tirsdag 28. februar 2017

Torbjørn Færøvik: Ta en dispril mot Kina-feberen!


Skal si Kina-feberen raser i Norge for tiden. "Alle" skal til Kina nå, selv statsminister Erna Solberg, som i april reiser til det forjettede land i øst i spissen for en stor norsk delegasjon. Kanskje det er på tide å ta en dispril, etterfulgt av en dose sunn fornuft.


Etter at Norge "normaliserte" forholdet til Kina i fjor høst (merk deg hermetegnene), har norske aviser flommet over av artikler om Kina som et mulighetenes marked. Smilende næringslivsledere har stått fram på rekke og rad og fortalt om sine planer. Laksenæringen lever åpenbart i en lykkerus og ser på Kina som redningen for hele kyst-Norge. I de kommende årene skal verdens største diktatur frelse oss fra alt - fra arbeidsledighet, lavsesong i turistnæringen, høyere priser og muligens også det fordømte USA, som nå synes å være på feil spor.

Selv våre akademiske institusjoner er rammet av Kina-feber. Fra Trondheim meldes det at NTNU "ligger i startgropa" med "store Kina-prosjekter". NTNU har i mange år hatt et nært samarbeid med Kina. Da universitetets prorektor i 2011 ble spurt om han så noen betenkeligheter med å engasjere NTNU så sterkt i et land som Kina, svarte han: "Vi gjør i utgangspunktet ingen egne etiske vurderinger."

For bare tre måneder siden kunngjorde Kinas partisjef og president Xi Jinping at han ville gjøre alle landets universiteter til "urokkelige bastioner for kommunistpartiet". At det skal være så viktig å samarbeide med disse universitetene - på bekostning av frie universiteter i frie land - har jeg vanskelig for å forstå. Men når feberen tar overhånd, taper fornuften terreng. Selv har jeg alltid forbundet akademisk liv med frihet, uavhengighet og forsvar for den frie tanke. Hvis våre intellektuelle ikke klarer å tenke klart, hvem skal da kunne gjøre det?

Det er rart at Norge, et lite land med fem millioner innbyggere, ikke skal kunne klare seg uten Kina. For det er jo det vi blir fortalt. Erna Solberg sier det, Børge Brende og mange andre. Hvordan klarte vi oss før? Europa og USA er ikke lenger stort nok for oss. Spør de norske ambassadørene rundt om i Europa om de synes norsk næringsliv er nok på hugget i EØS- og EU-landene? Spør våre ambassadører i andre deler av verden. De fleste vil slå ut med hendene og gremme seg over at norske aktører er så lite til stede. Men til Kina skal vi. Til et land med et elendig rettsvesen diktert av kommunistpartiet, og hvor korrupsjonen florerer. Hvor mange hundre millioner, enn si milliarder, skal vi bruke på å bestikke kinesiske pamper og direktører for å komme i posisjon?

Et tett norsk økonomisk samarbeid med Kina er uklok politikk. Det gjør oss sårbare for utpressing. Regimet i Beijing viser til stadighet at det ikke nøler med å bruke økonomiske våpen mot andre land for å nå bestemte politiske mål. Hva lærte vi egentlig av Kinas opptreden overfor Norge fra 2010 til 2016? Ingenting?

De fleste forstår at et visst samarbeid med Kina er nødvendig. Landet utgjør vel tjue prosent av menneskeheten, og vi kan ikke trylle det bort. Men samarbeid med land av denne typen må være tuftet på forstand, og ikke den uforstand som regjeringen viste ved å signere den ytterst pinlige normaliseringsavtalen i fjor høst. En avtale helt uten gjensidighet - et viktig prinsipp i alt tosidig og flersidig avtaleverk. Mens Kina slapp unna med ikke å love noe som helst, forpliktet den norske regjeringen seg til å respektere Kinas "kjerneinteresser" og ellers støtte diktaturet etter beste evne. I farten kommer jeg ikke på en mer forkastelig avtale i nyere norsk diplomatisk historie.

Mens Erna Solberg forbereder sin reise til Beijing, kommer nye illevarslende rapporter om overgrep mot kinesiske dissidenter. Mange soner i fengsel, andre kidnappes ved høylys dag og føres bort til ukjent sted. Noen kidnappes til og med i utlandet. Den siste rapporten til China Human Righs Defenders er skremmende lesning, særlig de detaljerte beskrivelsene av hvordan kinesiske politiske fanger blir torturert. Kina er storprodusent av torturtredskaper og eksporterer slikt i stor stil til andre land. Kanskje et mulig tema for Erna Solberg når hun møter sin kinesiske kollega i april?

Og hva med Kinas suverene forakt for internasjonal lov og rett? I juli i fjor fastslo tvistedomstolen i Haag at landet ikke har noe "historisk krav" på 85 prosent av Sørkinahavet. Men regjeringen i Beijing står på sitt og fordømmer både domstolen og dommen, for Kina vet alltid best. Tør Erna Solberg fortelle sin motpart at Kina slett ikke alltid vet best, og at landet bør lytte mer til andre?