tirsdag 14. mars 2017

Torbjørn Færøvik: Kina bortenfor skyskraperne



I morgen avsluttes vårsesjonen i Kinas nasjonalforsamling, og igjen skal landets nasjonalsang runge under det stjerneprydede taket i Folkets store hall. Forsamlingen teller rundt tre tusen medlemmer. Ingen er valgt i ordets egentlige betydning, og hvert av medlemmene, ikke minst ”de uavhengige”, er gransket og godkjent av partiets ledende organer. 

PR-messig sett fikk sesjonen en liten lovende start da internasjonale medier kunne gjengi en fersk rapport fra Hurun Global Rich List, som viste at formuen til de 209 rikeste medlemmene tilsvarer Sveriges brutto nasjonalprodukt. Deres samlede formue ble anslått til 507 milliarder amerikanske dollar. 


Kommunistpartiet har i de senere år arbeidet hardt for å trekke til seg landets fremste kapitalister. Anstrengelsene har åpenbart båret frukter. På listen over nasjonalforsamlingens rikeste troner Tony Ma, som skal være god for minst 20 milliarder dollar. Robin Lee, en annen komet, sitter på 12,4 milliarder. Victor Li, sønn av Hongkong-magnaten Li Ka Shing, er heller ingen smågutt. Før kongressen åpnet 5. mars, ankom de Beijing i sine respektive privatfly. På hotellene hvor de bodde, var bare de dyreste suitene gode nok for dem.

For Kinas rike og vellykkede er det viktig å holde seg inne med kommunistpartiet. Det gir dem beskyttelse og adgang til landets fremste ledere. Samtidig engasjerer et økende antall familiemedlemmer av partitoppene seg i big business. Vi snakker altså om en stadig heftigere toveistrafikk mellom parti og storkapital. Da de såkalte Panama Papers ble kjent for et år siden, kom det for en dag at svogeren til president og partisjef Xi Jinping hadde saltet ned en stor formue på Jomfruøyene. 

Til tross for sin rikdom har ingen av milliardærene gjort seg særlig bemerket på sesjonen. Partilederne har lagt beslag på all taletid. Rikingene har derfor benyttet noe av tiden til guanxi, til å knytte forbindelser og utforske nye investeringsmuligheter. For de av dem som ikke har investert i London, kan britenes hovedstad være det neste store målet. Dager før sesjonen begynte, kunne China Daily gledesstrålende fortelle at kinesiske investorer i januar kjøpte eiendom i London West End for en milliard dollar. Det er ny rekord. Og dette er bare begynnelsen.

Partisjef Xi ser gjerne at milliardærene bruker mer av pengene sine i Kina. For noen dager siden minnet han om at landet fremdeles har et stort antall fattige. Kinesiske myndigheter anser innbyggere som årlig tjener mindre enn 2300 yuan (2800 kroner) som fattige. Ifølge offisiell tall ble 12,5 millioner kinesere ”løftet ut av fattigdom” i året som gikk, men ennå lever 43,5 millioner under den fastsatte grensen. Partiets mål er å utrydde fattigdommen helt innen 2020.

Dessverre kamuflerer Kinas vedtatte fattigdomsgrense landets egentlige tilstand. Kinesere som har mindre enn åtte kroner å rutte med per dag, er ikke bare fattige – de er ekstremt fattige. Selv de som tjener to eller tre ganger så mye, sliter med å få endene til å møtes. Det betyr at Kina har langt flere fattige enn de offisielle tallene gir inntrykk av. 

Når vil til stadighet blir fortalt at Kina har ”løftet” flere hundre millioner innbyggere ut av fattigdom, fester det seg et bilde av en God Makt som på heltemodig vis trekker de fattige opp fra avgrunnen. Også her er er det betimelig med en korreksjon. For de fattige har også bidratt til sin egen fremgang, ja først og fremst dem, og ofte på tvers av myndighetenes hindringer. Kinas to hundre millioner migrantarbeidere er et godt eksempel. Deres forsakelser og slit lar seg knapt beskrive. 

På sesjonen i Beijing har noen av medlemmene fått sjansen til å ytre seg i såkalte paneldiskusjoner, på siden av kjedsommeligheten i plenum. Kinesiske medier har gitt oss noen drypp fra innleggene. En kvinne fra den fattige Guizhou-provinsen minnet om de rundt 65 millioner barn som vokser opp uten mor og far. I jakten på rikdom har foreldrene forlatt gård og grunn for å skaffe seg utkomme i byene. Barna blir overlatt til slektninger, andre vokser opp mer eller mindre alene. En annen snakket seg varm på vegne av de eldre. I en tid preget av oppbrudd og materielt jag føler de seg oversett. Mange har for lite å rutte med og har ikke råd til verken medisiner eller legebesøk.

En tredje taler dvelte ved miljøflyktningenes situasjon. Det er millioner av dem også. De flykter fra smog, giftige eller uttørrede vannkilder og utarmet jord. I Ningxia Hui, en ”selvstyrt region” i nordvest, har 1,2 millioner mennesker fått beskjed om å flytte. Jorda som holdt dem i live i generasjoner, orker ikke mer. Andre bryter opp fra de såkalte kreftlandsbyene, hvor forekomsten av kreft har vært urovekkende høy, trolig på grunn av myndighetenes miljøsynder. 

Partisjef Xi deltok i en av paneldiskusjonene og understreket at partiet må ”anstrenge seg enda mer” for å hjelpe de fattige. ”Vi lover høytidelig å avskaffe all fattigdom på landsbygda i løpet av de neste tre årene,” tilføyde han. Hvordan livet vil arte seg for dem som etter 2020 tjener ni eller ti kroner per dag, sa han ingenting om. Heller ikke OECD eller FNs mange spesialorganisasjoner har så mye å bidra med, opptatt som de er av formalisme og vilkårlig fastsatte fattigdomsgrenser. 

Så husk: Kina er mer enn skyskraperne i Beijing.