Av Torbjørn Færøvik, forfatter
I 1958 tok Mao initiativet til det som ble kalt Det store spranget fremover. Formannen ville ta en snarvei til det kommunistiske samfunnet. Flere hundre millioner mennesker ble mobilisert, til ingen nytte. I stedet for å realisere et jordisk paradis endte "spranget" i et inferno av lidelse og død. Ikke minst i Anhui-provinsen, hvor hele landsbyer bukket under for sulten. De som holdt ut lengst, levde av å spise hverandre. ”Noe av det verste som skjedde, var at foreldrene måtte ta stilling til hvem som skulle dø først,” het det i en rapport. ”Som regel falt valget på småjentene; guttene ble spart i det lengste. En mor kunne si til datteren sin: ’Snart skal du besøke din bestemor i himmelen.’ De sluttet å gi henne mat. Det eneste hun fikk, var vann. Straks datteren var død, ble hun uvekslet med den døde nabodatteren. Slik slapp foreldrene å spise sitt eget barn. De kokte kjøttet og lagde en slags suppe av det.”
Denne utvekslingen
av døde barn var ganske vanlig i Anhui-provinsen, skriver Jasper Becker i boken
Hungry Ghosts, Mao’s Secret Famine.
Praksisen ble kalt yi zi er shi –
”bytte barn, skaffe mat”.
At sulten skulle
ende i kannibalisme, er så rystende at noen har tvilt på sannhetsgehalten i
påstandene. Men kildene er mange og overbevisende, fortsetter Becker, som
baserer sin bok på egne intervjuer, andres observasjoner og offisielle
dokumenter. Tilfeller av kannibalisme fant sted over hele landet. Bøndene
drepte og spiste barn, både sine egne og andres. I mange tilfeller ble kjøttet
solgt.
I Ville svaner gjenforteller Jung Chang en historie som hun ble fortalt av en partitjenestemann i Sichuan: ”En dag stormet en bonde inn i rommet og kastet seg ned på gulvet. Han ropte at han hadde begått en grusom forbrytelse og ba om å bli straffet. Til slutt kom det fram at han hadde drept sitt eget lille barn og spist det. Sulten hadde blitt en så ukontrollerbar kraft at han hadde grepet til kniven. Mens tårene silte ned bondens kinn, ga tjenestemannen ordre om at han skulle arresteres.”
Bonden ble senere
henrettet.
Også andre
provinser ble hjemsøkt av kannibalisme. I Sichuan reiste partifunksjonær Zheng
Dajun fra sted til sted for å undersøke folks levevilkår. Sult og fortvilelse
møtte ham overalt. I folkekommunen Dongyang hadde rasende bønder revet ned
veggen mellom den kommunale spisesalen og kjøkkenet, de ville se hva kokkene
spiste. Ved lunsjtid stilte bøndene seg i kø for å få sin lille bolle med med
kokt ris og noen usle grønnsaker. Siden spisesalen var ribbet for inventar,
spiste bøndene utendørs.
Etterat bøndene var ferdige
med å spise, førte den lokale partisekretæren oss inn i spisesalen og ropte
høyt: «Gi kameratene fra fylkets arbeidslag en varm velkomst!» Alle reiste seg
og ga seg til å klappe rytmisk mens de ropte tre ganger etter hverandre: «Det
kommunale kjøkkenet er flott! Vi spiser nydelig mat! Takk til formann Mao! Takk
til partiet som har ledet oss på den sosialistiske veien!» Før ropingen var
over, hadde flere [av bøndene] segnet sammen på gulvet, siden de var for svake
til å stå oppreist så lenge.
