torsdag 31. august 2017

Torbjørn Færøvik: Da Mao gjorde kineserne til kannibaler


Millioner av kinesere deltok i feiringen av 120-årsdagen for formann Maos fødsel for to år siden. I Beijing bukket hele partiledelsen tre ganger foran kisten til den tidligere partiformannen. I Shaoshan, hans fødested, avduket partipampene en statue i rent gull av ham. Feiringen skal ha kostet det nette sum av to milliarder kroner. Tyrannen som brakte ulykke og død over et helt folk, lovprises ennå i Kina - takket være kommunistpartiets løgner, fortielser og omskrivninger av landets nære historie. Da spiller det mindre rolle at han drev sitt eget folk til vanvidd og gjorde de fattigste av de fattige til kannibaler. 


Av Torbjørn Færøvik, forfatter

I 1958 tok Mao initiativet til det som ble kalt Det store spranget fremover. Formannen ville ta en snarvei til det kommunistiske samfunnet. Flere hundre millioner mennesker ble mobilisert, til ingen nytte. I stedet for å realisere et jordisk paradis endte "spranget" i et inferno av lidelse og død. Ikke minst i Anhui-provinsen, hvor hele landsbyer bukket under for sulten. De som holdt ut lengst, levde av å spise hverandre. ”Noe av det verste som skjedde, var at foreldrene måtte ta stilling til hvem som skulle dø først,” het det i en rapport. ”Som regel falt valget på småjentene; guttene ble spart i det lengste. En mor kunne si til datteren sin: ’Snart skal du besøke din bestemor i himmelen.’ De sluttet å gi henne mat. Det eneste hun fikk, var vann. Straks datteren var død, ble hun uvekslet med den døde nabodatteren. Slik slapp foreldrene å spise sitt eget barn. De kokte kjøttet og lagde en slags suppe av det.”


Denne utvekslingen av døde barn var ganske vanlig i Anhui-provinsen, skriver Jasper Becker i boken Hungry Ghosts, Mao’s Secret Famine. Praksisen ble kalt yi zi er shi – ”bytte barn, skaffe mat”.


At sulten skulle ende i kannibalisme, er så rystende at noen har tvilt på sannhetsgehalten i påstandene. Men kildene er mange og overbevisende, fortsetter Becker, som baserer sin bok på egne intervjuer, andres observasjoner og offisielle dokumenter. Tilfeller av kannibalisme fant sted over hele landet. Bøndene drepte og spiste barn, både sine egne og andres. I mange tilfeller ble kjøttet solgt.


I Ville svaner gjenforteller Jung Chang en historie som hun ble fortalt av en partitjenestemann i Sichuan: ”En dag stormet en bonde inn i rommet og kastet seg ned på gulvet. Han ropte at han hadde begått en grusom forbrytelse og ba om å bli straffet. Til slutt kom det fram at han hadde drept sitt eget lille barn og spist det. Sulten hadde blitt en så ukontrollerbar kraft at han hadde grepet til kniven. Mens tårene silte ned bondens kinn, ga tjenestemannen ordre om at han skulle arresteres.”


Bonden ble senere henrettet.


Også andre provinser ble hjemsøkt av kannibalisme. I Sichuan reiste partifunksjonær Zheng Dajun fra sted til sted for å undersøke folks levevilkår. Sult og fortvilelse møtte ham overalt. I folkekommunen Dongyang hadde rasende bønder revet ned veggen mellom den kommunale spisesalen og kjøkkenet, de ville se hva kokkene spiste. Ved lunsjtid stilte bøndene seg i kø for å få sin lille bolle med med kokt ris og noen usle grønnsaker. Siden spisesalen var ribbet for inventar, spiste bøndene utendørs.

Etterat bøndene var ferdige med å spise, førte den lokale partisekretæren oss inn i spisesalen og ropte høyt: «Gi kameratene fra fylkets arbeidslag en varm velkomst!» Alle reiste seg og ga seg til å klappe rytmisk mens de ropte tre ganger etter hverandre: «Det kommunale kjøkkenet er flott! Vi spiser nydelig mat! Takk til formann Mao! Takk til partiet som har ledet oss på den sosialistiske veien!» Før ropingen var over, hadde flere [av bøndene] segnet sammen på gulvet, siden de var for svake til å stå oppreist så lenge.


