Nei da, dette er ikke min kusine i Rennebu. Derimot en kinesisk konkubine malt av den italienske jesuitten Giuseppe Castiglione. Han arbeidet ved keiserhoffet i Beijing på 1700-tallet og portretterte både keiseren selv og tallrike andre. Konkubiner var et fast innslag ved keiserhoffene i Kina i mer enn to tusen år. Mange av kvinnene kunne få stor makt i kraft av sin skjønnhet. Denne skjønnheten lengtet visstnok hjem så lenge hun levde. Du kan lese mer om henne ved å søke på Wikipedia («Fragrant Concubine»).
Etter å ha finlest Kinas historie i femti år mener jeg å kunne utrope Xuanzong, keiser på 700-tallet, til den herskeren som skaffet seg flest konkubiner. Rundt førti tusen! Litt av forklaringen må være at han ble sittende på tronen i 44 år. Konkubiner kunne ikke avsettes, og med årene kom stadig flere til, de fleste som gaver fra fjern og nær. Da Xuanzong nærmet seg de seksti, hadde han mistet all interesse for dem, og forholdet til dronningen var heller ikke så heftig som før. Men så kom en ubegripelig vakker kvinne inn i hans liv. Yang Guifei var som hentet ut av eventyret. «Ett blikk fra henne er nok til å ruinere en hel by, og enda ett er nok til å ødelegge et helt land,» skal han ha sagt.
Fra da av var det bare han og henne, og Xuanzong begynte å forsømme pliktene sine. For Yang Guifei og hennes klan bød keiserens likegyldighet på uante muligheter. I det vakuum som oppsto, ble landet hjemsøkt av et blodig opprør. Opprørerne hevdet at Yang Guifei var årsaken til folks elendighet. Keiserens vaktstyrke fikk også nok. «Ingen av oss vil forsvare deg før Yang Guifei blir henrettet!» Xuanzong forsøkte å snakke vaktsoldatene til rette, til ingen nytte. Tynget av sorg innså han at hun måtte ofres, hvis ikke kunne han selv bli drept. Med keiserens samtykke ble Yang, nå 37 år gammel, ført til en paviljong hvor hun hengte seg i et pæretre. Et hvitt silkeskjeft gjorde jobben.
Antallet konkubiner som de kinesiske keiserne omga seg med, kunne variere. Noen nøyde seg med færre enn tusen, andre hadde flere tusen. Konkubinene ble plukket ut av keiserlige «speidere» som oppsøkte byer og landsbyer over hele landet. For å passere nåløyet måtte de gjennom tallrike prøver. I tillegg til å være ranke, vakre og fysisk plettfrie (jomfruer må vite) måtte de kunne føre seg uklanderlig, servere te, brodere, synge, danse, konversere, kurtisere - og elske. Kvinner med dårlig kroppslukt og dårlig ånde, og som snorket om natten, ble automatisk diskvalifisert.
Wu Zetian besto prøvene med glans. Hun ble født i år 624 og klarte, etter talløse intriger, å utmanøvrere alle hoffets menn og selv bli monark. Keiserinne Wu styrte med myndig hånd i femten år, fra 690 til 705. Kinesiske historieskrivere har opp gjennom tidene omtalt henne i nedlatende ordelag. Andre har hevdet at hun i løpet av sin styretid gjennomførte en rekke reformer til beste for folk flest.
På 1800-tallet dukket en annen kvinne, Yeheanara, opp på Kinas på politiske scene. Hun ble født i 1835 og tilhørte mandsjufolket, som på den tiden styrte landet. Som sekstenåring ble hun konkubine i Den forbudte by. Før keiseren døde i 1861, fødte hun hans eneste sønn, hvilket ga henne stjernestatus. De neste årene til sin død i 1908 var Yeheanara, bedre kjent som enkekeiserinne Cixi, Kinas virkelige hersker. Også hun fikk et dårlig ettermæle, ikke bare i Kina, men også i Vesten. Kineserne festet seg ved at hun styrte i en periode da keiserstyret gikk nedendom og hjem. Tre år etter hennes død ble landet republikk. I Vesten ble hun ansett som slu og ondskapsfull, og som den onde ånd bak det fremmedfiendtlige Bokseropprøret i år 1900.
Andre har påpekt at hun sto overfor en håpløs oppgave på grunn av Japans og de vestlige lands aggressjon, og at hun - tross alt - utviste betydelige lederegenskaper.
Der det var keiserlige konkubiner, var det også keiserlige evnukker - menn uten manndomskraft, med lyse stemmer og lett vaggende gange. Nå er de alle borte, skjønt i det nye Kina har «konkubinene» fått en ny vår. Nyrike kinesiske menn vet å ordne seg. Salig Mao var heller ikke skvetten. I hans usedvanlig brede dobbeltseng var det ofte liv og røre. Som Jung Chang og Jon Halliday skriver i sin bok «Mao. Den ukjente historien»:
«Den 9. juli 1953 fikk hæren ordre om å velge ut unge kvinner fra underholdningstroppene for å danne en spesialtropp innenfor livgarden. Alle som hadde med saken å gjøre, visste at troppens hovedfunksjon var å være leverandør av sengekamerater til Mao. Hærsjef Peng Dehuai kalte det utvelgelse av keiserlige konkubiner ... I tillegg til sangere og dansere ble sykepleiere og hushjelper plukket ut til Maos villaer, slik at han til enhver tid hadde et galleri med kvinner, hvorfra han kunne velge ut hvem han hadde lyst til å ligge med.»
Lese mer?
Naturligvis min nye bok «Kina på 200 sider» (Kagge forlag). En annen bok jeg har skrevet, «Midtens rike. En vandring i Kinas historie», egner seg utmerket for lesere som tåler mer enn 600 sider.
