Kina, Japan og fortiden

På direktiv fra Beijing har Kinas ambassadører i utlandet kastet seg inn i den pågående propagandakrigen mot Japan. Så også landets ambassadør i Norge, Zhao Jun, som bidrar med en artikkel i Aftenposten 16. januar.

Av Torbjørn Færøvik

forfatter

Artikkelen er på mange måter godt skrevet. Ambassadøren viser til den japanske statsminister Shinzo Abes nylige besøk i det omstridte Yasukuni-tempelet, som hedrer japanske falne i krig. Blant dem de mange som falt under Den andre verdenskrig. Han minner om at Japans invasjon av Kina fra 1937 til 1945 endte med millioner av drepte, og at japanerne ennå har til gode å ta et grundig oppgjør med fortidens synder.

Det er ikke vanskelig å være uenig med ambassadøren. For noen år siden besøkte jeg krigsmuseet i Nanjing, byen som i 1937 ble gjenstand for grusomme japanske massakre. Som de andre besøkende gikk jeg rystet ut. Når han i samme åndedrag minner om at også norske misjonærer i Kina ofret seg i kampen mot japanerne, gjør det inntrykk. Ambassadør Zhao konkluderer med at japanerne må ”lære av fortiden”

Så langt er det mulig å følge ham. Ethvert land plikter å lære av fortiden. Derfor er det så sørgelig å konstatere Kinas egen unfallenhet på dette område. Kinas ambassadør representerer et land som i nyere tid har opplevde den største menneskeskapte tragedie i historien. Nyere forskning tyder på at mer enn førti millioner kinesere sultet i hjel på grunn av formann Maos groteske massemobilisering fra 1958 til 1961. Ytterligere noen millioner gikk med under utrenskningene noen år tidligere, i arbeidsleirene og under Kulturrevolusjonen.

I sitt forsøk på å tåkelegge tragedien gjør Kina det samme som Japan, skjønt med langt større grundighet: Historien omskrives, skjønnmales og fortegnes. Millioner av døde og drepte trylles ut av den offisielle litteraturen som om de aldri har eksistert. Forfattere og andre som forsøker å grave seg ned i den uhyggelige materien, blir trakassert og forfulgt. Til den siste kategorien hører også ”Mødrene på Den himmelske freds plass”, som siden 1989 har forsøkt å få klarhet i hva som skjedde da deres sønner og døtre ble drept.

I rak motsetning til Kina er Japan er demokratisk samfunn. Enhver japaner som er opptatt av å skaffe seg faktisk informasjon, kan med letthet kan få tak i den. I Kina er oppgaven langt vanskeligere. Presse og kringkasting er gjenstand for streng sensur. Det samme er lærebøkene. Hvilket betyr at millioner av ungdommer hvert år forlater skolen uten grunnleggende kunnskap om landets nære historie.

Når ambassadør Zhao trykker heltemodige misjonærer til sitt bryst, bør det tilføyes at de samme misjonærene senere ble utvist fra Kina. Før de fikk reisepass, ble mange av dem hundset og trakassert. Noen ble drept. Denne gang var det ikke Japan som forgrep seg, men det partiet som ambassadøren selv er et trofast medlem av.

Det er viktig å minne om at den nasjonalistiske vinden som blåser over Japan, har en årsak. Årsaken er Kina, som lenge har egget til strid i havområder som grenser til Japan, Sør-Korea og andre land. En måte å avslutte den på, er å overlate den til en internasjonal rettsinstans. Inntil videre gjør Beijing klokt i å vise måtehold og samarbeidsvilje.