mandag 9. desember 2019

Torbjørn Færøvik: Dalai Lama ble hyllet for tretti år siden. Men i dag?

Tretti år er gått siden den 14. Dalai Lama mottok Nobels fredspris i Universitetets Aula. Begivenheten har festet seg til minnet mitt, for jeg satt i salen. Riktignok bak en damehatt som var så altfor bred. Jeg husker den velformulerte talen til Egil Aarvik, Nobelkomiteens formann, prisvinnerens takketale og Valenkorets vakre sang. Tibetanernes religiøse leder fikk prisen for sin langvarige ikke-voldelige kamp. ”Vold avler bare mer vold og lidelse. Vår kamp må derfor være ikke-voldelig og uten hat”, sa han.


Seremonien fant sted i skyggen av opprøret i Beijing samme år. Et stort antall unge kinesere ble drept da opprøret ble kvalt av ”Folkets frigjøringshær”.

Dalai Lama flyktet til India i 1959 sammen med flere titusener andre tibetanere. Livet i fremmed land har vært både vanskelig og lett. Lett fordi han har levd under de indiske myndighetenes beskyttelse. Vanskelig fordi han hele tiden har lengtet hjem. Ikke til det Tibet har forlot, heller ikke til dagens tilstand, men til et fjellrike hvor tibetanerne kan puste lettere. Derfor har han gang på gang forsøkt å komme i dialog med lederne i Beijing.

Det selvstyrte regionen Tibet er nesten fire ganger større enn Norge. Folketallet ble i 2014 anslått til nesten 3,2 millioner. Av disse var 90 prosent tibetanere og 8 prosent han-kinesere. Tallene er ikke nødvendigvis korrekte. Uansett er tibetanerne i stort flertall. I praksis har de imidlertid liten eller ingen innflytelse på utviklingen i sitt eget fjellrike. De føler seg diskriminert og opplever seg som annenrangs borgere.

På papiret står det at Tibet har selvstyre. Dessverre eksisterer det bare på papiret. I virkeligheten styres tibetanerne av det kinesiske kommunistpartiet. Dalai Lama ønsker ikke å løsrive Tibet fra Kina, men å fylle det formelle ”selvstyret” med reelt innhold. Det vil ikke de kinesiske lederne. De vil ikke engang ha noen kontakt med mannen de omtaler som ”forræder”, ”splittelsesmaker” og ”ulv i fårepels”.




Dalai Lama er ikke like aktiv som før. Han fylte 84 år i juli og må ta mer hensyn til sin alder. Flere kortvarige sykehusopphold har utløst spekulasjoner om hans helse. Likevel har han et program som kan ta pusten fra de fleste. De siste ukene har han opptrådt flere steder i det sørlige India. Tidlig neste år finner vi ham i Bodhgaya, hvor Buddha ifølge overleveringene ble en ”opplyst”. Hans utenlandsreiser er dessverre blitt færre, delvis fordi mange land ikke lenger ønsker ham velkommen. Norge er ett av dem. Etter at regjeringen ”normaliserte” forholdet til Kina i 2016, er den avskåret fra å gjøre noe som skader samarbeidet med diktaturet.

Dalai Lama har i årenes løp vist en forbløffende evne til å tilpasse seg tiden. Han er ikke bare opptatt av tibetanernes sak, men også de store globale utfordringene. Han kommuniserer godt med unge mennesker og bruker både Facebook og Twitter til å formidle sine budskap. Han er særlig opptatt av miljøet og deler Greta Thunbergs dype uro.

Som han twitret 5. desember:

”Å ta vare på vår egen Jord kan sammenliknes med å ta vare på vårt eget hjem. Vi kan ikke lenger utnytte Jordas ressurser – skogene, vannet, luften og mineralene – uten tanke på kommende generasjoner. Jeg støtter unge menneskers protest mot regjeringers manglende tiltak mot klimakrisen.”

Også Tibet er hardt rammet. Fjellrikets store brelandskap omtales som ”Den tredje pol”. Her finner vi kildene til noen av de største elvene i Asia, som Yangtsekiang, Guleelva og Mekong. Kinas kolossale forbruk av kull har tvunget breene på retrett. I 2002 fulgte jeg Yangtseelva fra utløpet til kilden, en strekning på 632 mil. Kilden lå i et goldt landskap 5500 meter over havet. Etterpå skrev jeg boken ”Kina – En reise på livets elv”. Ved selvsyn kunne jeg konstatere at snøen ikke bare var hvit, men også grå og svart.

Innvandringen av han-kinesere har også vist seg å ha negative følger. Både flora, fauna og dyreliv er under press på grunn av uvettig menneskelig atferd.

Den 14. Dalai Lama har i alle år vært et enestående samlingspunkt for sine landsmenn både i og utenfor Tibet. Lederne i Beijing er såre klar over at han er høyt elsket. Derfor betraktes han som så farlig. I Tibet forbys innbyggerne å eie eller vise fram bilder av ham. I hovedstaden Lhasa overvåkes tibetanerne av politi, soldater og flere tusen kameraer. Det minste tilløp til opposisjon straffes hardt. Rundt 160 tibetanere, mange av dem munker, har de siste ti årene svart med å brenne seg selv til døde. Den siste selvbrenningen fant sted for bare to uker siden.

Til tross for sin opphøyde status vil også Dalai Lama dø. Hans sorti vil med stor sannsynlighet utløse en bitter strid mellom tibetanerne og regimet i Beijing. For hvem skal etterfølge ham og bli den 15. i rekken? Tibetanerne har århundre gamle prosedyrer for hvordan utvelgelsen skal skje. Det affiserer ikke de kinesiske lederne, som selv vil bestemme hvem som blir den neste. Slik vil de robbe tibetanerne for nok en tradisjon, den kanskje kjæreste de eier.

”Dalai Lamas reinkarnasjon er en sivilisasjonskamp mellom kineserne og tibetanerne om hvem som skal kontrollere den tibetanske buddhismen”, sier Amitabh Mathur, mangeårig Tibet-rådgiver for den indiske regjeringen. ”Den handler ikke bare om et individ, men om hvem som skal lede tibetanerne.”

Tretti år etter at Dalai Lama ble hedret med Nobels fredspris, faller det naturlig å minne om norske politikeres luner. I 1989 var det bred politisk enighet om at han fortjente prisen. Politikere fra alle partier sto i kø for å trykke hans hånd. Stortingets Tibetforening ble stiftet. Høyres Børge Brende var i flere år foreningens leder. Ved en anledning sto han på Eidsvolls plass med ropert og talte Tibets sak. Så ble han utenriksminister. Dermed ofret han Dalai Lama for det han må ha oppfattet som en høyere sak, nemlig vennskapet med Kina.

I 2010 gikk prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Da seremonien var over, konkurrerte partilederne om å rose den verdige vinneren for åpen mikrofon. Ja, verdig var han den gang. Men i dag?