Av Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen: Sal på sal med edel kinesisk kunst, og midt i kunstsamlingen troner bildet av en ærverdig herremann med snurrebart: Johan Wilhelm Normann Munthe.
Munthe er herremannen som gjennom et langt liv samlet det meste av det som i dag befinner seg innenfor museets vegger. Han tilbrakte nesten hele sitt voksne liv i Kina, fra 1887 til sin død i 1935, og ble general i den kinesiske hæren, noe som ellers var forbudt for utlendinger.
I sin meget nøkterne beretning skriver museet: «General Munthe interesserte seg for alle sider ved den kinesiske kulturen, og i 1907 begynte han å sende kasser med kunstgjenstander til museet. Hvert annet år og helt til sin død sendte han nye kasser med gjenstander til museet, til sammen ca. 2500 kunstgjenstander.» Porselen i lange baner, skulpturer store og små, malerier og tekstiler, bronse, jade og keramikk – Munthe «fikset» alt. Hvordan? Et irriterende spørsmål – for noen. Hvorfor ikke nyte synet av kunsten i stedet for å spørre om hvordan den havnet i lille Norge? Likevel spør vi. For nå begynner stadig flere land å etterlyse sin stjålne fortid.
«Han elsket farer..»
Johan Wilhelm Normann Munthe ble født i Bergen i 1864. Ti år gammel flyttet han til Christiania, hvor han straks satte seg i respekt. «Han elsket farer, var førstemann i slagsmål, en djevel til å slåss og en djevel til å elske,» skriver Nils Collett Vogt i sin bok Opplevelser (1934). Og Vogt forteller at han «...kom etter kort tid på gale veier, tror jeg nok, ble menig kavalerist, var ærgjerrig, ville frem, langt frem, frem til offisersknappene og snorene og strøk en vakker dag til Kina.»
1800-tallets Kina var svakt og sykelig, nesten i oppløsning. Vestmaktene lot seg ikke be to ganger, og snart kom kanonbåtene, handelsmennene og misjonærene. Da århundret ebbet ut, hadde flere land – Storbritannia, Frankrike, USA, Russland og Japan – bitt seg fast på kinesisk jord. I første rekke langs kysten, der handelsbyene lå, på rekke og rad. Her trengtes det tollere! Og tollerne kom – også fra Norge. Fra 1860 til 1915 var minst tre hundre nordmenn tilknyttet det «kinesiske» tollvesenet.
Etter hvert ble Munthe både oberst, generalløytnant, rådgiver for Krigsministeriet og generalens adjutant. På den tid var det smått med knapper og snorer på de kinesiske militæruniformene, men Munthe bøtet på mangelen ved å komponere sin egen uniform.
Yuan Shikai var en general for alle årstider. Lenge spilte han på lag med Kinas siste dynasti, men da keiserdømmet falt i 1911, varte det ikke lenge før han ble utnevnt til president. Fem år senere lot han seg like godt krone til keiser! Denne mannen ble Munthes høye beskytter.
Guanxi – det avgjørende våpen
Sine første år som toller tilbrakte Munthe i havnebyen Tianjin, der han bodde i tollbodens andre etasje: «Vi hadde hver vår private tjener, boy, foruten number one og number two cook, kulier til tømming av toilettbøtter, skuring av gulver etc., noe boyene var for opphøyde individer til å befatte seg med. Jeg fikk en kinesisk lærer og leste med ham hver morgen fra åtte til ti. Senere, da jeg skjønte at det ikke var nok, også fra fire til fem. Mot den tid da jeg ventet på å bli eksaminert, engasjerte jeg også en lærer om aftenen. De hundreder, senere flere tusen characters – skrifttegn og symboler – man måtte mestre, representerte et pugg av en annen verden. Mine kinesiske lærere kunne ikke et ord engelsk.»
Munthes språkkunnskaper skulle senere bli gull verd. Språket skaffet ham guanxi – forbindelser – et avgjørende våpen for enhver aktør på den kinesiske scenen. Ikke minst når edel kunst skulle erverves. For her gjaldt det – iblant – å trå varsomt og forstå nyansene, intrigene og spillet.
