-Hva er det med Vietnam? Hva er det med dette landet, som ble istykkerslått av kriger, den ene etter den annen - gjennom århundrer? spør Einar Kr. Holtet i sin ferske bok Verdens tøffeste folk. Han minner om at vietnameserne alltid har reist seg etter hver ny krig. Og nå gjør de det igjen. - Jeg har vært og jeg er nysgjerrig, skriver han. Holtet var i 1979 med på en redningsaksjon i Kinahavet som endte med at et stort antall vietnamesiske båtflyktninger ble reddet om bord i en norsk båt. Mange var barn. Han kunne høre de små hjertene slå gjennom dyvåte klær. Senere har han besøkt Vietnam flere ganger. I boken sin forteller han om det nye Vietnam. Her får du et utdrag fra den.
Ho Chi Minh lærte seg tidlig å opptre som «folk flest». Meget bevisst opptrådte han i kortbukser der andre statsmenn kom i mørk dress. Han ville oppfylle det som sosiale normer krevde av ham, i tråd med den gamle lære. Når han iblant tørket imaginære tårer med sitt blodrøde lommetørkle, var det ikke slik at en vestlig observatør kunne «avsløre» det som hykleri. Tvert imot var det i vietnamesisk forstand et uttrykk for riktige holdninger. En slags farsplikt i nasjonen.
Både Ho Chi Minh og hans etterfølgere i Hanoi har spilt på intuisjonene i de dype lag av folket. Det er lettere for et kommunistisk regime som det i Beijing eller Hanoi å holde på makten, enn det viste seg å være for etterkrigstidens marxistiske ledere i Moskva. En viktig forskjell er at lederne i Hanoi styrer med et «himmelens mandat», riktignok uten at de åpent innrømmer sin konfusianske sammenheng.
Barn i Vietnam blir ikke oppdratt til å følge vestlige prinsipper, men til å akseptere autoriteten hos ledende personer, også innad i familien. Livets krav i det tradisjonelle samfunnet var at en sønn skulle være lojal og følge sin fars påbud og eksempel. En hustru skulle oppføre seg slik ektemannen ønsket, spesielt hvis hans ønske var rett og forstandig. Og embetsmennene (mandarinene) skulle selvfølgelig adlyde sin keiser. Individuelle rettigheter var i gammel tid erstattet med plikt. Og plikten gikk fra far mot sønn – og fra de styrende til folket!
I dagens Vietnam blir det intuitivt lagt merke til, dersom regimet over lang tid praktiserer det motsatte av hva de styrende er forpliktet til gjennom internasjonal rett. I gammel filosofi har riktignok begreper som lov og rett en annen klang enn de har i dag, men i folket lever en sunn sans for plikt og forpliktelser. Hanoi vet at dersom regimets sosiale kontrakt ettertrykkelig brytes over tid, vil sirkelen igjen være sluttet. Det kan komme en tid for revolt. Intet er mer skremmende for makthaverne.
Etter franskmennenes og Japans undertrykkende fremferd i landet i første halvdel av 1900-tallet, var revolt et helt naturlig endepunkt, det som sluttet samfunnets sirkel etter den gamle lære. Det var dette punktet som knyttet sammen fortid, nåtid og fremtid for millioner av vietnamesere. Foran Tet-offensiven våren 1968 hadde Vietcong, som var den militære fløyen av den nasjonale frigjøringsfronten FNL i Sør-Vietnam, forberedt seg meget omhyggelig.
FNL-kadrer fra bataljonen som skulle angripe Saigon tok – ifølge rapportene – med seg sine medsoldater til et bestemt sted i skogen for å instruere og oppmuntre dem. Og der – hvor underskog var ryddet over et stort areal – viste de frem for soldatene hundrevis av likkister som var snekret for dem som kom til å bli drept i kampene om Saigon. Da soldatene hadde sett kistene, virket de gladere og hadde mindre frykt for å dø. Det ble på sett og vis en naturlig sak for dem, – en naturens orden.
Vietnamesisk kommunisme kunne fra starten basere seg på de rotfestede oppfatninger i folket. Man kunne simpelthen innpasse marxisme-leninismen i naturens orden (ly) og postulere at deres lære var «sannhetens vei», selv om den i virkeligheten var veien fra en blank løgn. Det som var tenkt å være folkets revolusjonære makt ble uten skrupler omgjort til partielitens diktatur. Denne kortslutningen er i våre dager stort sett gravlagt i offisielle uttalelser, men langt fra glemt.
Et autoritært regime kan bygge på autoritetens absolutter i Konfucius-filosofien, hvor respekt for autoritetene lå til grunn for å oppnå «sosial harmoni». Familiens overhode har helt naturlig krav på respekt. Og den respektbaserte harmoni i familien overføres enkelt til statsnivå. Regimet mener å ha krav på respekt fra den nasjonale «familie». Spørsmålet er så om gjensidigheten er til stede, den gjensidighet i respekt og harmoni som Konfucius så omhyggelig understreket. Det vil vise seg.
