Endelig, "barnet" er født. Etter tre års arbeid har min nye bok, Orientekspressen - En vårreise, sett dagens lys. Med den gamle Orientekspressen som bakteppe nyter jeg livet hele veien fra London til Samarkand. En utvidet "orientekspress", med andre ord. Det ble en uforglemmelig reise full av inntrykk. Nå kan du lese om den - boken er på 500 sider.
Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å være i bevegelse, å oppdage seg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: ”Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på.” I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du har sett små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene.
For mer enn hundre år siden, i 1883, la Orientekspressen ut på sin første tur fra Paris til Istanbul, eller Konstantinopel som byen het til 1930. Togrevolusjonen i Europa på 1800-tallet åpnet helt nye horisonter. Mennesker som i århundrer hadde levd nokså innestengt i sine dalfører, fikk plutselig sjansen til å reise over lange avstander. De færreste dro til Istanbul, men noen gjorde det. Utferdstrangen resulterte i en strøm av reiseskildringer.
Så hvorfor skrive enda én? Fordi verden aldri er den samme, men fornyer seg hele tiden. Det er jo det som gjør det så spennende å reise, å se hvordan mennesker, kulturer og land endrer seg. Dessuten har hver reiseberetter sin måte å betrakte omgivelsene på. Den subjektive betraktningsmåten åpner for diskusjon og meningsbrytning, den skaper liv og stimulerer tanken.
Ideen til boken fikk jeg for fem år siden, på en togreise fra Asjkhabad i Turkmenistan til Astana i Kasakhstan. Underveis stanset jeg i forjettede Samarkand. Senere slukte jeg E. H. Cookridges bok Orient Express. The Life and Times of the World’s Most Famous Train fra første til siste side. I dag er Orientekspressen en saga blott, men toget lever. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke ta en ny tur på de samme skinnene, ikke fra Paris til Istanbul, men fra London til Samarkand, en forlenget Orientekspress med historien som bakteppe?
I 2013 utforsket jeg deler av ruten, året etter tok jeg nye etapper. Inntrykkene jeg formidler, er i hovedsak fra min reise i april og mai 2015, før den første store flyktningestrømmen fra Midtøsten og Nord-Afrika nådde Europa. Det betyr at de problemstillinger den har reist, ikke drøftes i denne boken. Ikke bare på grunn av tidsaspektet, men også fordi flyktningesituasjonen er høyst labil. Det som gjelder i dag, gjelder ikke nødvendigvis i morgen.
Jeg har med vilje forsøkt å veve inn litt gammel og ny historie fra hvert av landene, jeg understreker litt – lesere som ønsker å trenge dypere ned i materien, vil finne mye nyttig i andre bøker. Mange av dem står oppført i litteraturlisten bakerst i boken. Aserbajdsjan, Turkmenistan og Usbekistan er kjent for sine strenge regimer. Derfor har jeg endret navnene på guidene og flere andre som hjalp meg der.
Som vanlig står jeg i takknemlighetsgjeld til et stort antall mennesker: konduktører, kelnere, kakebakere, kaffeskjenkere, resepsjonister, skopussere, veivisere, drosjesjåfører, politimenn, intervjuobjekter og kokker med og uten blodflekker på ermene. Likeså mine hjemlige hjelpere, cand. philol. Elisabeth Færøvik, tidligere ambassadør i Aserbajdsjan og Georgia, Steinar Gil, journalist Oddvar Lind, politisk globetrotter Jens A. Riisnæs, historiker Jardar Seim og sist, men ikke minst Anders Heger, min positive og påpasselige redaktør i Cappelen Damm. Naturligvis er jeg selv ansvarlig for mulige feil.
Den som har reist mye og langt, oppdager at reisen aldri stanser. Scener brenner seg inn i minnet og spilles av gang på gang, de fleste er hyggelige. Bedre kan det ikke bli.