Da møtet var over, røpet partisekretæren at noe grusomt hadde skjedd i en av landsbyene: «Datteren min er gift med en mann i en landsby på den andre siden av fjellet. Hun kom løpende hjem i forrige uke og fortalte at mange små jenter i landsbyen var blitt drept og spist.» Zheng Dajun hadde vondt for å tro det var sant, men bestemte seg for å undersøke påstanden. Snart kom sannheten for en dag: I en produksjonsbrigade hadde bøndene drept og spist 48 jenter under sju år. Brigaden besto av 82 familier med til sammen 491 medlemmer. Brigadens regnskapssjef, Wang Jiefang, sa det som det var, at medlemmene lenge hadde levd på gress, blad, røtter og sopp, og at de til slutt – i ren desperasjon – hadde gjort seg selv til kannibaler.


En av dem het Mo Erwa. Han var han kjent som en ærlig mann, men som far til sju barn hadde han en tung forsørgelsesbyrde. To av barna hadde allerede dødd av sult. En natt begynte det å sive røyk fra skorsteinen til huset hans, og Wang bestemte seg for å undersøke hva som foregikk. Sammen med en vaktmann snek han seg rundt huset og inn i bakgården. Vaktmannen sparket opp døren til kjøkkenet, og Wang stormet inn. «Ikke rør dere,» ropte han.


Mo Erwa og barna hans ble skremt og blåste ut vokslyset og begynte å løpe rundt i mørket, som rotter. I forvirringen veltet en av dem en stor kjele med kokende vann på gulvet. Dampen steg til værs og ga fra seg lukten av kjøtt. Wang ropte enda en gang: «Ikke rør dere, ellers skyter jeg!» Trusselen virket. Etter at Mo Erwa og ungene hadde roet seg, tente Wang en fyrstikk og vokslyset. Han så at Mo Erwa hadde gravd et hull i kjøkkengulvet, og at han brukte det som en provisorisk ovn. Kjelen lå opp ned, og kjøtt lå spredt over gulvet. Wang spurte: «Hvor fikk dere kjøttet fra?» Og Mo Erwa svarte rolig: «Vi har nettopp kokt vår tre år gamle datter.»


Mo kunne ikke innse at han hadde gjort noe galt. Jenta ville jo dø av sult uansett. Så hvorfor ikke ofre henne slik at resten av familien kunne overleve? Men Wang var i slett lune og dømte ham til femti piskeslag. Etterpå ble Wang og de andre lederne i landsbyen enige om å holde tett om saken, for ble den kjent, risikerte de å bli avsatt. Likevel spredte nyheten seg som ild i tørt gress, og det faktum at Mo Erwa hadde sluppet unna med noen piskeslag, gjorde bare vondt verre. Nå begynte enda flere å gjøre som Mo Erwa, å drepe de små døtrene sine og spise dem.


For de mange som sonet i fengsel eller arbeidsleir, ble Det store spranget en sjelden prøvelse. Wu Hongda, den lovende geologistudenten, havnet i Qinghe arbeidsleir i Hebei-provinsen. De grå mursteinsbygningene huset flere tusen fanger. Alle fikk for lite mat. De svakeste ble plassert i Avdeling 585. Etter en tid ble også Wu overført til denne avdelingen. På avdelingen han kom fra, hadde fangene ennå krefter til å slåss med hverandre. Her orket de ingenting. Nesten alle led av ødem, og de fleste var så avkreftet at de lå bare stille, stive som de likene de snart skulle bli, og ventet på døden. Hver av fangene var utstyrt med to boller. Den ene ble to ganger daglig ble fylt med en smakløs, gjennomsiktig suppe, den andre var til å urinere i.

