Mens bygging av alt fra sykehus til motorveier til kunstmuseer kan ta årevis i demokratier som Norge – ofte med dragkamper (og omkamper) politiske partier imellom og langtrukne høringer og dialog med berørte parter – viser altså det kinesiske regimet tilsynelatende stor handlekraft i møte med krisen. Kanskje er det ikke så dumt likevel, da, med et «handlekraftig» regime som kan kjøre over motstand, mobilisere landets ressurser og effektivt sette i verk tiltak for å oppnå målene sine?
Kanskje er det noen fordeler med diktaturer likevel?
