Demonstrasjonene mot regimet hadde pågått i sju uker da kommunistpartiet bestemte seg for å rydde Tiananmen med våpenmakt. Vedtaket om å aksjonere ble gjort av en liten gruppe politiske og militære ledere anført av Deng Xiaoping. Deng var på den tiden Kinas reelle leder. Da startsignalet gikk, rykket hele 300 000 soldater inn i Beijing fra ulike kanter.
Nådestøtet ble satt inn før Beijing grydde av dag. På det tidspunkt var bare fem-seks tusen demonstranter igjen på plassen, de siste av flere hundre tusen. Enda flere befant seg på den lange Changangaten og i sidegatene. I dramaet som fulgte, ble et ukjent antall ungdommer drept. Et av byens sykehus talte 478 døde og 920 sårede. Det samlede antallet døde og sårede må ha vært betydelig høyere, vi snakker trolig om flere tusen.
To uker etter tragedien kunngjorde Li Ximing, kommunistpartiets leder i Beijing, at ”hendelsen” hadde krevd 241 menneskeliv, blant dem 23 soldater og polititjenestemenn.
Et ansvarlig regime ville ha nedsatt en granskingskommisjon og spilt med åpne kort. Men det kinesiske kommunistpartiet har gjort det til en dyd å skjule sine egne forbrytelser. Resultatet er forstemmende. Hvert år forlater flere millioner kinesiske ungdommer skolebenken med mangelfull kunnskap om landets nære historie. Samtidig velger mange eldre kinesere å ta den virkelige historien med seg i graven. Det er best slik. Heller taushet enn ubehag.
På mine reiser i Kina har jeg gang på gang møtt ungdom som har stilt seg uforstående til påstanden om at millioner av kinesere sultet i hjel under Det store spranget (1958–1961). At noen gjorde det, kan de godta, men millioner? Og skyldtes ikke sulten først og fremst dårlig vær? Det var jo det de lærte på skolen. I lærebøkene omtales perioden bare som ”de tre vanskelige årene”, og ingen dødstall oppgis.
For noen år siden forsøkte Yang Jisheng, en tidligere journalist i Folkets Dagblad, å komme til bunns i saken. Etter å ha snakket med høy og lav og gransket arkiver over hele landet, satt han igjen med tusenvis av dokumenter. Funnene, som ble til en bok, sjokkerte ham: ”Det var ingen krig, ingen sykdom og været var ganske normalt. Likevel forsvant mellom 35 og 40 millioner mennesker. Ufattelig! Slikt skjer ikke ofte i historien, og likevel har myndighetene på en eller annen måte klart å legge lokk over det som skjedde.”
Ingen kinesisk forlegger våget å utgi boken inntil et forlag i Hongkong takket ja.
”Det er umulig å for Kina å bli en supermakt hvis historiske fakta holdes skjult”, sa Yang etter at boken ble utgitt. ”En nasjon som ikke tør konfrontere seg med sin egen historie, har ingen fremtid.”
Da sulttragedien var over, fikk kineserne et kortvarig pusterom før formann Mao i 1966 kastet landet ut i et nytt inferno, Kulturrevolusjonen. Oppmuntret av sin herre og mester gikk ungdommelige rødegardister berserk over hele landet. Påståtte fiender av revolusjonen ble slått til blods og drept. Bare i Beijing ble 144 000 hjem plyndret i løpet av fire kaotiske uker. ”Reaksjonære” bøker ble konfiskert og påtent. Et bokbål i byens vestlige del brant i åtte døgn.
Kulturrevolusjonen pågikk offisielt i ti år, men de tre første årene huskes som de mest dramatiske. Men hvor mange gikk med? Sinologen Andrew G. Walder, som har skrevet fyldige bøker om Kinas nyere historie, har anslått antallet til mellom 1,1 og 1,6 millioner. I tillegg kommer de ukjente millionene som ble forfulgt, mishandlet og i verste fall sendt til Kinas beryktede Gulag. Andre forskere har landet på høyere eller lavere tall. I jakten på sannheten er det som ventet ingen hjelp å få fra kommunistpartiet.
Mao døde i 1976. Fem år senere avsa kommunistpartiet sin dom over ham. Den ble både sur og søt – mest søt. På forhånd ga Deng Xiaoping, han som da svingte pisken, sentralkomiteen klar beskjed om ikke å gå i detalj. Det holdt med en enkel fremstilling. Og enkel ble den, ja så enkel at millioner av ofre forble ble unevnt.