Da møtet var over, røpet partisekretæren at noe grusomt hadde
skjedd i en av landsbyene: «Datteren min er gift med en mann i en landsby på
den andre siden av fjellet. Hun kom løpende hjem i forrige uke og fortalte at
mange små jenter i landsbyen var blitt drept og spist.» Zheng Dajun hadde vondt for å tro det var sant, men bestemte seg for å
undersøke påstanden. Snart kom sannheten for en dag: I en produksjonsbrigade
hadde bøndene drept og spist 48 jenter under sju år. Brigaden besto av 82
familier med til sammen 491 medlemmer. Brigadens regnskapssjef, Wang Jiefang,
sa det som det var, at medlemmene lenge hadde levd på gress, blad, røtter og
sopp, og at de til slutt – i ren desperasjon – hadde gjort seg selv til
kannibaler.
En av dem het Mo
Erwa. Han var han kjent som en ærlig mann, men som far til sju barn hadde han
en tung forsørgelsesbyrde. To av barna hadde allerede dødd av sult. En natt
begynte det å sive røyk fra skorsteinen til huset hans, og Wang bestemte seg
for å undersøke hva som foregikk. Sammen med en vaktmann snek han seg rundt
huset og inn i bakgården. Vaktmannen sparket opp døren til kjøkkenet, og Wang
stormet inn. «Ikke rør dere,» ropte han.
Mo Erwa og barna hans ble
skremt og blåste ut vokslyset og begynte å løpe rundt i mørket, som rotter. I
forvirringen veltet en av dem en stor kjele med kokende vann på gulvet. Dampen
steg til værs og ga fra seg lukten av kjøtt. Wang ropte enda en gang: «Ikke rør
dere, ellers skyter jeg!» Trusselen virket. Etter at Mo Erwa og ungene hadde
roet seg, tente Wang en fyrstikk og vokslyset. Han så at Mo Erwa hadde gravd et
hull i kjøkkengulvet, og at han brukte det som en provisorisk ovn. Kjelen lå
opp ned, og kjøtt lå spredt over gulvet. Wang spurte: «Hvor fikk dere kjøttet
fra?» Og Mo Erwa svarte rolig: «Vi har nettopp kokt vår tre år gamle datter.»
Mo kunne ikke innse at han hadde gjort noe galt. Jenta ville
jo dø av sult uansett. Så hvorfor ikke ofre henne slik at resten av familien
kunne overleve? Men Wang var i slett lune og dømte ham til femti piskeslag.
Etterpå ble Wang og de andre lederne i landsbyen enige om å holde tett om
saken, for ble den kjent, risikerte de å bli avsatt. Likevel spredte nyheten
seg som ild i tørt gress, og det faktum at Mo Erwa hadde sluppet unna med noen
piskeslag, gjorde bare vondt verre. Nå begynte enda flere å gjøre som Mo Erwa,
å drepe de små døtrene sine og spise dem.
Etter hvert ble det
vanskelig å skjelne de døde fra de levende. Det eneste tegnet på at en fange
ikke var død, var at han klarte å reise overkroppen under måltidene. Hver dag
ble døde fanger båret ut, slengt på en trekjerre og trukket til en ukjent grav.
Plassene de etterlot, ble straks fylt av nye levende skjeletter. Ingen brydde
seg om hvem de var eller hvor de kom fra. Enhver hadde nok med sitt.
En dag, etter at
fangevokterne hadde fylt suppebollene, ble Wus eneste venn, Chen Ming, liggende
urørlig. Chen hadde drømt om å bli lærer, men i likhet med Wu hadde han sagt et
eller annet galt. Nå ble han rullet i sitt eget laken og båret bort. «Det var i
midten av november og veldig kaldt», skrev Wu senere. «Selv hjertet mitt frøs,
og tårene mine ville ikke renne.»
Ved midnatt ble Wu vekket av at to voktere kom bærende på en fange som de la ved siden av ham. Det var Chen Ming! Han var ikke død allikevel. Chen hadde kommet til seg selv i leirens lagerrrom for døde fanger. I stupmørket hadde han klart å banke så hardt på døren at vokterne reagerte. Tilbake i fangesalen ble han belønnet med to dampkokte hveteboller. Skrubbsulten som han var, stappet han dem i seg i en fart, for bare å segne om på ny, denne gang for godt. «Det var i november 1961 ... Ingen i salen brydde seg om at Chen Ming var død ... Jeg begynte å tenke på meg selv. Hva mye var mitt eget liv verd? Hva betydde det?»