Etter hvert ble det vanskelig å skjelne de døde fra de levende. Det eneste tegnet på at en fange ikke var død, var at han klarte å reise overkroppen under måltidene. Hver dag ble døde fanger båret ut, slengt på en trekjerre og trukket til en ukjent grav. Plassene de etterlot, ble straks fylt av nye levende skjeletter. Ingen brydde seg om hvem de var eller hvor de kom fra. Enhver hadde nok med sitt.
En dag, etter at fangevokterne hadde fylt suppebollene, ble Wus eneste venn, Chen Ming, liggende urørlig. Chen hadde drømt om å bli lærer, men i likhet med Wu hadde han sagt et eller annet galt. Nå ble han rullet i sitt eget laken og båret bort. «Det var i midten av november og veldig kaldt», skrev Wu senere. «Selv hjertet mitt frøs, og tårene  mine ville ikke renne.»


Ved midnatt ble Wu vekket av at to voktere kom bærende på en fange som de la ved siden av ham. Det var Chen Ming! Han var ikke død allikevel. Chen hadde kommet til seg selv i leirens lagerrrom for døde fanger. I stupmørket hadde han klart å banke så hardt på døren at vokterne reagerte. Tilbake i fangesalen ble han belønnet med to dampkokte hveteboller. Skrubbsulten som han var, stappet han dem i seg i en fart, for bare å segne om på ny, denne gang for godt. «Det var i november 1961 ... Ingen i salen brydde seg om at Chen Ming var død ... Jeg begynte å tenke på meg selv. Hva mye var mitt eget liv verd? Hva betydde det?»

I grålysningen ble Chen båret ut. Wu tryglet om å få lov til å følge ham til graven, og etter mye fram og tilbake fikk han lov. Oksekjerra med det stive liket fulgte en veltrådt sti forbi et høyt vakttårn og ut på en gold, ujevn slette. Forhøyningene viste seg å være graver. Det måtte være tusener av dem, og de strakte seg så langt øyet kunne rekke. Wu ble forundret over å se så mange og dype hull i jorda. Hadde ville hunder forsøkt å forsyne seg av likene?

Kjerra stoppet der ingen ennå hadde gravd, og fangene som var utkommandert begynte å spa i jorda. Snart var fem av fangene, blant dem Chen Ming, gravlagt. «Hei», ropte en av graverne. «Hullet mitt er stort nok for to.» De slengte de to siste fangene i det ene hullet og dekket det i all hast med porøs jord. Da de var ferdige, stakk skjorteflak opp av de grunne gravene. Ingen navneskilt ble satt opp, og Chen Ming var borte for godt.

Graverne klatret opp på oksekjerra ved siden av meg. Ingen sa noe. Før vi rundet vakttårnet for å passere porten til Avdeling 585, så jeg meg tilbake ... Plutselig følte jeg meg opprørt, og jeg fikk noe som minnet om en åpenbaring. Et menneske har ingen verdi her, tenkte jeg bittert ... Men hvis et menneske ikke har noen verdi, er det samfunnet som har skapt det, også verdiløst, og det fortjener ikke å bestå. Og fortjener det ikke å bestå, skal jeg bekjempe det.

I prinsippet skulle leirene være selvforsynte med mat, men i landets utkanter var jorda skrinn. Mat måtte fraktes inn utenfra. Nå fikk de mindre enn før, og sulten bredte seg som en farsott. De som døde, ble stablet på kjerrer og kastet i massegraver, forteller en fange som overlevde oppholdet i en leir i Gansu: «Til å begynne med var det de innsatte som bar sine døde medfanger ut av brakkene, senere måtte kadrene bære dem selv».

Journalisten og forfatteren Liu Binyan tilbrakte det året i en arbeidsleir i Gaotang, et fylke i Shandong-provinsen. I landsbyen hvor han ble satt i arbeid, rådde stilllheten: «Vinden feide gjennom landsbyen, en virvelvind av støv og sand. Gårdsrommene var fulle av skitt og møkk, og det var ikke så mye som en sjel å se.» Senere gikk det opp for Liu at Shandong var blant de hardest rammede provinsene: «De som overlevde, var så avmagrede at de ikke hadde krefter til å forplante seg. Nå og da ble et lite antall kvinner gravide, men snart begynte de å menstruere igjen. Bøndene sa: 'Fosteret har gått i oppløsning av seg selv.' Det som skjedde, var at de aborterte spontant på grunn av mangel på næring.»