I år 1900 kjempet Munthe på barrikadene i Beijing for å «befri» byen fra de såkalte bokserne. Bokserne var militante nasjonalister som ville jage utlendingene på dør. Bataljen endte med full seier til Munthe og den utenlandske styrken. Sammen med en russisk oberst var Munthe den første utenlandske offiseren som sprengte seg gjennom byporten. «Munthe utmerket seg i høy grad under angrepet,» skriver H. C. Thompson i sin bok China and the Powers. «Hans tjenester var under hele felttoget uvurderlige..»
I kaoset benyttet utlendingene, soldater som sivile, sjansen til å plyndre alt de kom over – også innenfor de keiserlige murene. Med forfatteren Sterling Seagraves ord: «Både hver for seg og i grupper dro utlendingene av gårde for å plyndre. De dyktige diplomatene visste nøyaktig hvor de skulle begynne og mistet ingen tid. Ledende ansatte ved ambassadene, blant dem ambassadører som hadde privilegert adgang til områder under konstant bevoktning, konkurrerte om å stjele så mye som mulig fra ”Den forbudte by”, ”Sommerpalasset” og de keiserlige templer.»
Det store klimaks
Om Johan Munthe deltok i dette røvertoktet, skal være usagt. Kildene gir ikke noe klart svar. Men tiden og omstendighetene fristet åpenbart de mest ærverdige utlendinger til å gå amok. Amerikaneren Herbert Squiers er et godt eksempel. Da han hadde fullført sin «diplomatiske tjeneste» høsten 1901, omtalte selveste New York Times både mannen og flyttelasset i respektfulle vendinger: «H. G. Squiers, sekretær ved den amerikanske legasjonen, reiser i dag hjem til USA. Han tar med seg en samling kinesisk kunst som fyller flere jernbanevogner, og som ekspertene omtaler som den mest komplette noensinne. Den består hovedsakelig av porselen, bronsegjenstander og annen kunst fra de keiserlige palasser. Hele samlingen skal overdras til Metropolitan Museum of Art.»
Ifølge Johanne Huitfeldt, som har skrevet om Muntheboken General Munthe, eventyrer og kunstsamler i Kina, begynte ikke Munthe å samle kinesisk kunst i særlig grad før 1895. Det var omtrent på samme tid han kom under Yuan Shikais spesielle beskyttelse. Plutselig fikk han – som Huitfeldt så diplomatisk formulerer det – «økonomiske og stillingsmessige muligheter til å skaffe seg det han måtte ønske av tilgjengelige ting».
Årene fra 1895 til 1916 ble det store klimaks i Munthes samlerkarriere. Med Huitfeldts ord: «Det er i denne tiden Munthe-samlingen blir til, samlet av en mann med dyp kjærlighet til kulturlandet Kina, som han hadde stor respekt for og ønsket å bevare minner om, og som han også ønsket at andre nordmenn skulle få innblikk i.» Munthe jaktet på alt – eller nesten alt. Hensikten var å slå klørne i de edleste skattene, for deretter å skipe dem hjem til Bergen. Da varpet var over, satt Munthe – og Bergen by – igjen med nær tre tusen kunstskatter.
Korrupte mellommenn
Hvis Munthe holdt seg for god til å stjele varene med egne fingre, hvordan fikk han så tak i dem? Via korrupte mellommenn selvfølgelig, og dem var det mange av i solnedgangens Kina, blant dem evnukkene i ”Den forbudte by”. Da dynastiet gikk mot slutten, fantes det to tusen evnukker i keiserbyen. Mange av dem livnærte seg ved å stjele som ravner. Varene ble videresolgt til høystbydende – i praksis til utlendingene. Som Munthe selv skrev i ett av sine brev: «..det hevdes at evnukkene ser sitt snitt til å stjele hist og så selge utenfor. Knipes de, mister de med en gang hodet, og dette hender ikke så sjelden.»
En sommerdag i 1915 tilføyer han: «I det siste år har jeg vært i stand til betydelig å berike mine samlinger. Grunnen er følgende: Etter revolusjonen ble de forhenværende store evnukker aldeles fornærmet og var nødt til å selge sine ting. Man kunne nå få kjøpt ting som man før ikke kjente, da man aldri hadde leilighet til å se dem..» Nok en tilføyelse, datert 9. oktober 1932: «Mine bilder og porselener er fra Keiseren og den keiserlige familie. I min stilling hadde jeg leilighet til å få kjøpe disse ting.»