I grålysningen ble
Chen båret ut. Wu tryglet om å få lov til å følge ham til graven, og etter mye
fram og tilbake fikk han lov. Oksekjerra med det stive liket fulgte en veltrådt
sti forbi et høyt vakttårn og ut på en gold, ujevn slette. Forhøyningene viste
seg å være graver. Det måtte være tusener av dem, og de strakte seg så langt
øyet kunne rekke. Wu ble forundret over å se så mange og dype hull i jorda.
Hadde ville hunder forsøkt å forsyne seg av likene?
Kjerra stoppet der ingen ennå
hadde gravd, og fangene som var utkommandert begynte å spa i jorda. Snart var
fem av fangene, blant dem Chen Ming, gravlagt. «Hei», ropte en av graverne.
«Hullet mitt er stort nok for to.» De slengte de to siste fangene i det ene
hullet og dekket det i all hast med porøs jord. Da de var ferdige, stakk
skjorteflak opp av de grunne gravene. Ingen navneskilt ble satt opp, og
Chen Ming var borte for godt.
Graverne klatret opp på oksekjerra ved siden
av meg. Ingen sa noe. Før vi rundet vakttårnet for å passere porten til
Avdeling 585, så jeg meg tilbake ... Plutselig følte jeg meg opprørt, og jeg
fikk noe som minnet om en åpenbaring. Et menneske har ingen verdi her, tenkte
jeg bittert ... Men hvis et menneske ikke har noen verdi, er det samfunnet som
har skapt det, også verdiløst, og det fortjener ikke å bestå. Og fortjener det
ikke å bestå, skal jeg bekjempe det.
I prinsippet skulle leirene være selvforsynte med mat, men i
landets utkanter var jorda skrinn. Mat måtte fraktes inn utenfra. Nå fikk de
mindre enn før, og sulten bredte seg som en farsott. De som døde, ble stablet
på kjerrer og kastet i massegraver, forteller en fange som overlevde oppholdet
i en leir i Gansu: «Til å begynne med var det de innsatte som bar sine døde
medfanger ut av brakkene, senere måtte kadrene bære dem selv».
Journalisten og
forfatteren Liu Binyan tilbrakte det året i en arbeidsleir i Gaotang, et fylke
i Shandong-provinsen. I landsbyen hvor han ble satt i arbeid, rådde
stilllheten: «Vinden feide gjennom landsbyen, en virvelvind av støv og sand.
Gårdsrommene var fulle av skitt og møkk, og det var ikke så mye som en sjel å
se.» Senere gikk det opp for Liu at Shandong var blant de hardest rammede
provinsene: «De som overlevde, var så avmagrede at de ikke hadde krefter til å
forplante seg. Nå og da ble et lite antall kvinner gravide, men snart begynte
de å menstruere igjen. Bøndene sa: 'Fosteret har gått i oppløsning av seg
selv.' Det som skjedde, var at de aborterte spontant på grunn av mangel på
næring.»
Bøndene protesterte ved å arbeide så langsomt som mulig. Hver
«arbeidsøkt» begynte med at de slo seg ned i gresset for å småprate. Senere
hang de slapt over spadene, mens praten fortsatte. Midtveis i økten kom den
faste pausen, hvor de dro fram pipene for å ta seg en times røyk. Slik
fortsatte de sin stille protest de neste to tiårene.
Zhang Xianliang, en
annen forfatter, sonet i en arbeidsleir i Ningxia. Tidlig en morgen, mens han
lå i koma på grunn av utmattelse og sult, ble han løftet opp på en eselkjerre
og ført til en massegrav. Vokterne trodde han var død. Mens han lå i graven,
omgitt av lik på alle kanter, kom han til seg selv. Med stort besvær klarte han
å hale seg opp, før han segnet om et stykke unna. Da vokterne vendte tilbake
for å kaste jord over de døde, forsto de hva som hadde skjedd. Motvillig slepte
de ham til leirlegen, som selv var fange. Slik, som ved et mirakel, overlevde
han.
