onsdag 31. juli 2019

Torbjørn Færøvik: Hongkongs storhetstid er forbi




Ingenting blir som før i Hongkong. «Det største pustehullet øst for Suez» står i fare for å bli som resten av Kina. En by med en kuet befolkning, overvåket og styrt fra Beijing. Tilstramningen har pågått i lang tid, og ingen kraft kan stanse den. Ikke en gang de sinte folkemassene som de siste ukene har flommet gjennom byens gater. Kina sitter på alle kortene. Situasjonsbildet kan minne om Beijings i 1989, da flere hundre tusen mennesker demonstrerte på Den himmelske freds plass i seks uker. Til slutt grep Makten inn, og stillheten senket seg over byen. Det samme kan skje i Hongkong.


Av Torbjørn Færøvik


Usikkerhet avler pessimisme. I forrige uke var Allan Chan en av mange som sto i kø utenfor Canadas konsulat i Hongkong. «Jeg vil ut og vekk,» sa den høyt kvalifiserte IT-spesialisten og stirret inn i kameraet til Hong Kongs TVB News Channel. «Hvis Canada ikke vil ha meg, prøver jeg Australia eller et annet land. Jeg reiser egentlig hvor som helst.»

Andre køståere uttrykte seg på samme vis. Hongkong har de siste årene opplevd en urovekkende hjerneflukt. Den siste tids hendelser vil uten tvil forsterke denne tendensen. Rundt 25 000 innbyggere emigrerte i fjor. De fleste var høyt utdannede. I år blir det langt flere. Små og store selskaper som lenge har ansett Hongkong som en sikker havn, føler seg også utrygge. Noen har allerede reist sin vei og etablert seg i Singapore. Andre sier de er i tenkeboksen. «Et så finstemt system som vårt er avhengig av stabilitet og forutsigbarhet. Det har vi ikke nå,» fastslår visepresidenten i byens handelskammer.

Men affiserer det lederne i Beijing? Kanskje ikke så mye som mange vil tro. Det kinesiske kommunistpartiet har en lang tradisjon i å ofre gode hoder, vekstrater og milliardverdier på politikkens alter. Som partiorganet Folkets Dagblad formulerte det forleden: «Politikken skal styre alt vi gjør.» I går fulgte avisen opp med å anmode Hongkong-politiet om «kraftfull opptreden» for å stanse uroen. Det viktigste for Kina er at territoriet forblir en del av «moderlandet». Prisen er mindre viktig.

Hongkong har vært elsket og beundret i 200 år. «Åsene her er like grønne som hjemme. Jeg må dog konstatere at havnen er beskjeden, og at stedet fremstår som en fiskerlandsby,» skrev en brite som gikk i land tidlig på 1800-tallet. Før århundret var omme, var landsbyen og områdene rundt innlemmet i det vidstrakte britiske imperium.

Storhetstiden varte i mindre enn hundre år. Byen ble et livlig finanssentrum i Asia og et pustehull for frie ytringer. Da britene tilbakeførte territoriet til Kina i 1997, var avtalen klar: Innbyggerne skulle få beholde sine friheter i ytterligere 50 år, til 2047. I dag er tilliten til Beijings løfter på et bunnivå. Meningsmålinger viser at et stort flertall av innbyggerne ikke lenger oppfatter seg som «kinesere», men «hongkongere». Slikt får alarmklokkene til å ringe i Beijing. Under den største av demonstrasjonene i juni deltok nesten to millioner av en befolkning på 7,5 millioner innbyggere.

Om uroen fortsetter og i verste fall øker, kan Beijing bli fristet til å gripe inn med fysiske maktmidler. Kina rår over et veltrenet mobilt politi som kan settes inn på kort varsel. Styrken har høstet verdifull erfaring i den vestlige Xinjiang-regionen, hvor de muslimske uighurene har ført en langvarig kamp for sine rettigheter. Ifølge flere Hongkong-aviser har mobile enheter allerede posisjonert seg på den andre siden av grensen, i naboprovinsen Guangdong.

Kinas militære forlegning i Hongkong består av rundt 10 000 soldater. Styrken rykket inn bare timer etter at territoriet ble innlemmet i Kina. I Hongkongs «mini-grunnlov» står det at lokalregjeringen kan be om «militær assistanse» hvis situasjonen krever det. Soldatene har hittil levd en diskret tilværelse på kasernene, skjønt i forrige måned holdt de en større øvelse som ble behørig omtalt i kinesiske medier. Flere tusen skuelystne fikk se de grønnkledde løpe gjennom flammer og utføre ulike nærkampkunster. Fly og marine deltok også i maktdemonstrasjonen.

Kinas offisielle nyhetsbyrå skrev at formålet var å forbedre soldatenes evne til å handle i nødsituasjoner. Hensikten med omtalen var åpenbar: De kinesiske lederne ville minne om at de har «noe» i bakhånd.

En talsmann for Kinas forsvarsdepartement fastslo kort etter at bruk av militær makt ikke kan utelukkes. Han minnet om at det juridiske grunnlaget er på plass. Uttalelsen utløste et vell av spekulasjoner i Hongkong-pressen. Samme dag kunngjorde kinesiske medier at tidligere statsminister Li Peng var død. Li huskes av mange som «Slakteren på Den himmelske freds plass». I den likelydende nekrologen som ble trykket i flere partiaviser, ble han hyllet som «en lojal kommunistisk kriger». De kinesiske lederne har aldri villet beklage at militære styrker ble satt inn mot de våpenløse demonstrantene.

I Hongkong har opposisjonen varslet nye demonstrasjoner. Mange frykter at de kan bli heftige og prege byen i lang tid fremover. Riktig ille kan det bli hvis voldelige elementer blander seg inn og egger til strid. For ni dager siden stormet maskerte menn inn på et lokaltog og gjøv løs på passasjerer som var på vei hjem fra en demonstrasjon i byens sentrum. Banden slo vilt rundt seg med stokker og slagvåpen. 45 av ofrene måtte behandles på sykehus, blant dem en høygravid kvinne. Også blant demonstrantene finnes krefter som vil ha «action». Da de raserte Hongkongs lovgivende forsamling og senere gikk løs på bygningen til Kinas offisielle representasjon, reagerte Beijing med dirrende harme.

Hongkong tåler ikke særlig mer. «Tilsett litt bensin, og vår elskede by vil brenne av hat,» skrev en lokal kommentator før helgen.

Inntil videre ber lokalregjeringen om ro. Skal den bli hørt, må den komme opposisjonen i møte ved å trekke tilbake det omstridte lovforslaget som utløste demonstrasjonene, ikke bare muntlig, men formelt. Dernest må Kina utøve sin makt i territoriet med langt større varsomhet. Mange frykter at Beijings offensive ledere mangler den kløkt som skal til for å unngå mer bråk. I så fall kan Hongkong bli åsted for det som noen har omtalt som utenkelig: militære styrker mot folket.


Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 30.07 2019