Av Torbjørn Færøvik
post@kinaforum.com
Boken innbrakte meg Brageprisen (2003) og høye salgstall, og det gleder meg å se at den ennå er til salgs i bokhandlene.
Min lange ferd begynte i slutten av april 2002. Målet var å nå elvekilden før det ble for kaldt høyt der oppe, på Verdens tak. I Shanghai gikk jeg om bord i Østavinden, den første av mange båter, for å følge elva innover i landet. Yangzi, eller Yangtsekiang, er verdens tredje lengste elv - 632 mil fra start til mål. På forhånd visste jeg at bare halve distansen var seilbar. De siste tre hundre mil ville jeg bli nødt til å ta meg fram på annet vis.
På forhånd hadde jeg funnet ut at den første ekspedisjonen nådde elvekilden så sent som i 1985. Da ekspedisjonslederen, Hongkong-kineseren Wong How Man, endelig sto ved målet, knelte han for å drikke av den etterlengtede kilden. "Vannet var kaldt, men det varmet mitt hjerte," skrev han etterpå.
Nå ville jeg smake på det samme vannet!
De første ukene var menneskene mange, så ble de færre og færre, og til slutt forsvant de helt, skjønt på de siste milene til målet fikk jeg god hjelp av tibetanske og kinesiske veivisere. Og noen små, men uoppslitelige tibetanske ponnier.
Hadde jeg tatt den samme reisen i dag, ville jeg ha vært nødt til å gå noe lengre enn den gang. Årsaken er klimaforandringene i Tibet. Isbreene har begynt å trekke seg tilbake. Det er en farlig utvikling som bare kan stanses ved hjelp av besluttsomme mottiltak.
Den siste bratte fjellsiden ble tung, og da jeg endelig befant meg på 5500 meter, oppdaget jeg at jeg måtte klatre ned en ny bratt skråning for å slukke tørsten. Som jeg skriver til slutt i boken:
Nedstigningen til isalteret blir nesten like strevsom som oppstigningen, hvert skritt må tas med forsiktighet. Kreftene har ebbet ut, knærne har gått til streik. For å unngå å bli oppskåret av de spisse steinene, finner jeg fram de svarte lærhanskene i sekken. De neste minuttene kryper jeg på alle fire, langsomt som et insekt. Nå og da blir jeg liggende stille og hive etter pusten, mens svetten pipler ut av porene. Hjerte, ikke forlat meg nå - det er bare hundre meter igjen! I det bratteste partiet må jeg krype ned baklengs. Nå og da utløser jeg små steinras, og en av steinene danser hele veien ned til kanten av brearmen.
Halvtimen senere står jeg ansikt til ansikt med Livets kilde. Stri og skummende strømmer Yangzielva ut fra undersiden av isalteret, for deretter å stupe ned mot det store Kina. Etter hundre meters reise kolliderer den med en tung stein, stor som en sovende elefant. Verdens reneste stein. Sølvet spruter til værs, før det samler seg og fosser videre. Lenge blir jeg stående og stirre på den sinte sølvslangen. Langt der nede, ved foten av et lilla fjell, tar den en krapp høyresving og blir borte. På de neste 632 mil før den tilsig fra nesten tusen andre elver.
Slik er livet. Du fødes in ensomhet, men er du heldig, før du stadig mer selskap.
Min nest siste oppgave består i å ta bildene. Kilden og breen skal fotograferes fra alle mulige vinkler. Men hver lille anstrengelse koster. Ryggsekken nekter meg adgang, og halvveis i glidelåsen må jeg stanse og hvile. Selv sidelommene har stengt for dagen. Mitt forsøkt på å sette opp kamerastativet, mislykkes helt. Uansett hva jeg gjør, blir det stående skjevt, og til slutt gir jeg opp. I stedet tar jeg oppstilling med ryggen mot breen, vender kameraet mot ansiktet og trykker på utløseren. Det blir bilder av slikt også, særlig når kameraet er digitalt. Den lille skjermen vippes ut og snus. Et lite trykk og øyeblikket har festet seg til minnebrikken.
Nå gjenstår det bare å slukke tørsten. Skal jeg våge meg ut på de våte steinene?
Igjen må jeg gi opp. Steinene er glatte og truer med å ofre meg til Elveguden. I stedet blir jeg sittende og gispe etter luft. Men smått om senn vender kreftene tilbake. Forsiktig, på alle fire, krabber jeg i en bue rundt brekanten, der vannet pipler ut av små hull i isen. "Vannet var kaldt, men det varmet mitt hjertet," skrev førstemann til kilden, Hongkong-kineseren Wong How Man, i 1985.
Endelig er det min tur til å knele. Det skjer pinlig langsomt. Muskler og sener knirker og gråter om hverandre, men isvannet lyder som klukkende latter, og selv må jeg le tilbake. Så ble det oss to allikevel. Langsomt lukker jeg øynene og begraver ansiktet i de lattermilde krusningene. Jo, vannet er kaldt - isende kaldt. Men det varmer mitt hjerte.
Enda mer hvile, enda mer vann. I noen minutter blir jeg liggende på ryggen, mens skyene driver langsomt over himmelen. Strekker jeg armene, føler jeg at jeg kan ta på dem. Slik er det å leve nesten 5500 meter til værs. Østavinden er mild og sval, og fra åpningen i isalteret hører jeg Jordens eldste musikk. Den perfekte dag, ikke for kaldt, ikke for varmt, og Regnguden er opptatt på annet hold. Lokket av landskapet svinger jeg rundt brearmen, en ny halvtime i steinhavet, for bare å stirre inn i den villeste av alle verdener. Et eventyrland av snø og is, av takkete fjell og runde tårn, av frosne broer og underlige soppformasjoner. Og alt er skapt i hvitt.
----------
Brageprisen 2003 (åpen klasse)
Juryens begrunnelse:
Velskrevet og medrivende beretning fra en reise oppover Yangzi: motstrøms fra Shanghai til kilden i Tibet, fra den første keiseren til dagens økonomiske under. Forfatteren møter mennesker med respekt og forteller kunnskapsrikt om Kinas historie. Stilen er uhøytidelig og med et fantastisk persongalleri. Færøvik lar menneskene han møter stå fram med både gripende skjebner og små pussigheter og bruker deretter disse møtene som utgangspunkt for å tegne det historiske bakteppet. En engasjerende og personlig bok som lokker leseren til Kina.
Sjekk anmeldelsene, bestill boken
Du kan kjøpe KINA - En reise på Livets elv i bokhandelen eller bestille den på nett.