Dalai Lamas
mangeårige livlege Tenzin Choedrak tilbrakte sytten år i ulike fangeanstalter.
Jeg møtte ham i 1988. Etter tibetanernes opprør i 1959 ble han arrestert og sendt til Jiuzhen, en
fangeleir i Qinghai. De golde slettene som omga den, besto av småstein og sand.
I 1960 ble matrasjonene mindre for hver dag. Etter noen måneder vaklet fangene
rundt som levende skjeletter.
I håp om å overleve begynte de å koke suppe på sine egne klær og lærbelter. Noen gjorde det til en vane å undersøke sin egen avføring i håp om å finne noe som kunne fordøyes en gang til. Choedrak hakket opp sin store lærjakke og tygget den i seg bit for bit. Fangene døde som fluer, og noen begikk selvmord. De døde ble gravlagt på et jorde utenfor leiren. Iblant kom slektninger på besøk, noen helt fra Beijing og Shanghai, for bare å bli fortalt at deres kjære hvilte på gravplassen utenfor leiren. Om de ville, kunne slektningene grave opp levningene og ta dem med hjem. Og mange gjorde det.
I håp om å overleve begynte de å koke suppe på sine egne klær og lærbelter. Noen gjorde det til en vane å undersøke sin egen avføring i håp om å finne noe som kunne fordøyes en gang til. Choedrak hakket opp sin store lærjakke og tygget den i seg bit for bit. Fangene døde som fluer, og noen begikk selvmord. De døde ble gravlagt på et jorde utenfor leiren. Iblant kom slektninger på besøk, noen helt fra Beijing og Shanghai, for bare å bli fortalt at deres kjære hvilte på gravplassen utenfor leiren. Om de ville, kunne slektningene grave opp levningene og ta dem med hjem. Og mange gjorde det.
Her, som i andre leirer, ble fanger henrettet for den minste ting. Hvilke lover de hadde brutt, fikk de aldri vite. Navnet til den dødsdømte ble kunngjort på en oppslagstavle. Etter at straffen var fullbyrdet, ble det merket med en rød hake. På de obligatoriske kveldsmøtene fulgte kommandantene opp med å si: «Hvis én reaksjonær blir henrettet, gir det én tilfredsstillelse. Hvis to reaksjonære blir henrettet, gir det to tilfredsstillelser. Hvis alle reaksjonære blir henrettet, gir det full tilfredsstillelse.» På møtene ble fangene minnet om hvor grusomt det var å leve i det gamle samfunnet, og om formann Maos geniale plan om å realisere et samfunn av lykke og overflod. Om de bare skikket seg vel, ville de snart få nyte fruktene av arbeidet.
Choedrak klarte seg
bedre enn mange andre, kanskje fordi han var lege. Han visste mye om planter og
ernæring, og hver gang han ble satt til å arbeide på markene utenfor leiren,
sørget han for å putte i seg alt som var spiselig. Men heller ikke utenfor
murene var livet lett. Våren 1961 fikk han selskap av en mann fra nabolandsbyen
som hadde drept og spist sin åtte år gamle sønn. Noen uker senere gikk
innbyggerne i landsbyen til angrep på arbeidsleiren. Sultne som de var, trodde
de at de at leirfangene hadde det bedre enn dem selv. Fangevokterne ble
mobilisert, og etter en vill batalje ble angriperne drevet hjem.
En dag så Choedraks
fangegruppe en ung mor ligge i veikanten. Kroppen hennes var oppsvulmet og
herjet av sult. Ved siden av henne lå to barn, det ene i seksårsalderen, det
andre noe yngre. Lederen for fangene stanset og spurte moren om hun ville ha
noen grønnsaker å tygge på. «Det har ingen hensikt å leve under dette regimet,»
svarte hun. «Behold grønnsakene dine.» Fangene ruslet videre. Dagen etter var
moren og barna fremdeles i live; det var så vidt de pustet. Den tredje dagen
var de døde. Året etter ble
matvaresituasjonen bedre. På det tidspunkt hadde mer enn tusen av de
opprinnelige to tusen fangene dødd. Av de syttiseks tibetanerne som hadde
ankommet leiren sammen med Choedrak, var bare tjueseks i live.