Bøndene protesterte ved å arbeide så langsomt som mulig. Hver «arbeidsøkt» begynte med at de slo seg ned i gresset for å småprate. Senere hang de slapt over spadene, mens praten fortsatte. Midtveis i økten kom den faste pausen, hvor de dro fram pipene for å ta seg en times røyk. Slik fortsatte de sin stille protest de neste to tiårene.

Zhang Xianliang, en annen forfatter, sonet i en arbeidsleir i Ningxia. Tidlig en morgen, mens han lå i koma på grunn av utmattelse og sult, ble han løftet opp på en eselkjerre og ført til en massegrav. Vokterne trodde han var død. Mens han lå i graven, omgitt av lik på alle kanter, kom han til seg selv. Med stort besvær klarte han å hale seg opp, før han segnet om et stykke unna. Da vokterne vendte tilbake for å kaste jord over de døde, forsto de hva som hadde skjedd. Motvillig slepte de ham til leirlegen, som selv var fange. Slik, som ved et mirakel, overlevde han.


Dalai Lamas mangeårige livlege Tenzin Choedrak tilbrakte sytten år i ulike fangeanstalter. Jeg møtte ham i 1988. Etter tibetanernes opprør i 1959 ble han arrestert og sendt til Jiuzhen, en fangeleir i Qinghai. De golde slettene som omga den, besto av småstein og sand. I 1960 ble matrasjonene mindre for hver dag. Etter noen måneder vaklet fangene rundt som levende skjeletter.

I håp om å overleve begynte de å koke suppe på sine egne klær og lærbelter. Noen gjorde det til en vane å undersøke sin egen avføring i håp om å finne noe som kunne fordøyes en gang til. Choedrak hakket opp sin store lærjakke og tygget den i seg bit for bit. Fangene døde som fluer, og noen begikk selvmord. De døde ble gravlagt på et jorde utenfor leiren. Iblant kom slektninger på besøk, noen helt fra Beijing og Shanghai, for bare å bli fortalt at deres kjære hvilte på gravplassen utenfor leiren. Om de ville, kunne slektningene grave opp levningene og ta dem med hjem. Og mange gjorde det.

Her, som i andre leirer, ble fanger henrettet for den minste ting. Hvilke lover de hadde brutt, fikk de aldri vite. Navnet til den dødsdømte ble kunngjort på en oppslagstavle. Etter at straffen var fullbyrdet, ble det merket med en rød hake. På de obligatoriske kveldsmøtene fulgte kommandantene opp med å si: «Hvis én reaksjonær blir henrettet, gir det én tilfredsstillelse. Hvis to reaksjonære blir henrettet, gir det to tilfredsstillelser. Hvis alle reaksjonære blir henrettet, gir det full tilfredsstillelse.» På møtene ble fangene minnet om hvor grusomt det var å leve i det gamle samfunnet, og om formann Maos geniale plan om å realisere et samfunn av lykke og overflod. Om de bare skikket seg vel, ville de snart få nyte fruktene av arbeidet.


Choedrak klarte seg bedre enn mange andre, kanskje fordi han var lege. Han visste mye om planter og ernæring, og hver gang han ble satt til å arbeide på markene utenfor leiren, sørget han for å putte i seg alt som var spiselig. Men heller ikke utenfor murene var livet lett. Våren 1961 fikk han selskap av en mann fra nabolandsbyen som hadde drept og spist sin åtte år gamle sønn. Noen uker senere gikk innbyggerne i landsbyen til angrep på arbeidsleiren. Sultne som de var, trodde de at de at leirfangene hadde det bedre enn dem selv. Fangevokterne ble mobilisert, og etter en vill batalje ble angriperne drevet hjem.
  