De massive demonstrasjonene i 1989 kom overraskende på partiledelsen. Louisa Lim utga i 2014 boken The People’s Republic of Amnesia, hvor hun beretter om dramaet og det som skjedde etterpå. Ved å intervjue et stort antall kinesere fikk hun et bilde av de prosesser som virker i et samfunn som det kinesiske: ”Folket ble pålagt å glemme, og de som ikke gjorde det, tok en risiko.”
Kommunistpartiets angrep på folks hukommelse begynte i samme øyeblikk skytingen var over. Gatene ble vasket og spylt, og et stort antall vitner, studenter som andre, ble sendt på omskolering. Noen ble buret inne og slapp ikke ut før mange år senere. Kinesiske medier nevnte ikke tragedien med et ord. På direkte spørsmål svarte offisielle talsmenn at ”hendelsen” bare skyldtes ”en håndfull reaksjonære”.
Under arbeidet med boken gjorde Lim et lite, men talende eksperiment. Hun viste et bilde av ”Tankmannen”, han som stanset en hel kolonne med stridsvogner i sentrum av Beijing, til et hundretall kinesiske studenter. ”Hvem er dette?” spurte hun. Studentene strakte hals og gransket bildet i tur og orden. ”Det må være fra Sør-Korea”, svarte en av dem. ”Eller kanskje fra Kosovo”, svarte en annen. Andre betraktet bildet med tomme blikk, som om forstanden hadde forlatt dem.
”Det er Tankmannen”, svarte Lim. ”Det ble tatt den 4. juni 1989 – i Beijing.”
”Hva?” svarte de. ”Vi forstår ikke hva du mener.”
Bare femten av studentene svarte riktig. Lim tolket studentenes uvitenhet som et bevis på myndighetenes suksess med å sensurere fortiden. Selv begivenheter som hadde funnet sted noen år tidligere, var som visket ut av minnet.
Under Xi Jinping har kommunistpartiet intensivert sine bestrebelser med å fortie og omskrive historien. Xi ble utnevnt til partileder i 2012 og til president året etter. Under hans ledelse har partiet avvist ethvert krav om å granske tragedien i 1989 og gi ofrene oppreisning. De modige ”Tiananmen-mødrene”, de som mistet sine sønner og døtre, blir fremdeles overvåket og plaget – det vil si, de som er igjen. Snart er de borte. Med dem dør enda flere minner, enda mer historie.
Nå begynner ogå innbyggerne i Hongkong å merke hva det vil si å leve under Beijings pisk. Lærebøker skrives om i raskt tempo, og det en gang så frie University of Hong Kong preges av frykt og uro for fremtiden.
Ifjor ble «Hongkong- alliansen til støtte for demokratiske, patriotiske bevelser i Kina» oppløst. Før det kom så langt, ble flere av alliansens ledere arrestert og satt bak lås og slå. I år, for første gang på 33 år, vil ingen Tiananmen-markering finne sted. Statuene til minne om de døde, er demontert, og flammene er slukket. Selv kirkens menn har kunngjort at de vil holde seg til de religiøse tekstene og ritualene. De tør ikke annet.
I 2018 vedtok Kinas «nasjonalforsamling» en lov som forbyr enhver kritikk av landets «helter og martyrer». Loven sier ingenting om hvem disse heltene og martyrene er. Dermed blir det opp til partiets domsmenn å avgjøre når loven kommer til anvendelse. I praksis umuliggjør den enhver sannferdig forskning på landets nyere historie. I fjor vedtok forsamlingen en beslektet lov som forbyr kineserne å kritisere eller «krenke» militært personell og deres familier. Folkets frigjøringshær ruster opp i raskt tempo og er en mektig kraft i dagens Kina.
Siden årsskiftet 2019/2020 har deler av landet vært mer eller mindre nedstengt. Dermed ble det brått slutt på kommunistpartiets iherdige forsøk på å gjøre kineserne til «røde turister». I stedet for å reise på måfå hit og dit, skulle de oppsøke røde turistmål som formann Maos hjemlandsby og ulike geriljabaser knyttet til partiets «ærerike» historie. Millioner av mennesker lot seg lokke, for bare å bli enda mer hjernevasket av partiets propagandister. Får partiledelsen bukt med Covid-19-viruset, vil nye millioner følge etter.
I Kina finnes mange dyktige akademikere, også historikere. De brenner etter å søke sannheten, til å utrette noe. Men inntil videre må de trå forsiktig og veie sine ord. Alternativet er å havne i unåde, i verste fall fengsel.
Slik er Kina i 2022.
(En redigert versjon av denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 03.06.22)