Jean Pasqualini led
seg gjennom Det store spranget i en arbeidsleir i Mandsjuria, som nabo til det
kalde Sibir. Hans «forbrytelse» var at han hadde virket som tolk for briter og
amerikanere før maktskiftet i 1949. Høsten 1960, da fangene så ut som
skjeletter, ble de innkalt til møte. Med patos forsikret leirledelsen at
situasjonen i Kina var utmerket. I resten av verden ble imperialistene drevet
fra skanse til skanse, «deres dager var talte».
I desember kom en
hest trampende inn på leirplassen, trekkende på en kjerre fullastet med store
brune flak av ukjent materiale. Flakene var halvannen meter lange og en meter
brede. «Ingen av oss forsto hva det var, men to uker senere ble vi innkalt til
møtesalen ... Det var cellulose, og det var meningen at vi skulle spise den.
Materstatning, sa tjenestemennene. Fangene fikk forsikringer om at det ikke var
skadelig å spise cellulose. Riktignok hadde den ingen næringsverdi, men som
vomfyll ville den gi fangene en følelse av tilfredshet.
Snart skulle
arbeidsleiren oppleve det som Pasqualini kalte «den kanskje største kollektive
forstoppelse i menneskehetens historie». Cellulosen trakk til seg væsken i
tarmene, slik at fordøyelsen gikk i stå. På sengebriskene lå fangene og vred
seg i smerte, og flere av dem døde. «Jeg måtte stikke fingeren inn i rompa og
grave avføringen ut som tørre småbiter, som sagflis.» Leirledelsen var ikke sen
om å fjerne cellulosen fra menyen. I stedet fikk fangene ordre om å drikke så
mye vann som mulig. Langsomt kom de til hektene, for bare å bli tilbudt en ny
type «materstatning». På de stillestående myrene i nærheten fløt store mengder
plankton som grønt slim. Leirkokkene blandet det med det lille de hadde av
annen mat og ropte fangene til bords. Igjen ble de fryktelig syke, og igjen
døde flere av de svakere fangene.
Matekspertimentene
endte med at kokkene ga seg til å knuse maiskolber og blande dem med hvetemel.
Det var bedre. Etter hvert ble denne blandingen vanlig som erstatningmat i
deler av landet. Med Pasqualinis ord: «Vi hadde vært pionerer.»
Under slike forhold
utviklet fangene en nesten religiøs holdning til alt spiselig. Enhver bestrebet
seg på å forlenge måltidet ved å tygge maten så lenge som mulig. En matbit som
normalt ble spist på et et halvt minutt, kunne ligge i munnen i flere minutter,
mens de tygget langsomt. Alt som lot seg spise, bortsett fra riskorn, ble delt
opp i så mange småbiter som mulig. Noen sparte til og med litt av maten til
kveldsmåltidet. Forsiktig la de den i små tøyposer som de snørte igjen og bar
rundt halsen. Fangene hadde også sine egne spisepinner, som de stadig hvesset i
den ene enden, slik at de skulle bli spisse nok til å plukke opp det minste
riskorn.
En dag fant en
fange som het Lo, et tretti centimeter langt bambusstykke på søppelhaugen. Med
stor flid formet han det til et redskap med et knivblad i den ene enden og en
skje i den andre. Senere lagde han enda ett. Pasqualini spurte om å få kjøpe
det, men prisen – seks sigaretter – var for høy. Etter en tid gikk det opp for
dem at Pasqualini hadde gått på samme skole som Los onkel. Det løste
problemet. Selv i fangenskap kunne relasjoner, eller guanxi som
kineserne kaller det, være av betydning.