En dag så Choedraks fangegruppe en ung mor ligge i veikanten. Kroppen hennes var oppsvulmet og herjet av sult. Ved siden av henne lå to barn, det ene i seksårsalderen, det andre noe yngre. Lederen for fangene stanset og spurte moren om hun ville ha noen grønnsaker å tygge på. «Det har ingen hensikt å leve under dette regimet,» svarte hun. «Behold grønnsakene dine.» Fangene ruslet videre. Dagen etter var moren og barna fremdeles i live; det var så vidt de pustet. Den tredje dagen var de døde. Året etter ble matvaresituasjonen bedre. På det tidspunkt hadde mer enn tusen av de opprinnelige to tusen fangene dødd. Av de syttiseks tibetanerne som hadde ankommet leiren sammen med Choedrak, var bare tjueseks i live.


Jean Pasqualini led seg gjennom Det store spranget i en arbeidsleir i Mandsjuria, som nabo til det kalde Sibir. Hans «forbrytelse» var at han hadde virket som tolk for briter og amerikanere før maktskiftet i 1949. Høsten 1960, da fangene så ut som skjeletter, ble de innkalt til møte. Med patos forsikret leirledelsen at situasjonen i Kina var utmerket. I resten av verden ble imperialistene drevet fra skanse til skanse, «deres dager var talte».
  
I desember kom en hest trampende inn på leirplassen, trekkende på en kjerre fullastet med store brune flak av ukjent materiale. Flakene var halvannen meter lange og en meter brede. «Ingen av oss forsto hva det var, men to uker senere ble vi innkalt til møtesalen ... Det var cellulose, og det var meningen at vi skulle spise den. Materstatning, sa tjenestemennene. Fangene fikk forsikringer om at det ikke var skadelig å spise cellulose. Riktignok hadde den ingen næringsverdi, men som vomfyll ville den gi fangene en følelse av tilfredshet.

Snart skulle arbeidsleiren oppleve det som Pasqualini kalte «den kanskje største kollektive forstoppelse i menneskehetens historie». Cellulosen trakk til seg væsken i tarmene, slik at fordøyelsen gikk i stå. På sengebriskene lå fangene og vred seg i smerte, og flere av dem døde. «Jeg måtte stikke fingeren inn i rompa og grave avføringen ut som tørre småbiter, som sagflis.» Leirledelsen var ikke sen om å fjerne cellulosen fra menyen. I stedet fikk fangene ordre om å drikke så mye vann som mulig. Langsomt kom de til hektene, for bare å bli tilbudt en ny type «materstatning». På de stillestående myrene i nærheten fløt store mengder plankton som grønt slim. Leirkokkene blandet det med det lille de hadde av annen mat og ropte fangene til bords. Igjen ble de fryktelig syke, og igjen døde flere av de svakere fangene.
  
Matekspertimentene endte med at kokkene ga seg til å knuse maiskolber og blande dem med hvetemel. Det var bedre. Etter hvert ble denne blandingen vanlig som erstatningmat i deler av landet. Med Pasqualinis ord: «Vi hadde vært pionerer.»

Under slike forhold utviklet fangene en nesten religiøs holdning til alt spiselig. Enhver bestrebet seg på å forlenge måltidet ved å tygge maten så lenge som mulig. En matbit som normalt ble spist på et et halvt minutt, kunne ligge i munnen i flere minutter, mens de tygget langsomt. Alt som lot seg spise, bortsett fra riskorn, ble delt opp i så mange småbiter som mulig. Noen sparte til og med litt av maten til kveldsmåltidet. Forsiktig la de den i små tøyposer som de snørte igjen og bar rundt halsen. Fangene hadde også sine egne spisepinner, som de stadig hvesset i den ene enden, slik at de skulle bli spisse nok til å plukke opp det minste riskorn.


En dag fant en fange som het Lo, et tretti centimeter langt bambusstykke på søppelhaugen. Med stor flid formet han det til et redskap med et knivblad i den ene enden og en skje i den andre. Senere lagde han enda ett. Pasqualini spurte om å få kjøpe det, men prisen – seks sigaretter – var for høy. Etter en tid gikk det opp for dem at Pasqualini hadde gått på samme skole som Los onkel. Det løste problemet. Selv i fangenskap kunne relasjoner, eller guanxi som kineserne kaller det, være av betydning.
  
