«Disse mine landsmenn i sør, hvorfor kan de ikke oppfylle sine plikter og respektere meg som den høyeste autoritet?», klaget en av Kinas keisere for nesten tusen år siden.
Kinas historie er en fortelling om lange perioder med fred avbrutt av opprør og krig. Opprørene oppsto ofte i landets utkanter. Da keiserstyret endelig falt, i 1911, skjedde det etter mange års misnøye i de sørlige provinsene. «Himmelen er høy, og keiseren bor langt borte», er et velkjent kinesisk ordtak, særlig blant innbyggerne i sør.
Torbjørn Færøvik, forfatter
Den siste tids uro i Hongkong utgjør ingen trussel mot dagens sentralmakt, men illustrerer likevel makthavernes problemer med å hevde sin autoritet i viktige deler av landet. I tillegg til Hongkong peker Taiwan, Xinjiang og Tibet seg ut som spesielt utfordrende. Ingen av dem vil danse etter Beijings pipe. Innbyggerne i Hongkong omtaler seg helst som hongkongere, ikke kinesere. På Taiwan vil de være taiwanere, i Xinjiang uighurer og i Tibet tibetanere.
Kina er en mosaikk av folkeslag og kulturer. Selv han-kineserne, den dominerende folkegruppen, oppviser ulike kulturelle særtrekk. Mens flertallet av dem snakker mandarin-kinesisk, uttrykker mer enn 100 millioner innbyggere i sør seg på kantonesisk, et ganske annerledes talespråk.
De kinesiske kommunistene har anerkjent Tibets og Xinjiangs annerledeshet ved å gjøre dem til «selvstyrte regioner». Men selvstyret har aldri vært noe annet enn en talemåte. Tibetanerne har helt siden «frigjøringen» opplevd seg som annenrangs borgere i sitt eget land. Dalai Lamas viktigste krav til de kinesiske lederne er at selvstyret må bli reelt. Det samme krever de rundt ti millioner uighurene i Xinjiang, som nå gjennomgår sine største prøvelser i siden Folkerepublikken Kinas tilblivelse i 1949.
Hongkong ble tilbakeført til Kina i 1997 etter nesten hundre års britisk styre. Avtalen som briter og kinesere ble enige om, var klar: Hongkongs skulle få styre seg selv i 50 år uten innblanding fra Beijing. Eneste unntak var forsvars- og utenrikspolitikken. Den tilsynelatende rause ordningen ble kalt «ett land, to systemer», og Hongkong fikk status som «spesiell administrativ enhet» i Kina.
Men det gikk ikke lenge før Beijing begynte å legge føringer for byens politiske ledelse. Folkets frigjøringshær etablerte seg med en veltrimmet bataljon, og kommunistpartiet begynte å operere i det skjulte. «Offisielt finnes det ikke noe kommunistparti i denne byen, men alle vet at det eksisterer,» sier Kina-eksperten Willy Lam ved University of Hongkong. Ikke bare de lokale politikerne, men også akademikere og andre merker det daglige «trykket» fra Kina.
Demonstrasjonene som har rystet byen de siste ukene, kom som et klimaks på en lang utvikling. Hongkongs innbyggere har mang en gang i årenes løp toget gjennom gatene i protest mot Kina. Den forrige store mønstringen, i regi av «Paraplybevegelsen», fant sted i 2014. De kinesiske lederne ville påtvinge Hongkong en begrenset valgordning som mange reagerte mot.
Denne gang ble uroen utløst av et lovforslag som ville ha gitt Kina en mulighet til å rettsforfølge hongkongere. Problemet er at Kina, i rak motsetning til Hongkong, ikke har noe rettsvesen i vår betydning av ordet. Domstolene dikteres av partiet, og tusener henrettes hvert år. Dermed var begeret fullt.
Da hjelper det lite at Carrie Lam, Hongkongs kvinnelige leder, bedyrer at lovforslaget var hennes påfunn, og ikke Kinas. Poenget er at byens innbyggere har minimal tillit til «keiseren» og ellers vil være i fred.
Aktivisten Joshua Wong (22), som ble løslatt fra fengsel for ti dager siden, sier at den siste tids hendelser har radikalisert en hel generasjon. Kanskje har han rett. Kinas ledere har uansett fått et varsel om at de ikke kan gjøre hva som helst i Hongkong uten å utløse i et folkeopprør. Mens tibetanerne og uighurene lar seg holde i sjakk, i hvert fall inntil videre, er det moderne og tett befolkede Hongkong en langt farligere heksegryte.
Det betyr at Kinas ledere må forberede seg på å trå mer varsomt i den tidligere kronkolonien. Samtidig må de unngå å fremstå som svake, for slikt fanges lett opp av kinesere andre steder som ønsker å tale Beijing midt imot. Selv om vi hører lite om dem, hjemsøkes Kina til stadighet av mindre folkelige protester mot regimet.
Mens demonstrantene i Hongkong tar en tenkepause, retter mange blikket mot Taiwan, som i praksis skilte lag med Kina i 1949. Øya har bare 25 millioner innbyggere, men har i alle år klart å motstå Beijings tilbud om å bli gjenforent med «moderlandet». Taiwan har i likhet med Hongkong en velutviklet økonomi og en høyt utdannet befolkning. I valg etter valg har innbyggerne vist at de er i stand til å praktisere demokrati.
Øya styres for tiden av et sterkt Kina-kritisk parti ledet av president Tsai Ing-wen. Mange tror at hun har styrket sine sjanser for gjenvalg til neste år etter hendelsene i Hongkong. Tsai har en god venn i president Trump, som er opptatt av hevde USAs interesser i et Asia som påvirkes stadig mer av Kina.
USA anerkjenner ikke Taiwan som selvstendig stat, men insisterer på at Kina må avstå fra å bruke våpenmakt mot øya. Lederne i Beijing svarer at det bestemmer de selv, siden de anser den som en kinesisk provins. Under Trump har USA trappet opp det militære samarbeidet med Taiwan, og mer er i vente. Amerikanske talsmenn røpet tidligere i denne måneden at USA er klar til å forsyne øya med våpen til en verdi av to milliarder dollar. Nyheten vakte sterke reaksjoner i Beijing, men her, som i Hongkong, må de kinesiske lederne bare finne seg i ydmykelsen.
Tilfellene Hongkong og Taiwan viser at det er grenser for Kinas makt. Når mange nok reiser seg på samme tid, eller når mange nok finner seg en venn i USA, må selv Beijing strekke våpen. I Tibet og Xinjiang, derimot, kan de kinesiske lederne stort sett ture fram som de vil. Denne sommeren sitter rundt en million uighurer i fangeleirer i Xinjiang, i landet de betrakter som sitt. Og ingen bryr seg. Heller ikke Norge, som er mest opptatt av å gjøre business med diktaturet.