En av mine journalistvenner i Hanoi kan fortelle historier som tyder på at by-ungdommens respekt nå er i ferd med å smuldre. – Lærere, foreldre og samfunnet nærer frykt for den unge generasjonen, skriver 30-åringen til meg. – De voksne diskuterer spørsmål som moral, vold og sex blant unge, som kan være svært unge når problemene oppstår. De kan være 16 eller 17 eller 18 år, og noen helt ned i 14-års-alderen. Tenåringer snakker åpent og offentlig om sex. Og hva moralen angår, så er ungdommen i dagens Vietnam bevisst på sin frihet og likhet – og sine rettigheter. Mye mer i dag enn da jeg vokste opp, sier han.
Han stiller dagens realitet i relieff: – I gammel tid ble de unge oppdratt til å lytte, til å høre etter når de voksne snakket. De måtte lære leksene, uansett hva skolelæreren eller andre voksne mennesker sa til dem, uten å komme med motargumenter og diskusjon. I dag blir voksne motsagt. De unge diskuterer og krangler, kritiserer og står i – hvilket voksne ofte oppfatter som uttrykk for en ren protestholdning. – Mens lærere og foreldre før i tiden straffet sine barn ved bruk av vold, så kan de i dag ikke ty til vold som straff. I enkelte deler av landet, i avsidesliggende landsbysamfunn og i utkanten av storbyene, forekommer det fortsatt avstraffelse av denne typen. Men i et mer moderne Vietnam vet skoleelevene å håndtere den slags. De filmer alt med smarttelefonen og legger resultatet ut på internett. Derfor tror jeg mange lærere vil være meget forsiktige i sin omgang med barna, fortalte den unge journalisten.
– Og hva lærer elevene i timene? Skoleplanene er ikke særlig endret fra 1990-årene da jeg gikk på skolen, men nytt materiale er kommet inn, spesielt når det gjelder litteratur. De unge studentene jobber med verk fra nye forfattere. Disse bøkene handler ikke om krigen, men om livet og menneskelige forhold.
– Er krigstiden glemt? The American War – er den ute av øye og ute av sinn?
– Måten de unge vurderer krig på, spesielt The American War, er svært annerledes enn den var i min skoletid. De som ble født i 1980-årene følte hat mot USA. Tjue år senere finner vi at skolen underviser elevene på en helt annen måte. Krigstiden dominerer ikke, og den fremstilles ut fra ulike synsvinkler og synspunkter.
– Hva er de unges drømmer i Vietnam i dag? Hva er deres ambisjoner?
– Den store forskjellen fra før er at mange ønsker å studere i USA. Det gjelder ikke minst ungdom i Hanoi. Mange i hovedstaden ønsker å sende sine barn til USA i meget ung alder, for at de skal studere der. Det gjelder også elever som bare er på ungdomsskolenivå. Mange familier har de siste årene fått bedre råd og kan koste på barna sine en amerikansk utdannelse. Og selv om foreldrene ikke har slike økonomiske muskler, vil barna ikke sjelden prøve å finne utveier til å ta utdannelse i USA. Han konstaterer tørt at slike ambisjoner var sjeldne da han vokste opp.
– Ingen av oss, hverken barn eller voksne, kunne tenke på å studere i utlandet. Helt utenkelig!
Ungdommen som skal bringe samfunnet videre frem mot 2050 har «guts», sier han. – De har pågangsmot og mye å fare med. De har ofte de karaktertrekkene som skal til for å komme seg frem i verden. Ønsker man dette sterkt nok, vil man ikke gi opp! – Det er slike karaktertrekk landet behøver. Han fastslår som typisk for dagens unge at de er sterke, bevisste, åpne for ideer, besluttsomme og at de våger å handle.
– Jeg har mange venner i alderen 22 – 26 år, som allerede har bidratt til utviklingen her i landet. Noen av dem planlegger og tenker hele tiden – de vil etablere prosjekter som kan være innbringende både for seg selv, familien – og for landet. Mange er opptatt av saker som klimaendring, forretningsmuligheter for de unge – og det å forebygge voldstendenser i ungdomsmiljøene.
Journalistens beskrivelse av dagens situasjon etterlot meg i refleksjon. Ikke bare har han påpekt det åpenbare, at folk i Vietnam – overalt i landet – har en ny verden å forholde seg til ved hjelp av internett, filmer, TV-show og musikk. Men han har enkelt og greit forklart hvordan livsstilen, tenkningen og handlingene i dagens Vietnam er totalt forandret. Vietnam har på mindre enn tretti år utviklet et verdenssyn, hvor krig ikke lenger har noen plass, men hvor ungdom, utdannelse, kultur og økonomisk vekst prioriteres av den store hopen. Dette er et annerledes doi moi, som har funnet sted i vietnameserens hode og i hele hans familie. Intet mindre. Det er det kulturelle doi moi.
--------
Utdrag fra Einar Kr. Holtet: Verdens tøffeste folk. En bok om Vietnam, Svein Sandnes Bokforlag, Oslo 2016. Copyright.
