Hvor mye må til før Norge avbryter frihandelsforhandlingene med Kina? Holder det at Kina internerer mer enn en million uigurer under ekstreme forhold i den vestlige Xinjiang-regionen? Eller bør det bli to eller tre millioner før regjeringen sier at nok er nok?
Spørsmålet er mer aktuelt enn noen gang. I forrige uke avslørte flere vestlige medier, blant dem Aftenposten, nye detaljer om interneringsleirene. Informasjonen stammer fra ukjente hackere som har klart å trenge seg inn i kinesiske databaser og stjålet tusenvis av bilder og dokumenter. Bildene av de innsatte, med øyne mettet av angst, gjør et sterkt inntrykk. Regjeringen Støre bør granske dem nøye. Den bør også sette seg inn dokumentene. I et av dem leser vi at innsatte som forsøker å flykte, skal skytes.
Lekkasjen kom samtidig med besøket til FNs høykommissær for menneskerettigheter i Xinjiang. Besøket er kom i stand etter lange og vanskelige forhandlinger med de kinesiske lederne. Politikere og frie medier i mange land har reagert på avsløringene med bestyrtelse.
Men også vår egen regjering bør se alvoret i saken. Norge har siden 2008 drømt å fremforhandle en frihandelsavtale med Kina. Forhandlingene ble lagt på is fra 2010 til 2016, da Norge hutret og frøs i Kinas beryktede ”fryseboks”. Etter at forholdet ble ”normalisert”, dro håpefulle norske forhandlere igjen til Beijing. For nå skulle vi tjene store penger på diktaturet, ikke millioner, men milliarder.
Norges naivitet nådde sitt foreløpige klimaks under næringsminister Iselin Nybø. Høsten 2020 opplyste Nybø at forhandlingene var i sluttfasen. ”Vi snakker om måneder heller enn år”, sa hun til Dagens Næringsliv 9. oktober det året.
Ifølge Nybø hadde tidligere regnestykker vist at Norges eksport til Kina ville øke med 29 milliarder over ti år ved hjelp av en frihandelsavtale. Nå hadde departementet regnet på nytt, og tenk, inntektene kunne bli på svimlende 160 milliarder! Utgangspunktet for det nye regnestykket var en svensk studie som konkluderte med at frihandelsavtaler, på generell basis, gir en økning i handelen på mellom 50 og 170 prosent over ti år.
”Dette er store tall”, tilføyde Nybø begeistret.
Hvilken skjebnens ironi at Venstre, vårt første politiske parti, stiftet i 1884, skulle bli en ivrig tilhenger av enda mer handel med verdens største og farligste diktatur.
Det var tydelig at den daværende regjeringen med Erna Solberg i spissen betraktet frihandelsforhandlingene som en teknisk affære. Det eneste som betydde noe, var å oppnå de ”beste løsningene”. En frihandelsavtale ville gi oss flere ben å stå på, og forresten, var det ikke et faktum at det kinesiske markedet var i ferd med å vokse seg eventyrlig stort?
Slik tenkte Erna Solberg, og slik tenker Jonas Gahr Støre. At Norge i jakten på enda mer rikdom kan komme i et uheldig avhengighetsforhold til Kina, har åpenbart ikke enset dem. I dag er Norges økonomiske samkvem forholdsvis beskjedent. Europa og USA er langt viktigere. Med en frihandelsavtale risikerer Norge å gjøre seg enda mer sårbar for kinesisk utpressing. Ja, for Kina er en utpresser. En frihandelsavtale med dette landet er ikke bare en teknisk affære, men en politisk sak.
I dag har en stort antall norske bedrifter samkvem med Kina. Enkeltvis kan avtalene synes små, men summen av dem kan bli så stor at Norge havner i skvis.
Det betyr ikke at Norge skal avstå fra å samarbeide med Kina på områder av felles interesse. Som utenriksminister Anniken Huitfeldt så riktig sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget 22. mars: ”De store globale utfordringene i vår tid kan ikke løses uten Kina.” Regjeringens oppgave består i å avklare hva som er viktig og uviktig i samarbeidet med Kina. Å importere enda flere produkter av dårlig kvalitet er eksempelvis lite viktig. Det er heller ikke miljøvennlig. Kanskje er det heller ikke klokt å oppmuntre enda flere kinesiske entreprenør og investorer til å engasjere seg i Norge.
Vår nye næringsminister Jan Christian Vestre har varslet at Norge vil ta seg god tid i frihandelsforhandlingene. ”Vi er i gang med å sette oss godt inn i temaene det forhandles om”, sa han til NTB 31. januar. Det er betryggende. Men enda bedre vil det være om regjeringen putter Kina-dokumentene i en skuff og lar dem gulne der.
Norge er et lite land med bare 5,5 millioner innbyggere. Vår økonomiske fremtid bør ligge i et tettere samarbeid med Europa, et kontinent med 750 millioner innbyggere, og med USA og andre demokratiske land. Antakelsene om at vi trenger Kina for å overleve, står ikke til troende. Hva levde vi av før Kina åpnet seg mot verden?
I både EU og USA pågår en nyorientering av forholdet til Kina. Det er ikke snakk om å koble det demokratiske Vesten fra diktaturet i øst, men å gi samarbeidet et mer realistisk innhold. Distanse er et nøkkelord. Derfor har EU-parlamentet lagt en fremforhandlet investeringsavtale med Kina på is. Og derfor arbeider Biden-administrasjonen på spreng med å begrense USAs eksponering overfor Kina. At den politiske utviklingen har gått fra vondt til verre under president og partisjef Xi Jinping, er et avgjørende moment.
Undertrykkelsen av uigurene en opprørende, men i realiteten er hele Kina et menneskerettighetsproblem. Alle landets innbyggere, mer enn 1,4 milliarder mennesker, utsettes for en overvåking uten historisk sidestykke. Med stadig mer avansert teknologi akter regimet å fotfølge enhver undersått fra vugge til grav. Vi vet ikke om det vil lykkes, men intensjonen er ikke til å ta feil av.
Russlands invasjon av Ukraina har vært en vekker for hele den vestlige verden, også for Norge. Mennesker som har slitt med å se forskjell på demokrati og diktatur, har med ett fått noe å tenke på. Men hvor mange har fått med seg Kinas daglige propagandadoser for Vladimir Putin? Det offisielle Kina ser med stor forståelse på Russlands invasjon og slår ned på enhver som våger å kritisere den russiske diktatoren. De to landene har til og med kunngjort at de står skulder ved skulder og at de imøteser en ny æra av fruktbart samarbeid.
Likevel ønsker den norske regjering mer økonomisk samkvem med Kina. Forstå det den som kan.