Jakten på materstatninger ble snart opphøyd til en nasjonal kampanje. Over hele landet holdt partiet konferanser for å få fart på den, og partiavisene fulgte opp med råd og dåd. Igjen skjedde mirakler. Menyer med «kunstig ris» og «kunstig kjøtt» ble komponert både her der, og mange steder gikk partikadrene i spissen for prøvesmakingen. «Vitenskapelige institutter» ble satt til å måle næringsverdien av den nye maten og konkluderte med at den i mange tilfeller var sunnere enn den opprinnelige. I Guangxi, Hunan og Sichuan begynte bøndene å koke risstråene, for å så male dem til en seig masse. Kommunistpartiets propagandaavdeling var ikke sen om å fastslå at det nye produktet var bedre enn «virkelig korn».
  
Avisen til kommunispartiets ungdomsorganisasjon oppfordret sine lesere til å begi seg opp i åser og fjell for å finne røtter og bær.  Flere provinser hadde allerede høstet «gode erfaringer» ved å ta i bruk denne metoden. Bare i ett distrikt, Andong i Liaoning, hadde hundre tusen mennesker deltatt i jakten på mat. I en reportasje fra Sichuan het det at fjellene var «fulle av gode ting», og at folk hadde dratt «lystige» av sted for å finne det de trengte. Reportasjen bar overskriften «Stol på fjellet og spis det!»
  
I hele 1960 tenkte kineserne bare på mat. Det handlet om å overleve. De neste månedene ble de verste i Kinas nyere historie. Millioner av mennesker flyktet fra hjemmene sine. De lokale partilederne kunne lite gjøre, og mange av dem la selv på flukt. Hele familier bega seg ut på landeveien, skinnmagre og i loslitte klær. Ryktene fortalte at forholdene var bedre i byene, men ved bygrensene sto soldater og jaget dem bort. I stedet ble de gående og virre inntil de segnet om og døde. Et vitne har fortalt hva han så:

Veien fra landsbyen til naboprovinsen var overstrødd med lik, og skjærende skrik kom fra hull i veikanten på begge sider. Gikk du etter skrikene, så du toppen av hodene til små barn som var etterlatt i hullene. Mange foreldre trodde at barna deres hadde større sjanse til å overleve hvis de ble tatt hånd om av andre. Hullene var akkurat så dype at barna ikke klarte å komme seg ut av dem og at forbipasserende kunne se dem.



Denne fremstillingen er et bearbeidet utdrag fra min bok Maos rike - En lidelseshistorie, utgitt på Cappelen Damm i 2012.

Boken ble samme år belønnet med Brageprisen i kategorien sakprosa. Fremstillingen bygger i hovedsak på kildene under.

Copyright: Cappelen Damm



Wu Hongda: Bitter Winds: A Memoir of My Years in China's Gulag
Williams og Wu, The Great Wall of Confinement
Liu Binyan, A Higher Kind of Loyalty
Liu Binyan, A Higher Kind of Loyalty
C.T. Hsia: «Chang Hsien-liang [Zhang Xianliang] as Author and Hero: A Study of His Record of My Emotional Life», s. 7, en studie fremlagt på Den internasjonale konferansen for litteratur, politikk og samfunn, Taipei, Taiwan, mai 1989.
Williams og Wu, The Great Wall of Confinement, s. 142143
Intervju med Tenzin Choedrak 4. april 1988. Se også Tenzin Choedrak, The Rainbow Palace, Bantam Books, London 1988, og Avedon, John, In Exile From the Land of Snows, s. 239 265
Pasqualini, Jean, Prisoner of Mao, s. 213–214
Manning, Kimberley Ens og Felix Wemheuer, Eating Bitterness: New Perspectives on China's Great Leap Forward and Famine, s. 187–188
 «What to Eat?», China News Analysis, Hongkong, nr. 411 (1962)
Becker, Jasper, Hungry Ghost
Chang Jung, Wild Swans
Liao Yiwu, The Corpse Walker,