Av Torbjørn Færøvik, forfatter
Uhyrlig, sa de kinesiske lederne. En uverdig prisvinner, sa andre - til og med her hjemme. Siden den gang har Gerhard Heiberg med tilhengere stadig anmodet oss om å "forstå" den kinesiske reaksjonen. For Kina er et stort og viktig land med en gammel kultur. Kineserne oppfant kruttet, papiret, trykkekunsten og mye annet. Derfor bør vi nordmenn vokte oss vel for å oppkaste oss til dommere over dem. Ergo: Land som har en gammel kultur og er langt borte, og som til alt overmål har hatt en sterk økonomisk vekst, bør slippe å bli ydmyket av vår lille stupide Nobelkomite.
At Kina sperrer opposisjonelle inne uten lov og dom, eller feller dem etter farseaktige rettssaker, spiller mindre rolle. At fanger utsettes for grusom tortur, er heller ikke så viktig. Og hva gjør det vel om noen tusen kriminelle henrettes hvert år? Eller at millioner av kinesiske kvinner utsettes for tvangsabort? At fattige bønder blir fratatt jorden sin uten skikkelig kompensasjon? At miljøaktivister og bloggere blir arrestert? Og ærlig talt, hvorfor bry seg med at Liu Xiaobos kone, den stillfarende Liu Xia, sitter i husarrest i Beijing? Er det ikke viktigere at det store flertall - flere hundre millioner mennesker - har fått et bedre liv? Ja, burde ikke Nobels fredspris heller ha gått til det kinesiske kommunistpartiet?
I tre år har denne argumentasjonen vunnet gjenklang i visse kretser her hjemme. Og ennå dukker den opp, siste gang i en artikkel av Erik Solheim i Dagens Næringsliv 20. november. "Kinafloken", heter den. Solheim går i Gerhard Heibergs fotspor og sår tvil om det var riktig å gi fredsprisen til Liu i 2010. "Ingen kineser mottok prisen før Liu i 2011," skriver han. "Har det ikke vært drevet fredsarbeid der de siste hundre åra?" Han minner om at de kinesiske lederne har løftet 600 millioner mennesker ut av fattigdom. "Fortjente ikke det noen pris?" Solheim mener at vi må anstrenge oss mer for å forstå det store landet i øst. Regjeringen, for sin del, bør snarest bidra til at "Kinafloken" blir løst. I motsatt fall vil det meste gå galt.
Vår tidligere bistands- og utviklingsminister forespeiler oss en "løsning" hvor Norge må gi innrømmelser til Kina "som ikke alle vil like". Formuleringene må være slik at "de kan tolkes forskjellig av ulike aktører". Til dette er det å si: Norske offisielle representanter har gang på gang understreket at Norge ønsker et godt forhold til Kina. Blant annet tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre i Dagens Næringsliv 11. oktober 2011. Det samme har Børge Brende, vår nye mann i UD. Når Kina likevel insisterer på en skriftlig erklæring, bunner det i Beijings behov for å ydmyke Norge. I neste omgang vil de kinesiske lederne bruke den i sin hjemlige propaganda.
Like oppsiktsvekkende er det at Solheim ber pressen forholde seg rolig, slik at partene får anledning til å meisle ut sin store plan i fred. Dette skriver han i en tid hvor et økende antall journalister, akademikere og andre nektes adgang til Kina - også norske. At lederne i Beijing sensurerer sine egne undersåtter, er noe alle vet. Mindre kjent er det at de forsøker å skremme sine utenlandske kritikere til taushet. Solheim burde ta seg tid til å lese en fersk amerikansk rapport, The Long Shadow of Chinese Censorship, som med all tydelighet forteller hva som skjer. I skrivende stund tyder mye på at to dusin utenlandske journalister stasjonert i Kina, ikke vil få sine visa fornyet når de utløper 31. desember. Hvorfor? Fordi de har drevet undersøkende journalistikk og avslørt korrupsjon på høyt nivå.
Også norske journalister, akademikere og andre rammes av den kinesiske sensurtrangen. De får ikke visum til Kina. Igjen: Hensikten er å skremme.
Solheim skriver at utenriksminister Børge Brende er rett mann til å løse Kina-floken. Han omtaler Brende og direktør Wegger Strømmen i UD som "et drømmelag" som kan myke opp de kinesiske lederne. Utgangspunktet er galt, for de rette menn sitter ikke i Oslo, men i Beijing. Det er opp til de kinesiske lederne å finne en løsning på den striden de selv har skapt. Vår nøkkelperson i OECD hopper for øvrig bukk over det faktum at Kina har tilspisset striden ved hjelp av sitt stygge og truende språk. Det samme språket som det tidvis bruker overfor andre land, ikke minst sine nære naboer.
Kina er stort og viktig, og det er i vår interesse å ha et godt forhold til landet. Men samarbeidet må tuftes på retten til frie ytringer og gjensidig kritikk. Alt annet vil være meningsløst. For øvrig blir landets betydning for Norger tidvis overdrevet. Bare to prosent av vår eksport går til Kina. Våre viktigste eksportmarkeder vil i overskuelig fremtid være i Europa. Mindre enn ti prosent av vår import er "Made in China". I årene som kommer gjør Norge klokt i å orientere seg mer mot andre asiatiske land. Jeg merker meg at norske representanter i disse landene sier det samme. Er ikke resten av Asia, tre milliarder mennesker, stort nok for oss? Det har aldri vært lurt å legge alle eggene i samme kurv, og særlig ikke når eggene får selskap av så mange udetonerte bomber som i Kina.
At millioner av kinesere har fått et bedre liv siden Maos død, er hevet over tvil. Det skulle ikke så mye til. Men Kina kan ikke kjøpe seg fri fra menneskerettighetskritikk ved hjelp av en brå økning i BNP. Heller ikke Saudi-Arabia, Iran og oljediktaturene i Sentral-Asia. Eller hvilket som helst annet land. Er det virkelig denne tankegangen som rår grunnen på Solheims nye arbeidsplass i OECD? I så fall er det grunn til å slå alarm. Skal Kina finne sin plass i verdenssamfunnet, må landets ledere venne seg til å lytte til kritikk. Ikke bare fra sine egne, men også utenfra. Kritikk er livets blod. Uten den stagnerer alt.
Respekt for menneskerettighetene er en forutsetning for varig fred, ikke bare i vår del av verden, men også i Kina. Dette fikk Thorbjørn Jagland klart fram i sin glimrende tale under Nobel-seremonien i Oslo rådhus. Derfor var det så riktig å gi prisen til Liu Xiaobo. At Kina ikke kan endre seg over natten, er noe alle forstår. Ingen har forventet det. Men prisen pekte ut den vei som landet må gå over tid.
Mens årene går, sitter Liu Xiaobo taus i sin celle nær grensen til Nord-Korea. Ingen ord siver ut. Bare en sjelden gang får hans kone lov til å besøke ham. De som kjenner henne, sier at hun er deprimert. I likhet med sin mann sitter hun i praksis i fengsel. Ikke fordi hun har gjort noe galt, men fordi hun har giftet seg med "feil" mann. Utenfor hennes leilighet i Beijing står det sivilkledte kinesiske bøllepolitiet på vakt. Journalister eller andre som forsøker å oppsøke henne, stoppes kontant.
Jo da, det er lov å hylle Kina for den fremgang som har skjedd siden Maos død. Men vi må aldri overse medaljens stygge bakside.
.
