Sentralt i striden står Kinas ambassadør i Sverige, Gui Congyou, som har gjort det til en vane å slå i alle retninger. Han hevder at svenske medier blander seg inn i Kinas «indre anliggender» ved å kritisere landet. Som han uttalte til svensk fjernsyn i forrige uke: «Vi byr våre venner på god vin. Våre fiender skyter vi med haglegevær.» Selv om uttalelsen ikke var alvorlig ment, bidro den lite til å dempe gemyttene.
Kinesiske ambassadører i utlandet har hatt for vane å ligge nokså lavt. Men det kan det bli slutt på etter at landets utenriksminister, Wang Yi, forleden oppfordret dem til å vise mer «kampvilje». Det var Wang Yi som tok vår egen utenriksminister Børge Brende i skole for tre år siden. Norge og Kina forhandlet da om en avtale om «normalisering», etter at Norge hadde vært i den kinesiske «fryseboksen» i seks år. Forhandlingene endte med at en svak Brende gikk med på å underskrive et dokument hvor Norge resignerte på alle punkter, for øvrig til stor bestyrtelse for embetssstanden i UD.
Det er ennå uklart hvilke straffetiltak Kina vil iverksette mot Sverige. Allerede nå er det på det rene at kulturminister Amanda Lind vil bli nektet adgang til Kina. Den svensk-kinesiske samhandelen har økt sterkt i flere år, og Kinas investeringer i Sverige anslås til rundt 60 milliarder svenske kroner.
Kong Carl Gustav avlyste i fjor et planlagt besøk i Kina. Avlysningen ble begrunnet med den uklare regjeringssituasjonen i Sverige og forsøkene på å danne ny regjering. Den virkelige grunnen var muligens den uløste Gui Minhai-saken.
I mars i år advarte Kina sine egne borgere mot å reise til Sverige på grunn av «sikkerhetssituasjonen» i landet.
Striden mellom Sverige og Kina er en god illustrasjon på det kinesiske regimets manglende toleranse. Det skal lite til før det går i vranglås og truer ulydige land med straffereaksjoner. Desto mer underlig er det at vår egen regjering ønsker å gjøre Norge mer avhengig av Kina. Vi ønsker mer handel og mer kontakt på alle plan. Det demokratiske India, en annen stormakt med rundt 1,4 milliarder innbyggere, får stort sett seile sin egen sjø. Dukker det opp en norsk minister eller statssekretær i New Delhi, er det nærmest en sensasjon.
I 2020 vil Norge og Kina etter all sannsynlighet bli enige om en frihandelsavtale. En slik avtale vil gjøre det lettere for norske næringsaktører å få adgang til det kinesiske markedet. Men den vil også gjøre det lettere for kinesiske aktører å få adgang til vårt. Avhengigheten som oppstår, vil gjøre oss enda mer sårbare for kinesisk press.