Bortsett fra evnukkene kunne Munthe benytte seg av tallrike andre mellommenn – «curiosahandlere», politi, soldater, offiserer, sivile tjenestemenn og vanlige skurker. Enhver med penger og ”guanxi” hadde sjansen til kjøpe de edleste varer. Munthe hadde begge deler, og slik ble han en legende, både i samtiden og ettertiden. Huitfeldt karakteriserer ham slik: «Munthe var uten tvil en rettskaffen mann, men tidene var eksepsjonelle. Han elsket kinesisk kunst, og så tydeligvis ingen grunn til ikke å redde det som reddes kunne.»
«..men ut må vi»
I 1917 døde keiser Yuan Shikais, halvannet år etter sin tronbestigning. Det var et hardt slag for Munthe. Igjen ble Kina rammet av indre uro, med tallrike krigsherrer i hovedrollene. Gradvis begynte Munthe å ane uråd. På 1920-tallet begynte de kinesiske nasjonalistene å rasle med sablene – likeså kommunistene. Hensikten var å knuse krigsherrene og gjenforene landet under én ledelse. «De fremmedes rolle i Kina er utspilt, om vi blir lempet eller kastet ut, fredelig eller med vold, vil tiden vise, men ut må vi,» fastslo Munthe i 1926. «Dette er et langt laken å bleke og forholdene er så eiendommelige at alle forklaringer jeg kunne gi Dem dog ville være uforståelige for Dem og Deres meninger. Der et intet bedre folk i verden, ei heller mer resonabelt enn det kinesiske så lenge det beholder sin fornuft, men går det over grensen kan intet holde dem tilbake, og de er umulige.»
I 1927 ble Kina, med visse unntak, gjenforent under én ledelse. Munthe hadde passert de seksti, og hjemlengselen meldte seg med full tyngde. Venner som besøkte ham på den tiden, la merke til at eksgeneralens hjem – og gårdsrom – var stuvende fullt av kinesisk kunst. Så fullt at de hadde problemer med å bevege seg. Men etter hvert som varene ble pakket og sendt til Bergen, ble det bedre plass.
Fire år senere, i 1931, varslet Munthe at han ville reise hjem i løpet av sommeren: «Jeg har ikke vært ute av Kina på 24 år, og jeg finner at jeg må ut herfra for å få frisk luft i lungene og under vingen.» Av flere grunner ble det aldri noe av hjemreisen. 13. mai 1935 døde Johan Wilhelm Normann Munthe i sitt hjem i Beijing.
Et barn av sin tid
Direktør Jorunn Haakestad ved Vestlandske Kunstindustrimuseum forteller at hun ikke har studert Munthes bakgrunn og historie ut over det som står i Johanne Huitfeldts bok. Heller ikke har hun lest hans personlige brev, som museet oppbevarer. Men brevsamlingen er selvfølgelig tilgjengelig for forskere og interesserte.
Haakestad stoler på Johanne Huitfeldt, som gir inntrykk av at Munthe var oppriktig interessert i kinesisk kunst, og som hevder at han skaffet seg kunstgjenstandene på åpent og ærlig vis. Han solgte noe av kunsten, men brukte fortjenesten til å kjøpe nye ting. Og alt ga han til museet. At Munthe var bestevenn med Yuan Shikai, en av datidens store tyranner, kommenterer direktøren slik: - Yuan Shikai var neppe noe ideal. Men slik var det den gang. Begge, både Yuan og Munthe, var yrkesmilitære, og det er i det perspektiv man må se vennskapet. Jeg kan ikke se noe galt ved det. Begge var barn av sin tid. Her er det ingen enkle svar.
Haakestad forteller at offisielle representanter fra Kina som har besøkt museet, stort sett positive. Ingen av dem har antydet at samlingen burde sendes tilbake til Kina: -Vi har ennå ikke mottatt noe krav fra kinesisk hold, og vi regner heller ikke med å få det de nærmeste femti årene. Men av og til har de gjort oppmerksom på feilaktige dateringer av gjenstandene. De har også vært opptatt av å påpeke ”fakes” i samlingen. Kineserne har jo alltid vært dyktige kopister, og det kan ikke utelukkes at noen av gjenstandene er uekte vare.
- Mitt hjerte blør!
- Hver dag forsvinner store lass med edel kunst ut av Kina, sukker Yu Weizhao, tidligere direktør ved Kinas nasjonale historiske museum. - Mitt hjerte blør.
