fredag 9. desember 2016

Da Kinas spedalske ble brent på bål




En junidag i 1951 foreslo en høytstående partifunksjonær i det sørvestlige Kina å brenne til døde et hundretall spedalske. Som formann Maos lydige elev ville han skape et samfunn fritt for sult og sykdom. Helst så fort som mulig. "Men vi kan da ikke gjøre noe slikt," innvendte en kollega. Diskusjonen endte med at de spedalske ble stuet inn i et hus, som så ble påtent. "Ofrene ropte om hjelp, men til ingen nytte. Bare seks av de 110 overlevde´," skriver professor Frank Dikötter i sin bok, The Tragedy of Liberation. A History of the Chinese Revolution, 1945-1957.

Av Torbjørn Færøvik

Dikötter er sinolog og professor i historie ved Universitetet i Hongkong. I årevis har han gransket kinesiske arkiver i håp om å danne seg et bilde av tiden før, under og etter Maos revolusjon i 1949. Hans forrige verk, Mao`s Great Famine, handlet om lidelsene under formannens storstilte massemobilisering fra 1958 til 1961, kjent som Det store spranget. Nederlenderen konkluderte med at minst 45 millioner kinesere bukket under av sult, sykdom og overarbeid. Mange ble til og med slått i hjel. Boken vakte stor oppmerksomhet og er utgitt på flere språk.

Denne gang tar han for seg årene før Det store spranget, og igjen pipler blodet ut av hver eneste side. De fleste vestlige Kina-historikere omtaler Mao før 1958 som forholdsvis moderat. Mantraet har gått ut på at omformingen av samfunnet foregikk med jevne skritt, uten de store utskeielser. Dikötters funn forteller noe annet, og som han selv skriver: "Folk fra alle samfunnslag ble hvirvlet inn i en stor tragedie." Minst fem millioner mennesker gikk med, mens talløse andre ble påført lidelser som skulle prege dem resten av livet.

Beretningen om vanskjebnen til de spedalske i Yongren-fylket i Yunnan-provinsen er bare én av mange i Dikötters bok. Brenning av spedalske forekom også i andre deler av landet. I flere tilfeller ble udåden utført av lokale militsgrupper. Som det sto i et av dokumentene nederlenderen kom over: "Militsen surret et tau rundt den spedalske og brant ham i hjel. Foreldrene hans gråt hele dagen og natten."




Da Mao grep makten i 1949, hadde menneskeliv sluttet å bety noe for ham. I flere tiår hadde han sett venner og fiender lide og dø. Krigføringen hadde brutalisert ham. Formannens ministre og generaler var om mulig like avstumpet. Seieren i borgerkrigen stilte dem overfor nye utfordringer, men i stedet for å tilpasse virkemidlene den nye tid, grep de altfor ofte til metoder fra livet i felten. Selv den politiske terminologien bar fortidens stempel, med uttrykk som "mobilisering", "motoffensiv", "strategisk fremrykning" og "taktisk tilbaketrekning". 

Som et grelt eksempel på den brutalitet som kjennetegnet kommunistene før makterobringen, nevner Dikötter beleiringen av Changchun i 1948. Byen, som ligger i nordøst, ble ansett for å være en viktig fiendebastion. Beleiringen varte i fem måneder og endte med at 160 000 sivile sultet i hjel. Mange forsøkte å flykte, for bare å bli skutt i det farlige ingenmannsland mellom bymuren og de røde soldatene. Lin Biao, en av Maos generaler, beskrev tragedien i flere interne rapporter, men formannen blåste av dem og ga ordre om at beleiringen skulle fortsette "til siste slutt".

Dikötter betviler ikke at brutaliteten var stor på begge sider. Forfatterens poeng er at kommunistenes blodige historie ikke har fått nok oppmerksomhet. Delvis fordi de har vært flinke til å fortie eller omskrive den, men også fordi vestlige historikere lenge er blitt nektet adgang til sentrale kinesiske arkiver. Med den forsiktige åpenhet som nå kjennetegner landet, håper forskerne på bedre tider. Selv har Dikötter fått adgang til tusener av dokumenter som han har funnet nyttige. Samtidig er han nøye med å understreke at store og viktige arkiver ennå er "unntatt offentlighet".





Mao innledet sin styretid med å dele ut jorda til bøndene. Dermed oppfylte han et løfte han hadde gitt flere år tidligere. Bøndene ble begeistret, men begeistringen ble forvandlet til motstand og sabotasje da kollektiviseringen skjøt fart på midten av 1950-tallet. I kommunistpartiets offisielle historie blir denne fasen beskrevet som en tid preget av bøndenes grenseløse entusiasme for sosialismen. Dikötters funn tyder ikke på det. Bøndene kjempet for å bevare sin nyvunne frihet så lenge som mulig, men stilt overfor overmakten følte de seg maktesløse. Ville de ikke slutte seg til de sosialistiske kooperativene, så skulle de. "Dette er en krig," sa Mao. "Vi åpner ild mot de selveiende bøndene." 

Truselen endte med at nesten hundre millioner husholdninger sluttet seg til kooperativene i løpet av en timåneders periode i 1955/56. Likevel fortsatte mange å stritte imot, og hundretusener ble arrestert og stemplet som "kontrarevolusjonære". Et ukjent antall ble henrettet. Private næringsdrivende ble gjenstand for de samme tvangstiltak, inntil de - en januardag i 1955 - sto på Den himmelske freds plass i Beijing og hyllet Mao som sin store befrier og velgjører. 

Frank Dikötter høstet både ris og ros for sin forrige bok. Det samme vil nok skje gang. Noen av hans historikerkolleger oppfatter ham som ensidig negativ til Maos styre. Dikötter svarer at han har gransket et stort og hittil ukjent materiale. Ethvert kapittel i historien, også Kinas, må revideres i lys av ny kunnskap. Selv føler han seg overbevist om at dommen over formannens styre vil bli hardere for hver ny revisjon. Som han skriver i bokens forord, er Maos tidlige år ved makten "først og fremst en beretning om kalkulert terror og systematisk voldsbruk". 

Det er vanskelig å være uenig med ham etter å ha lest de 376 tettskrevne sidene.

Frank Dikötter: The Tragedy of Liberation. A History of the Chinese Revolution 1945 - 1957Bloomsbury Press, 2013. 400 sider. 

Se Frank Dikötter fortelle om sin nye bok