Jakten på
materstatninger ble snart opphøyd til en nasjonal kampanje. Over hele landet
holdt partiet konferanser for å få fart på den, og partiavisene fulgte opp med
råd og dåd. Igjen skjedde mirakler. Menyer med «kunstig ris» og «kunstig kjøtt»
ble komponert både her der, og mange steder gikk partikadrene i spissen for
prøvesmakingen. «Vitenskapelige institutter» ble satt til å måle næringsverdien
av den nye maten og konkluderte med at den i mange tilfeller var sunnere enn
den opprinnelige. I Guangxi, Hunan og Sichuan begynte bøndene å koke
risstråene, for å så male dem til en seig masse. Kommunistpartiets
propagandaavdeling var ikke sen om å fastslå at det nye produktet var bedre enn
«virkelig korn».
Avisen til
kommunispartiets ungdomsorganisasjon oppfordret sine lesere til å begi seg opp
i åser og fjell for å finne røtter og bær.
Flere provinser hadde allerede høstet «gode erfaringer» ved å ta i bruk
denne metoden. Bare i ett distrikt, Andong i Liaoning, hadde hundre tusen
mennesker deltatt i jakten på mat. I en reportasje fra Sichuan het det at
fjellene var «fulle av gode ting», og at folk hadde dratt «lystige» av sted for
å finne det de trengte. Reportasjen bar overskriften «Stol på fjellet og spis
det!»
I hele 1960 tenkte kineserne bare på mat. Det
handlet om å overleve. De neste månedene ble de verste i Kinas nyere historie.
Millioner av mennesker flyktet fra hjemmene sine. De lokale partilederne kunne
lite gjøre, og mange av dem la selv på flukt. Hele familier bega seg ut på
landeveien, skinnmagre og i loslitte klær. Ryktene fortalte at forholdene var
bedre i byene, men ved bygrensene sto soldater og jaget dem bort. I stedet ble
de gående og virre inntil de segnet om og døde. Et vitne har fortalt hva han
så:
Veien fra landsbyen til
naboprovinsen var overstrødd med lik, og skjærende skrik kom fra hull i
veikanten på begge sider. Gikk du etter skrikene, så du toppen av hodene til
små barn som var etterlatt i hullene. Mange foreldre trodde at barna deres
hadde større sjanse til å overleve hvis de ble tatt hånd om av andre. Hullene
var akkurat så dype at barna ikke klarte å komme seg ut av dem og at
forbipasserende kunne se dem.
Denne fremstillingen er et bearbeidet utdrag fra min bok Maos rike - En lidelseshistorie, utgitt på Cappelen Damm i 2012.
Boken ble samme år belønnet med Brageprisen i kategorien sakprosa. Fremstillingen bygger i hovedsak på kildene under.
Copyright: Cappelen Damm
Wu Hongda: Bitter Winds: A
Memoir of My Years in China's Gulag
Williams og Wu, The Great Wall
of Confinement
Liu Binyan, A Higher Kind of
Loyalty
Liu Binyan, A Higher Kind of
Loyalty
C.T. Hsia: «Chang Hsien-liang
[Zhang Xianliang] as Author and Hero: A Study of His Record of My Emotional
Life», s. 7, en studie fremlagt på Den internasjonale konferansen for
litteratur, politikk og samfunn, Taipei, Taiwan, mai 1989.
Williams og
Wu, The Great Wall of Confinement, s. 142–143
Intervju med Tenzin Choedrak 4. april 1988. Se også Tenzin Choedrak, The Rainbow Palace, Bantam Books, London
1988, og Avedon, John, In Exile From the Land of Snows, s. 239– 265
Pasqualini, Jean, Prisoner of
Mao, s. 213–214
Manning, Kimberley Ens og Felix
Wemheuer, Eating Bitterness: New Perspectives on China's Great Leap Forward
and Famine, s. 187–188
«What to Eat?», China News
Analysis, Hongkong, nr. 411 (1962)
Becker, Jasper, Hungry Ghost
Chang Jung, Wild Swans
Liao Yiwu, The Corpse Walker,