Selv i dag, tre kvart århundre etter at Munthe døde i Kina,«forsvinner» gammel kinesisk kunst ut av landet i alarmerende tempo. Og denne gang skjer forbrytelsene i regi av hjemlige og lysskye krefter. I Kina har man nå opprettet en særskilt komité for å oppspore stjålne kinesiske kunstskatter; det skal anslagsvis finnes en million slike skatter i museer over hele verden. Åtte land utpekes som de største synderne: USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Japan, Sverige, Østerrike og Sør-Korea.
Da den første delegasjonen av kinesiske «detektiver» dro til Europa for to år siden, gjorde de flere oppsiktvekkende funn i Sverige. Og da delegasjonens medlemmer spaserte inn i Stockholm rådhus, oppdaget de at teppet under deres føtter var kinesisk; et utsøkt keiserlig produkt fra Qing-dynastiet (1644-1911) og regjeringstiden til keiser Guangxu (1875-1909). I rådhushallen var talløse kinesiske kunstgjenstander, mange av dem svært gamle, på utstilling.
En pinlig sak
I 1970 vedtok UNESCO en konvensjon som forbyr ulovlig handel med kulturminner. 31 år etter at vedtaket ble gjort, har Norge til gode å ratifisere dokumentet.
- Jeg føler meg litt beklemt på internasjonale konferanser på grunn av denne saken, sier Jon Birger Østby, direktør for ABM-utvikling. ABM er et rådgivende organ for statlige myndigheter og skal «styrke norske arkiv, bibliotek og museers deltakelse i internasjonalt utviklingssamarbeid».
- Det er ufattelig. Jeg kan ikke forstå hvorfor dette har tatt så langt tid. Men jeg tror ikke konvensjonen rammer Norge i særlig grad. Jeg kjenner ikke til noen krav fra utenlandsk hold, og det skyldes nok at Norge – i historisk forstand – har vært en liten aktør på den internasjonale arena. Vi har ingen kolonial fortid og har aldri har hatt noen overklasse som har reist ut i verden for å samle seg skatter. Der stiller nok briter og andre i en helt annen divisjon. Innenfor museumssektoren møter vi stadig kritiske spørsmål fra utenlandske kolleger om hvorfor Norge ikke har ratifisert konvensjonen. Jeg mener absolutt at Norge, ikke minst av solidaritetshensyn med land i den tredje verden, umiddelbart bør slutte seg til avtalen.
Elendig formidling
I en tid hvor stadig flere spør om hvordan skattene er samlet inn, blir museenes egen formidling desto viktigere. Merete Frøyland, som arbeider på en doktorgradsavhandling om norsk museumsformidling, mener våre hjemlige museer har et stort potensial for forbedring. - Hvor er spørsmålstegnene? Hvor er problematiseringen? Norske museer er stort sett veldig opptatt av å være nøytrale. Bare de nakne fakta, som årstall og funnsted, skal fram. Måten gjenstandene er samlet inn på, nevnes ikke, av frykt for å støte etablerte interesser. Men slike hensyn kan ikke museene ta.
- Reis til Sverige eller Danmark, fortsetter Frøyland, - eller reis i Europa. De fleste europeiske museer er flinkere enn oss til å problematisere sine samlinger. Å vandre gjennom et museum uten å få en eneste problemstilling å bryne seg på, er kjedelig. Museer skal være spennende, de skal engasjere!
FRA REGLENE TIL INTERNATIONAL COUNCIL OF MUSEUMS (ICOM)
- Hvis et museum kommer i besittelse av en gjenstand som er beviselig eksportert eller på annen måte overdratt i strid med UNESCOs konvensjon av 1970, og opprinnelseslandet forlanger gjenstanden tilbakeført og beviser at den tilhører nasjonens kulturarv, bør museet medvirke til at gjenstanden tilbakeføres til opprinnelseslandet.
- Når det foreligger anmodning om at kulturgjenstander tilbakeføres til opprinnelseslandet, bør museet være innstilt på å innlede åpenhjertige forhandlinger ut fra vitenskapelige og faglige prinsipper, heller enn å forhandle om saken på regjeringsplan eller ad politisk vei.
- Museer bør også fullt ut respektere bestemmelsene i Haag-konvensjonen (1954) og for å støtte denne, bør de avholde seg fra å kjøpe, skaffe eller på annen måte erverve kulturgjenstander fra et besatt land, da slike gjenstander vanligvis er blitt fjernet ulovlig.
Denne artikkelen kan du også lese i Levende historie nr. 1 2003.
