Hun kvier seg ikke for å snakke nedsettende om dagens politikere. De er noen kjeltringer alle sammen. Men Dubček får passere. I 1968 ga han støtet til Praha-våren. Som leder av det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet tok han til orde for en sosialisme med «menneskelig ansikt». Det ble i meste laget for Kreml-ledelsen. Alle Warszawapakt-landene minus Romania og Albania deltok i invasjonen som fulgte - en styrke på 250 000 mann. Dermed ble våren avløst av vinter. Men som Dubček skal ha sagt: «Selv om du rykker opp blomstene med roten, kan du ikke hindre våren i å komme.»
Dubček ble avsatt som leder av kommunistpartiet i april 1969 og erstattet med den Moskva-tro Gustáv Husák. De neste årene arbeidet han i den slovakiske skogforvaltningen - en anonym stilling i et lukket land. Utenlandske journalister som forsøkte å spore ham opp, ble møtt av en mur av uvilje. Han var for travel i sin nye stilling, ble de fortalt. Dessuten ønsket han ikke å snakke med noen.
Den etterlengtede våren skulle komme i 1989, da med Václav Havel i hovedrollen. Havel var kjent som forfatter og dissident. Men også Dubček fikk sole seg i glansen fra massenes jubel. Etter å ha levd i skyggenes dal under det forhatte Husák-regimet, ble han omfavnet av Havel og senere valgt til president i nasjonalforsamlingen.
Dubček var slovak. Da tsjekkere og slovakere tidlig på 1990-tallet begynte å drøfte muligheten av å dele Tsjekkoslovakia i to, rynket han på nesen. Han likte det ikke. Men skilsmisseforhandlingene lot seg ikke stanse. Selv om de to folkene hadde mye til felles, ønsket de å gå hver sin vei. Slik oppsto Tsjekkia og Slovakia som selvstendige stater i 1993. Året før ble Dubček drept i en bilulykke. Mange mener at den skjedde under mystiske omstendigheter. Dubček skulle fem dager senere ha vitnet i en rettssak mot flere KGB-agenter. Ønsket noen å rydde ham av veien?
Ulykken ble gransket av slovakisk politi, som henla saken åtte år senere.
Om to år er det 100 år siden Alexander Dubček ble født. Slovakene forbereder seg på en verdig markering. Han var et barn av sin tid som lenge fremsto som en hard kommunist. Det var jo derfor han klarte å stige til topps i kommunistpartiet. Men han var også en følsom mann som evnet å lytte til andre og fange de nye signalene i tiden. Derfor står han støtt på sin sokkel på borghøyden i Bratislava.
Kinas nye solkonge, Xi Jinping, kan med fordel studere Tsjekkoslovakias historie, ja historien til alle de tidligere «østblokklandene». Siden han kom til makten i 2012, har Xi satt sitt land i revers. I stedet for å liberalisere har han valgt å stramme til. Han er Kinas Husák. Han har til og med sørget for å endre grunnloven og partistatuttene, slik at han kan forbli solkonge på livstid. Snakk om å være bakstrebersk. Kanskje vil han havne på en eller annen sokkel etter sin død. Kanskje han til og med blir balsamert og lagt side om side med formann Mao. Men elsket blir han ikke.
