besøke forlegninger rundt om i landet. Hvor han enn kommer, oppfordrer han mannskapene til å forberede seg på krig. Kinas vekst og Xis ustanselige krigsretorikk er en viktig årsak til at stadig flere land i Asia føler seg tvunget til å ruste opp. Ikke minst Japan, som lenge har forsøkt å legge bånd på seg selv.
I det nordøstlige Asia er den koreanske halvøy en opplagt mulig krigsarena. Den treårige Koreakrigen endte med en våpenhvile i 1953, men partene har ennå til gode å undertegne en fredsavtale. Imens fortsetter Nord-Koreas Kim Jong-il å provosere Sør-Korea med sine halsbrekkende rakettoppskytinger. Kina følger nøye med, men synes å ha liten innflytelse på Kim. En ny krig i Korea vil ikke bare involvere Kina, men også USA, som plikter å komme Sør-Korea til unnsetning.
Lenger sør, i havet mellom Kina og Japan, ligger de omstridte Senkaku-øyene. Kina kaller dem Diaoyu. Øyene er små og uten økonomisk verdi. De eneste beboerne er noen fredelige, beitende geiter. Begge land gjør likevel krav på dem. I dag er øyene på japanske hender, men regimet i Beijing hevder med styrke at de er kinesiske. Inntil videre fortsetter kinesiske marinefartøyer å kretse rundt dem og å gjøre livet surt for japanske fiskere i området. I verste fall kan den betente konflikten utløse en militær konfrontasjon eller en krig. Japan okkuperte deler av Kina fra 1937 til 1945, og sårene har ennå ikke grodd.
Taiwan synes å være Kinas største militære utfordring. På partikongressen gjentok Xi at han foretrekker å ta tilbake øya med fredelige midler. Går ikke det, vil han bruke makt. Mindre enn 200 kilometer skiller Taiwan fra det kinesiske fastlandet. Kinas massive militærøvelse i august skapte frykt i regionen og resten av verden. Klarer Xi Jinping i løpet av sin styretid å gjenforene Taiwan med “moderlandet”, vil han bli husket for all ettertid. Men i bakgrunnen spøker USA. President Joe Biden har ved to anledninger i høst sagt at USA vil forsvare øya hvis Kina angriper.
Spenningsnivået i Taiwan-stredet har vært høyt i mange år. Nå er det høyere enn noensinne, og regjeringen i Taipei forbereder seg på alle eventualiteter. Det samme gjør USAs 7. flåte, som opererer i området med både hangarskip og andre fartøyer.
Også i Sør-Kinahavet kolliderer kinesiske og amerikanske interesser, for her går den viktigste skipsleden i verden. Havet skjuler også betydelige mengder olje og gass, og fiskebankene tiltrekker seg fiskere fra mange land. Regimet i Beijing gjør krav på 85 prosent av området, som utgjør 3,5 millioner kvadratkilometer. Filippinene, Vietnam og andre berørte land aksepterer ikke Kinas adferd, og i 2016 brakte Filippinene saken inn for en tvistedomstol i Haag. Dommen var klar: Kina har forgrepet seg og må løse tvisten ved å gå i dialog med sine naboer.
Xi Jinping lovet for flere år siden å ikke militarisere øyene og atollene i Sørkinahavet. I stedet har han gjort det stikk motsatte og til og med laget kunstige øyer. Satellittbilder viser at Kina er i full gang med å bygge militære baser på flere av øyene. Xi ser ut til å benytte seg av en “salamitaktikk” hvor han flytter grensepælene steg for steg.
Hvor lenge kan han holde på før USA reagerer? Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere de mest omstridte farvannene - til Kinas ville protester. Ved flere anledninger har de to lands fartøyer og fly vært farlig nær hverandre. En misforståelse kan fort utløse noe langt verre.
Kina og India er både samarbeidspartnere og rivaler, kanskje mest det siste. De to gigantene deler en lang felles grense i Himalaya. I 1962 utkjempet de en kortvarig grensekrig som endte med kinesisk seier. Da britene forlot India i 1947, etterlot de seg en lang Kina-grense som var uklart markert både på kartet og i terrenget. Kina har forsøkt å utnytte uklarhetene til egen fordel og egger stadig til strid i noen av grensesektorene. Flere sammenstøt i 2020 endte med et stort antall drepte på begge sider.
Statsminister Narendra Modi, som har styrt India siden 2014, ønsker nødig å fremstå som svak. Derfor har han sendt store forsterkninger til grensen og styrket beredskapen i de mest betente områdene. Får vi en ny krig mellom Kina og India vel seksti år etter den forrige?
Etter den 20. partikongressen fremstår partisjef Xi Jinping som mektigere enn noensinne. Rundt seg har han et lite antall lydige lojalister. I partivedtektene står det at de plikter å studere hans “tenkning” og følge ham i tykt og tynt. En hersker som sitter alene på toppen, og som til alt overmål gjør krav på å vite alt, kan fort bli en fare for verden. Dessverre ser det ut til at millioner av kinesere - og Xi selv - ikke er klar over det.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 27.10 2022
